Ro deg ned sjæl!

(Trigger warning: Innlegget er ikke til deg som har problemer med mat, kropp og trening, og er du usikker, kan du hoppe over det.)

Dette innlegget blir kanskje litt ustrukturert og sinna, men nå har jeg havnet i denne diskusjonen såpass mange ganger i det siste at det måtte bli et blogginnlegg. For å prøve å strukturere det litt, skal jeg starte med oppsummeringen.

Bakgrunn: avisene skriver metervis om ortoreksi, mange mener at de fleste som trener gjør det for utseende eller status, folk er sinte på bilder av magemuskler, og jeg, en vanlig hverdagsmosjonist, får bekymrede meldinger fra folk som mener jeg burde roe meg ned litt.

1. Det er ikke et større samfunnsproblem at folk blir «sykelig» opptatt av å trene og spise sunt, enn det er at folk er inaktive og overvektige. (Sjekk statistikken.)

2. Du som leser dette er antakeligvis ikke kvalifisert til å diagnostisere noens forhold til mat eller trening, spesielt ikke folk du ikke kjenner særlig godt. Når noen har en langt under gjennomsnittlig stor gravid-mage, for eksempel, og må fortelle gjentatte ganger at jordmor og lege følger opp og er fornøyde, og det likevel ikke får diagnosene til å slutte å hagle fra vanlige folk som deg og meg, da er det på tide at du og jeg tar oss en bolle. Hvetebolle fra Statoil eller kokos-protein-fiberhusk-sukrin-bolle, det  får være opp til oss.

Slik tolker jeg folks gjennomsnittlige oppfatning: Det er greit at jeg trener tre ganger i uka, men ikke seks. Det er greit at jeg løper en mil, men ikke to. Det er greit at jeg løper onsdag formiddag, men ikke lørdag kveld. Det er greit at jeg har trening som hobby (en hobby jeg bruker 4-6% av min våkne tid på, og det er det folk karakteriserer som ekstremt mye), men jeg skal helst ikke prate om det. Det er greit å spise cottage cheese til lunsj så lenge jeg spiser kake når andre synes jeg skal spise kake. (Hei: det er lov å unne seg noe! Men det er også lov å la være.)

Da jeg var yngre var jeg tynn som ei flis, noe som gjorde at mange var bekymret for om jeg hadde spiseforstyrrelser. Uansett hva jeg gjorde, kom jeg meg ikke forbi størrelse XXS. Folk kommenterte at utstikkende ribbein og spinkle håndledd ikke gjorde seg, og at «menn foretrekker kurver», så jeg ble helt sikker på at jeg ikke var bra nok. Jeg trøkket i meg burgere og kaker (og var demonstrativt den siste som gikk fra bordet, så alle kunne se at jeg holdt det nede), noe som fikk de velmenende bekjente til å nikke fornøyd (for at jeg puttet i meg nok fett og sukker, wtf!?). Mitt største kroppskompleks har vært, som jeg blogget om for seks år siden, at lårene mine ikke møtes på midten.

Jeg har aldri slanket meg, aldri kastet opp med vilje, aldri trent for å se ut på en bestemt måte. Jeg elsker mat, Herregud som jeg elsker mat. Men jeg hater at jeg må presisere dette. Jeg trener, og jager nye personlige rekorder og grensebrudd, fordi mestringsfølelsen det gir meg gjør meg bedre i stand til å takle livet. Jobbintervjuer og auditions er mindre skumle, regnværsdager mindre kjipe og konflikter mindre knusende. Jeg ser på problemer som utfordringer helt på ordentlig -- og løser dem. Joda, jeg liker at jeg ser sterk og velproposjonert ut også, som en bonus. Hva så?

Jeg har gått tidlig fra fest et par ganger, og til og med droppet en fest eller to fordi jeg løper langtur søndager. Det er visstnok et faresignal. Hvada faresignal? Newsflash, jeg er ikke spesielt glad i konseptet fest, i alle fall ikke når det involverer mange fremmede mennesker som jeg ikke har noe til felles med og mye alkohol. Jeg liker ikke fulle mennesker. Så av og til dropper jeg  fest for trening. Jeg dropper derimot ikke quiz, brettspillkveld, middag eller kafébesøk for trening. Ganske ofte ender jeg opp med å ikke trene alle mine planlagte økter en uke. Det er ok. Men innimellom klarer jeg det med litt ekstra på toppen. Det er også ok.

Treningen for meg er ikke vond nødvendighet på vei mot et godt mål. Det er gøy, meditativt og deilig. Også mens jeg holder på. Jeg har lyst til å trene. 

