mandag, mai 30, 2011

Er det nødvendig å advare så voldsomt...

...mot noe man har så liten kontroll over?

Jeg er ikke den flinke damen som forblir upåvirket av reklamer og tabloide nettaviser. Det er én ting jeg spesielt hater å se, og det er sånne ting som dette (fra Dagbladet):


Dette er langt fra det verste eksempelet. Norske kvinner får altså barn alt for sent, og det er et problem. Visstnok. Men er det et problem man løser med skremselspropaganda og advarende ekspertpekefingre?

Nei. For det er faktisk ikke sånn norske kvinner venter med å få barn fordi de er så høye på seg selv og sin egen selvrealiseringsboble at de ikke har tid til å tenke på familie. Det er ikke sånn for de fleste av oss at vi nedprioriterer bleieskift fordi vi reiser jorden rundt med sjampanjeglasset i den ene hånden og sigaren i den andre.

Ikke for det, jeg har mye jorden rundt-reising og sjampanjedrikking igjen i meg, som jeg faktisk har tenkt å ta meg av både før og etter jeg får barn.

Det er mye som skal passe når man skal prøve å få barn. Noen får barn når det ikke passer og blir lykkelige med det, all ære til dem. Men i utgangspunktet er det altså slik at man for eksempel bør være to som skaffer dette barnet. Først må man finne dette andre mennesket; et prosjekt som neppe kan sies å være under hver enkelts fulle kontroll, og så skal man faktisk være enige om dette med familieforøkelse begge to. Sånn er det jo ikke bestandig.

I tillegg bør du kunne forsørge dette stakkars lille vesenet du har tenkt å sette til verden. Du må ha et sted å bo, helst med plass til et leketeppe og et stellebord. Opptjente permisjonsrettigheter og en plan for fremtiden.

Ikke alle har full kontroll på alt dette når de er tredve. Jada, samfunnet har forandret seg, men det er ikke bare egoisme og evig ungdomskultur alt sammen.

Jeg åpner en avis og får ei stor, tikkende klokke viftet fremfor nesen. Downs syndrom-statistikk og faktabokser lyser mot meg, og ja, jeg blir stressa fordi jeg ikke lenger har all tid i verden på meg. Livet mitt er fint akkurat sånn det er nå, noen puslespillbiter trenger å falle på plass før neste kapittel kan starte. Så kjære, kjære aviser...

Slutt å mase. Vær så snill. Bare... hold kjeft.

1 kommentar:

  1. Herregud, jeg lar sånne ting gå innover meg. Men hva er sjangsen i utgangspunktet? Dobbelt opp av en veldig liten risiko er fremdeles en veldig liten risiko?

    Skulle forresten ønske at grunnen til at jeg ikke har barn er fordi jeg har reist jorden rundt med sjampis og sigar. Kanskje det var det man skulle gjort.

    SvarSlett