Å se grusomheten i øynene
Her i huset holder vi for tiden på med å se gjennom tv-serien «In Europa», en nederlandsk dokumentarserie om Europa i det 20. århundret. Serien er spesiell fordi den i stor grad fokuserer på krigenes grusomme detaljer og enkelthistorier fremfor de store bevegelsene.
Forleden dag så vi en episode som handlet om de som levde rundt konsentrasjonsleirene. Ved frigjøringen av en konsentrasjonsleir ble befolkniningen i den nærliggende landsbyen eskortert til leiren for å se med egne øyne hva som hadde foregått, «slik at ingen senere kan påstå at dette ikke har skjedd». De tuslet opp som på en søndagstur, og kom gråtende ned igjen.
Dette står i grell kontrast til hvordan vi i Norge får oppleve den pågående terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik, gjennom journalistenes briller og kraftig sensurert. («[detaljer utelatt]», står det stadig i referatene.)
Jeg mener ikke at man som i det førstnevnte eksempelet skal tvinge folk til å se — eller høre om — død, innvoller og elendighet i høyoppløselig 3D så og si, men jeg støtter ikke sensuren i referatene fra rettssaken.
For de som er direkte rammet, eller vet at det bare vil føre til angst eller følelsessammenbrudd å lese alt Behring Breivik sier, bør det være mulig å ligge unna de groteske detaljene, men som samfunn tror jeg vi trenger å se grusomheten i øynene.
Noen argumenterer med at vi ikke må gi fyren en talerstol, «for det er jo akkurat det han vil». Jeg tror ikke det er bedre å holde seg for ørene og rope «la-la-la», særlig ikke når vi vet at han ikke er alene. Jeg mener, han har kanskje ikke en bande med tempelriddere i kulissene, men vi som bor på Internett vet at intenst hat mot multikultur generelt og islam spesielt ikke eksisterer bare som syke tanker i én manns hode.
Jeg vil heller høre, høre alt — og så protestere, debattere, synge «Barn av regnbuen» kjempehøyt og samle på vakre ting og fine mennesker.
Forleden dag så vi en episode som handlet om de som levde rundt konsentrasjonsleirene. Ved frigjøringen av en konsentrasjonsleir ble befolkniningen i den nærliggende landsbyen eskortert til leiren for å se med egne øyne hva som hadde foregått, «slik at ingen senere kan påstå at dette ikke har skjedd». De tuslet opp som på en søndagstur, og kom gråtende ned igjen.
Dette står i grell kontrast til hvordan vi i Norge får oppleve den pågående terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik, gjennom journalistenes briller og kraftig sensurert. («[detaljer utelatt]», står det stadig i referatene.)
Jeg mener ikke at man som i det førstnevnte eksempelet skal tvinge folk til å se — eller høre om — død, innvoller og elendighet i høyoppløselig 3D så og si, men jeg støtter ikke sensuren i referatene fra rettssaken.
For de som er direkte rammet, eller vet at det bare vil føre til angst eller følelsessammenbrudd å lese alt Behring Breivik sier, bør det være mulig å ligge unna de groteske detaljene, men som samfunn tror jeg vi trenger å se grusomheten i øynene.
Noen argumenterer med at vi ikke må gi fyren en talerstol, «for det er jo akkurat det han vil». Jeg tror ikke det er bedre å holde seg for ørene og rope «la-la-la», særlig ikke når vi vet at han ikke er alene. Jeg mener, han har kanskje ikke en bande med tempelriddere i kulissene, men vi som bor på Internett vet at intenst hat mot multikultur generelt og islam spesielt ikke eksisterer bare som syke tanker i én manns hode.
Jeg vil heller høre, høre alt — og så protestere, debattere, synge «Barn av regnbuen» kjempehøyt og samle på vakre ting og fine mennesker.
Kommentarer
Legg inn en kommentar