Jeg kommer sikkert ikke til å ha mulighet til å trene 5-6 ganger i uka resten av livet. Derfor synes jeg det er helt fantastisk å gjøre det nå. Jeg hadde også en slik periode som 20-åring, også da hadde jeg et av mine beste år noensinne og også da ble jeg så himla lei av å måtte forsvare meg mot alle hobbydiagnosene.

Og nå maser folk om at media må utvide kroppsbildet sitt og vise flere «naturlige» kropper. Det er flott! Jeg mener det, virkelig herlig! Jeg har jo lenket til kroppsbilde-blogg før og vil sykt gjerne se flere strekkmerkemager og hårete brystvorter (ja, jeg har hårete brystvorter) på bilder. Men derfor kan vi ikke kneble de som mer eller mindre tilfeldig passer inn i det såkalte idealbildet. Slanke, veltrente folk går ikke nødvendigvis rundt og tenker på seg selv som så perfekte at de kommer til å gi andre dårlig selvtillit om de viser seg frem. Noen er naturlig tynne, noen har muskler. Noen er helt sikkert sykelig eller manisk opptatt av trening og kosthold. Sånn er det. Men det blir for dumt om slanke mennesker ikke kan poste bikinibilde av seg selv på bloggen sin fordi de ikke er tjukke eller «uperfekte» nok, og det er slanke menneskers fordømte plikt å ta ansvar for alle andres mentale helse. Naturlig kropp... det kan være veldig mye forskjellig.

Ja, noen overdriver, akkurat som noen overdriver Facebookbruk, religion, porno eller Candy Crush.

Nå skriver jeg først og fremst om voksne mennesker og hvordan vi forholder oss til hverandre. Jeg skriver ikke om #fitspiration, pro-ana, damemagasiner og catwalks, for det er en annen diskusjon, og ja, jeg er for en viss sensur (som den Instagram har av bestemte hashtager). Klart. Og en annen ting. Som ei klok dame påpekte overfor meg i går er det ekstra viktig å tenke på hva man formidler når man jobber med ungdom (og det gjør jeg jo). Ungdom, disse fantastiske, men så skjøre og lettpåvirkelige vesenene, jovisst må man tenke litt ekstra på dem. Personlig synes jeg ungdom skal få lære at trening ikke er noe som finnes for å forme kroppens utseende, men at det derimot kan være et fantastisk hjelpemiddel for rekreasjon, funksjon og styrke. Nå snakker jeg lite om meg selv og mine prosjekter overfor elevene mine, og sånn foretrekker jeg å ha det, men jeg håper likevel at de møter noen i livet sitt som kan gi en balanse til rosablogg-fettprosent-trenings-estetikken*. Kroppen er jo så fantastisk! Den er til for å brukes! (*Jeg har forsvart Fotballfrue mye i kjølvannet av magebilde-saken, men det betyr ikke at jeg mener hun gir sunne og kvalifiserte ernærings- og treningsråd!)

Min livsstil er kanskje ikke noe for deg. Men vet du, det har jeg aldri påstått heller! Prøver ikke å presse noen til maratonløping og jernfløtting, men setter pris på å ikke bli pressa til flatfyll og sofaligging til gjengjeld :-)

PS. Hvis du vil lese noen blogger skrevet av folk som trener mye, men ikke havner på forsiden av VG med magen sin, og som fremstår rimelig mentalt balanserte, anbefaler jeg sirivil, Lettbent og Cathrines lille boble. De to første er løpere som har rørt meg nesten til tårer ved å sette hårete mål og nå dem, og sistnevnte, som skriver om styrketrening og mat har faktisk en relevant utdanning og har skrevet innmari fornuftige ting om kroppsfokus og viktigheten av hviledager.

Kommentarer

  1. Jeg syns det er kult at du trener. Blir ikke muggen av Facebook-statuser om det en gang! Og det bør egentlig være en målestokk for om ting er i orden.

    SvarSlett
  2. Hei.

    Har du lyst til å ha med løpsrelatert innhold fra din blogg på runners.no? Hvis ja, les her: http://bit.ly/runnersno.

    Kort oppsummert:
    Opprett en etikett (categori / feed / label) med navn "runnersno", legg til etiketten på ditt siste løpsrelaterte innlegg, og meld inn din blogg på runners.no. Alle kommende innlegg, som du merker med "runnersno", vil da automatisk også publiseres på runners.no.

    Mvh. Frode.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

En dag skal vi dø, men alle de andre dagene skal vi leve.

Matematikk overalt.

Hvor gammel jeg er