Meningen med livet

Det kan hende du begynner å få rykninger i ansiktsmusklene og kløe i irritasjonsnerven når du leser dette, men likevel har jeg tenkt å skrive det. Jeg er en av dem som synes det er godt å gråte. Selv de triste tårene. Å åpne alle sluser og la vondt og fælt renne ut i form av saltvann og snørr som blander seg med underlagskrem og mascara og forvandler ansiktet mitt til et ekspressjonistisk og makabert maleri. Bilde fra kjetil_r på flickr under en Creative Commons-lisens Å falle sammen på gulvet og bare være en gråteklump som hikster frem ord uten mellomrom: «Sjefen-forstår-ikke-kjemperegningene-tårner-seg-opp-kjæresten-vil-ikke-bli-voksen-noen-har-knust-et-glass-jeg-er-så-sliten-jeg-er-så-lei». Etterpå føles det bedre, og særlig hvis jeg har vært heldig nok til å ha en hånd som stryker meg over håret eller hviler på ryggen min mens det står på. Ikke alle synes dog at dette er en særlig sjarmerende egenskap. Dessverre gråter jeg også lett — både av glede, sorg, småirritasj...

Du som har lest denne bloggen en stund, vet at jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i gammel teknologi. Jeg elsker skrivemaskiner, pregemerkemaskiner, kasettspillere og analoge kameraer for å nevne noe. På samme måte er jeg interessert i tingenes historie, og for eksempel gamle fotografier. Nå har jeg lest meg opp på tidlig fargefotografi, såkalte Autochromes . Dette er altså ikke håndkolorerte svart-hvitt-fotografier (de er også kule), men ekte fargefotografier som er pluss/minus 100 år gamle, basert på en teknologi der farget potetmel (!) fungerer som fargefilter. Er de ikke utrolig vakre? Jeg sier det igjen: 100 år gamle! Bildene har jeg tjuvlånt herfra , herfra og herfra . Spesielt den siste lenkede siden har utrolig mange fine bilder tatt mellom 1905 og 1915. (Siden er på russisk.) Autochrome ble blant annet etterfulgt av Kodachrome , som bare ganske nylig har avgått ved døden, og det kan vi se nærmere på en annen dag, folkens.

En ting jeg liker er ord. En annen ting jeg liker er relasjoner. Derfor synes jeg ord for relasjoner er ganske fine å ha. Mor, bonusfar, fostersøster, kone, elsker, venninne, pulevenn, sjelevenn, reservebestemor, erkefiende, ekskjæreste, idol. Buksvoger. Buksvoger er et kult ord som beskriver relasjonen mellom to menn som har pult samme kvinne. Dets kvinnelige ekvivalent — buksvigerinne — brukes ikke så mye. Da jeg googlet det, fant jeg et godt alternativ også, foreslått av Lars Finsen : Sliresøster. Det klinger godt, og slire er et flott fittesynonym. Forresten burde sviresøster — drikkekameratinne — brukes mer også, synes jeg. Ekstra snasent blir det jo om man faktisk er sviresøster med sin sliresøster. (mindre-enn-tre)

Jeg likte denne ideen så godt at jeg måtte prøve å lage en på norsk. Greia er at du skal lese låttitlene nedover. Lag en du også da vel! Legg gjerne igjen lenke til din spotifypoesi i kommentarfeltet.

Teaterelev (sju år): Hvor gammel er du egentlig? Lea: Gjett, da. Teaterelev: Tjue? Lea: Nja, litt eldre. Teaterelev: tjue...sju! Lea: Ja, det er helt riktig! Teaterelev: Da sier vi at du er tjue.

Åh, jeg har så mange fine bøker som er plukket opp på antikvariater og boksalg og sånn. I dag bestemte jeg meg for å scanne noen gullkorn fra noen av favorittene mine. Fra «Alle pikers nye bok», Titt Fasmer Dahl, Gyldendal Norsk Forlag 1948. Fra «Være sammen — om ungdom og seksualitet», Pax forlag 1992. Fra «I love you», Trine Bryld (red.), Gyldendal (Danmark) 1983. «Alle pikers nye bok». Fra «Atomkraft nei takk!», Stephen Croall og Kaianders Sempler, oversatt av Lars Saabye Christensen, Pax forlag 1979 Fra «Være sammen». Fra «Rim og rytme — En liten verselære» av André Bjerke, Riksmålsforbundet/Aschehoug 1956. «Alle pikers nye bok». Har du noen gamle bokskatter?

Dette har alltid vært et av favorittmaleriene mine. Nighthawks av Edward Hopper. De siste årene har flere blitt kjent med det, gjennom en kaffereklame og gjennom at maleriet har gitt navn til et smått oppskrytt hipstersted på Grünerløkka. Grunnen til at jeg liker bildet så godt, er at jeg alltid må begynne å dikte historien når jeg ser på det. Det fanger en stemning, og det fanger meg. Det har blitt lyst ute. Solen er i ferd med å stå opp, men det er ennå for tidlig til at gatene snart skal fylles med mennesker som har våknet etter en natts søvn. La oss si klokken fem? Ser man nøye på bildet, ser man at de drikker kaffe. Kvelden er over for lenge siden, men av ulike grunner går de ikke hjem. Kvinnen i bildet har nok vært på et slags stevnemøte med den noe eldre mannen ved sin side, men det er ikke fordi hun er forelsket i ham. Det er noe annet, kanskje noe med penger? Mannen kjenner den andre mannen, men dette vet ikke kvinnen. Mennene veksler et par ord over bardisken der de si...