#fail

I dag har jeg hatt en drittdag, og det er for det meste min egen feil. Å fortelle om det er terapi, sier noen. Men egentlig skriver jeg det her slik at du som kommer hit etter å ha googlet «en skikkelig dårlig dag» eller «grove feilvurderinger» kan trøste deg med tanken på at det ikke bare er deg.

På onsdager jobber jeg fast med noen teaterelever ved Eidsvoll Verk. Så tar jeg toget til Nationaltheateret, jogger til Frognerparken og trener intervaller med Treningscamp klokka 2000. Jobben gikk forsåvidt greit i dag, bortsett fra at halvparten av elevene i stedet var ute og «gikk knask eller knep».

Jeg har 29 minutter på å gå de 400 meterne fra jobb til togstasjonen. Da har jeg vanligvis god tid til å gå innom butikken, kjøpe et mellommåltid, glane litt på avisforsidene og så videre. Derfor stresset jeg ikke med å se på klokken i dag heller.

Jeg kjøpte også en kaffe på butikkens kaffeautomat. Kaffen koster 10 kroner, men jeg hadde bare en tjuekroning, så jeg gikk fra kaffeautomaten med en tier stående inne i kreditt på den. God karma, tenkte jeg.

Da jeg kom fram til stasjonen var den folketom. Oi. Toget hadde visst gått for fem minutter siden! Jeg vet ikke om det var sluddføret eller noe annet som hadde sakket meg ned så veldig, men nå var det i alle fall 55 minutter til neste tog. Alt for lenge å vente ute i kulda med bare treningsklær på!

Eidsvoll Verk stasjon ligger bare noen få minutter fra Gardermoen med tog. Derfor tenkte jeg at det sikkert ikke ville koste så fryktelig mye med drosje dit, hvor jeg kunne hoppe på et annet tog. Jeg satt ti minutter i telefonkø hos drosjesentralen, og ventet tjue minutter på at drosja skulle dukke opp...

Da jeg endelig kom fram til Gardermoen, sto taksameteret på 595 kroner! Jeg er ikke rik, men det var min feilvurdering det hele, så jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å punge ut.

Når jeg først hadde brukt en formue på drosje, dumme meg, kunne jeg like gjerne betale for en flytogbillett slik at jeg i det minste ville rekke treningen. (Vanlig NSB-tog fra Gardermoen ville blitt dekket av månedskortet mitt.) Som sagt, så gjort.

Dermed kunne jeg nyte treningsintervallene i sludd, is, regn og gjennomvåte joggesko i parken... Hurra. I det minste fikk jeg et nytt løpemantra for anledningen: inbitt kjempet jeg meg gjennom mens jeg tenkte: «Make it worth it. Make it worth it.»

Men nei, treninga var ikke verdt 800 kroner. Ikke en gang selv om Treningscamp-Siri hadde med Halloween-godteri til oss. Godteriet hjalp litt, da.

På toppen av det hele: Da jeg satt på T-banen, hadde noen plutselig gått fra en seddelbunke på et sete, og jeg satt og stirret rett på nesten det beløpet jeg hadde tapt i dag. Men jeg hadde selvfølgelig ikke nerver til å snappe dem til meg, så det var det noen andre som gjorde rett foran nesen min.

Jeg tror jeg trenger en klem.

Kommentarer

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har visst slettet kommentaren din, men siden jeg har fått den på e-post: svaret er i alle fall ja :-)

      Slett
    2. Ok. Slettet kommentaren fordi jeg et øyeblikk følte meg som absolutt stalker. ;)

      Slett
  2. Å, uff! Klem! Noen dager går det rett og slett ikke som det skal.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Det gjør jo ikke ikke alltid det, men det er så mye greiere når man kan skylde på nsb eller noen andre... :-D

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa