Det kan hende du begynner å få rykninger i ansiktsmusklene og kløe i irritasjonsnerven når du leser dette, men likevel har jeg tenkt å skrive det.
Jeg er en av dem som synes det er godt å gråte.
Selv de triste tårene. Å åpne alle sluser og la vondt og fælt renne ut i form av saltvann og snørr som blander seg med underlagskrem og mascara og forvandler ansiktet mitt til et ekspressjonistisk og makabert maleri.
Å falle sammen på gulvet og bare være en gråteklump som hikster frem ord uten mellomrom: «Sjefen-forstår-ikke-kjemperegningene-tårner-seg-opp-kjæresten-vil-ikke-bli-voksen-noen-har-knust-et-glass-jeg-er-så-sliten-jeg-er-så-lei».
Etterpå føles det bedre, og særlig hvis jeg har vært heldig nok til å ha en hånd som stryker meg over håret eller hviler på ryggen min mens det står på.
Ikke alle synes dog at dette er en særlig sjarmerende egenskap. Dessverre gråter jeg også lett — både av glede, sorg, småirritasjon og ikke minst sinne — og klarer ikke alltid å kontrollere tårekanalene. Da hender det jeg blir anklaget for å være manipulerende og gjøre det med vilje, for å være svak, eller for å være et «typisk kvinnfolk». (Det siste til tross for at jeg kjenner mange menn som gråter, og kvinner som aldri gjør det.)
Heldigvis har jeg gitt opp å prøve å kvitte meg med denne vanen av hensyn til andre. Jeg gråter når jeg trenger det, selv om det finnes mennesker som irriterer seg over det.
Hei, jeg verken røyker, slafse-tygger eller poster daglige antrekksbilder på bloggen min, ok?
Kvitre dette!
Jeg er en av dem som synes det er godt å gråte.
Selv de triste tårene. Å åpne alle sluser og la vondt og fælt renne ut i form av saltvann og snørr som blander seg med underlagskrem og mascara og forvandler ansiktet mitt til et ekspressjonistisk og makabert maleri.
 |
| Bilde fra kjetil_r på flickr under en Creative Commons-lisens |
Etterpå føles det bedre, og særlig hvis jeg har vært heldig nok til å ha en hånd som stryker meg over håret eller hviler på ryggen min mens det står på.
Ikke alle synes dog at dette er en særlig sjarmerende egenskap. Dessverre gråter jeg også lett — både av glede, sorg, småirritasjon og ikke minst sinne — og klarer ikke alltid å kontrollere tårekanalene. Da hender det jeg blir anklaget for å være manipulerende og gjøre det med vilje, for å være svak, eller for å være et «typisk kvinnfolk». (Det siste til tross for at jeg kjenner mange menn som gråter, og kvinner som aldri gjør det.)
Heldigvis har jeg gitt opp å prøve å kvitte meg med denne vanen av hensyn til andre. Jeg gråter når jeg trenger det, selv om det finnes mennesker som irriterer seg over det.
Hei, jeg verken røyker, slafse-tygger eller poster daglige antrekksbilder på bloggen min, ok?
Innlegg
