Gym 2: Historien om hvordan jeg (ikke) lærte å svømme

Det er snart 7 år siden første gang jeg blogget om gym, men i det siste har temaet igjen blitt aktuelt på Internett. Kristin Storrusten har skrevet om gymfaget inspirert av Ida Jacksons nye (og høyst leseverdige) slankeblogg.

Som jeg tidligere har skrevet opplevde jeg aldri mestring i gymfaget. Heldigvis oppdaget jeg likevel treningsglede relativt kort tid etter at gymtraumene var over. Men én følge av den ikke-fungerende gymundervisningen har jeg slitt med, og vært flau over, veldig lenge. Jeg lærte ikke å svømme.

Det er skolens oppgave å lære elever å svømme i svømmeundervisningstimene, og det er klare mål for dette i læreplanen. Men på skolen jeg gikk på hadde alle unntatt jeg og én annen lært å svømme hjemmefra, og læreren vår valgte å bruke tiden på teknikktrening, stuping og crawl med disse mens vi ikke-svømmerne fikk «øve oss på egenhånd» i den grunne enden av bassenget — uten noen veiledning, uten at noen viste oss svømmetakene vi skulle øve på.

Jeg hadde atopisk eksem, og etter en stund fikk foreldrene mine hudlegen til å skrive en attest som fritok meg for svømmeundervisning. Men jeg hadde aldri bedt om denne attesten hvis ikke svømmetimene hadde virket så meningsløse og fæle! Jeg ga opp, rett og slett. Jeg aksepterte at jeg var evneveik og aldri kom til å bli svømmedyktig.

Mange år senere begynte jeg å google svømmekurs for voksne. Jeg begynte til og med på et, men der var fokuset mye på å bli trygg i vann og kvitte seg med vannskrekk. Jeg har aldri hatt vannskrekk. Jeg har bare ikke lært å svømme.

Så i fjor ga jeg meg selv den mest råflotte julepresangen jeg har unnet meg noensinne: flere timer med en personlig trener fra Svømmeakademiet. Beste investeringen noensinne. Det var dritskummelt å møte opp første gang, men jeg gjorde det. Og gjett hva? Jeg var (selvfølgelig) ikke evneveik.

Nå har jeg lært meg å svømme. Ikke fort, ikke feilfritt og ikke i flere kilometer om gangen foreløbig, men jeg holder meg flytende i vannet og kommer meg fremover, og siden jeg hadde en flink trener har jeg lært virkelig skikkelig teknikk. Jeg må øve meg, men nå har jeg klippekort på Vestkantbadet (et litt mindre skummelt basseng enn det olympiske treningsbassenget her på Tøyen) og gleder meg til hver gang jeg drar dit.

Og den aller største forskjellen mellom den personlige treneren min og så og si alle gymlærerne jeg hadde i grunnskolen? Jo, førstnevnte motiverte og oppmuntret ved å si ting som «du kan klare det», «du er flink» og «det der var virkelig nesten, prøv igjen». Det gjorde ikke gymlærerne mine. 

Kommentarer

  1. Jeg fikk panikk en gang i bassenget under svømmeopplæringen vår på barneskolen. Vi skulle hente opp noen ringer som sank i dypet, og jeg klarte ikke å komme dypt nok. Det var helt grusomt og sitter fortsatt i meg på en måte som gjør at jeg ikke liker å ha hodet under vannet. Jeg lærte å svømme da jeg var fem år og sommeren før svømmeundervisningen tilbrakte jeg i så stor grad under vann at jeg fikk øreverk. Det var først sommeren i fjor jeg klarte å få meg selv til å svømme under vann igjen. Rart med det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du har funnet tilbake til det!

      Beklager at kommentaren din måtte vente på moderering, forresten. Jeg har vært plaget av så mye spam i det siste :-(

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er