Feminist eller likestillingsforkjemper?
(Ja takk, begge deler!)
OK, det ble visst et kvinnedagsinnlegg til likevel.
Jeg har faktisk blitt oppriktig overrasket de siste dagene over at enkelte fortsatt mener at feminisme er et fy-ord forbeholdt ufikse mannehatere. Hæ, tok vi ikke et oppgjør med den stereotypen på slutten av nittitallet? Er ikke feminisme blitt kult igjen? Tydeligvis ikke. Nei, «la menn være menn og kvinner kvinner» har visst blitt kult blant ungdommen i dag. Men vi er for likestilling og sånt, altså.
Og kanskje er det riktigere å kalle seg likestillingsforkjemper i dag. Det finnes jo også mannssaker vi må ta tak i. Guttebarn vokser opp i en trangere kjønnsrolle enn jentebarn. Det er ikke alltid menn får ta så mye av fødselspermisjonen som de har lyst på, og de blir forfordelt i omsorgssaker.
Jeg ønsker å sloss for disse mannssakene, derfor er jeg likestillingsforkjemper. Men jeg er også feminist. Det er jeg fordi jeg mener at dersom man summerer alle områdene der likestilling mangler, er det fortsatt kvinner som jevnt over kommer dårligst ut. Jeg er feminist fordi jeg mener at enkelte problemstillinger knyttet til voldtekt og vold mot kvinner bunner i hele samfunnsstrukturen og kjønnsrollene vi oppdrar barn i, og derfor er et kjønnsproblem — ikke mange små saker om skrudde individer. Det finnes kvinner som utøver vold mot menn, jovisst, men å påpeke det blir som å si «men sjefen min er dame og tjener godt» — det forandrer ikke det store bildet. Jeg er feminist fordi jeg tror kvinner fortsatt blir mest holdt tilbake av normer om kropp og utseende. Og av en hel haug andre grunner.
Jeg synes flere bør kalle seg feminister fordi det bør være soleklart at det finnes mange kvinnesaker som er verdt å sloss for. Vi kan sortere alle under en likestillings-paraply, men jeg tror dessverre ikke feminismen er overflødig ennå, og jeg tror ikke det er hensiktsmessig å pensjonere ordet til fordel for en kjønnsnøytral betegnelse. Likestillingskamp for meg er — selvfølgelig — for en stor del feminisme. Jeg kjenner flere menn som kaller seg feminister, og det ser jeg på som en anerkjennelse av at kvinnene fortsatt har lengst vei å gå. Det betyr ikke at jeg ikke vil marsjere for pappapermisjon.
Gratulerer med dagen!
OK, det ble visst et kvinnedagsinnlegg til likevel.
Jeg har faktisk blitt oppriktig overrasket de siste dagene over at enkelte fortsatt mener at feminisme er et fy-ord forbeholdt ufikse mannehatere. Hæ, tok vi ikke et oppgjør med den stereotypen på slutten av nittitallet? Er ikke feminisme blitt kult igjen? Tydeligvis ikke. Nei, «la menn være menn og kvinner kvinner» har visst blitt kult blant ungdommen i dag. Men vi er for likestilling og sånt, altså.
Og kanskje er det riktigere å kalle seg likestillingsforkjemper i dag. Det finnes jo også mannssaker vi må ta tak i. Guttebarn vokser opp i en trangere kjønnsrolle enn jentebarn. Det er ikke alltid menn får ta så mye av fødselspermisjonen som de har lyst på, og de blir forfordelt i omsorgssaker.
Jeg ønsker å sloss for disse mannssakene, derfor er jeg likestillingsforkjemper. Men jeg er også feminist. Det er jeg fordi jeg mener at dersom man summerer alle områdene der likestilling mangler, er det fortsatt kvinner som jevnt over kommer dårligst ut. Jeg er feminist fordi jeg mener at enkelte problemstillinger knyttet til voldtekt og vold mot kvinner bunner i hele samfunnsstrukturen og kjønnsrollene vi oppdrar barn i, og derfor er et kjønnsproblem — ikke mange små saker om skrudde individer. Det finnes kvinner som utøver vold mot menn, jovisst, men å påpeke det blir som å si «men sjefen min er dame og tjener godt» — det forandrer ikke det store bildet. Jeg er feminist fordi jeg tror kvinner fortsatt blir mest holdt tilbake av normer om kropp og utseende. Og av en hel haug andre grunner.
Jeg synes flere bør kalle seg feminister fordi det bør være soleklart at det finnes mange kvinnesaker som er verdt å sloss for. Vi kan sortere alle under en likestillings-paraply, men jeg tror dessverre ikke feminismen er overflødig ennå, og jeg tror ikke det er hensiktsmessig å pensjonere ordet til fordel for en kjønnsnøytral betegnelse. Likestillingskamp for meg er — selvfølgelig — for en stor del feminisme. Jeg kjenner flere menn som kaller seg feminister, og det ser jeg på som en anerkjennelse av at kvinnene fortsatt har lengst vei å gå. Det betyr ikke at jeg ikke vil marsjere for pappapermisjon.
Gratulerer med dagen!
Niks, jeg er feminist. Likestilling er ikke greia mi. jeg kjemper for kvinners rettigheter.
SvarSlett