Meningen med livet

Skuespillerstudenter har minst to fag som handler om det å snakke: stemmeteknikk og tekstarbeid. Stemmeteknikk er vel nokså selvforklarende. Tekstarbeid handler om hvordan man skal lese en tekst for å formidle meningen bak den best mulig, helt konkret om hvordan man skal bruke pauser, hvilket ord i setningen som det er viktigst å legge trykk på, og så videre. Mange andre yrkesgrupper burde fått opplæring i dette. Lærere, prester, foredragsholdere. Men de som i alle fall burde blitt tvangskurset, men som likevel får lov til å irritere øret mitt opptil flere ganger om dagen, det er reportere og nyhetsopplesere. Nyhetsoppleseren vil nok gjerne få frem at det hun sier er viktig . Så viktig, faktisk, at hvert eneste ord må fremheves like mye... Ja, og så må hun bare legge enda litt mer vekt på det neste igjen. Man kan begynne å lure på om nyhetsoppleseren egentlig forstår hva det er hun sitter og sier. Og på hvem det er som har fortalt henne at det er sånn man må snakke når man skal være

(Eller: så lenge det går bra med meg...) NRK melder at passasjerer ikke skrur av mobiltelefonen om bord i fly . Én uttaler blant annet "hvis den instrumenteringen i et fly ikke tåler å ha en mobiltelefon, hadde jeg vært veldig skeptisk til å fly." (sic!) Sannheten er at verken eksperter eller menigmann vet nok om hvordan stråling fra mobiltelefoner påvirker instrumenter i f.eks. fly, men jeg for min del gidder ikke å gjøre opprør når andre tar forholdsregler for meg. Så kan også en flyver fortelle om at "mobilen har slått ut blant annet på brannvarslingsanlegg ombord, og man har måttet behandle det som en nødsituasjon og lande med en gang. Etterpå har det vist seg at det har vært mobiler i bagasjen i lasterommet, og disse har slått ut på sensorene som varsler om brann i bagasjerommet." Forleden dag sto jeg og ventet på grønn mann i krysset ved siden av Aleksander Kiellands plass mot Sannerbrua. Dette området av byen (vel, alle områder av byen, egentlig) er ikke særl

Ok, overskriften er bare tull, men jeg tenkte jeg fikk prøve å være litt morsom, når Lars Mjøen (aka Gaus Dal) har bestemt seg for å være sutrete i stedet . Det er litt uklart hva han egentlig prøver å si. Mener han for eksempel at menneskapte klimaendringer ikke er reelle, eller at det bare ikke er noe å gjøre ved? Og er det egentlig Ole Mathismoen eller politikerne han angriper? Her blir han visst ikke helt enig med seg selv. © Lise Myhre / Distr. iblis@nemi.no Det virker som han har inntatt en ganske uoriginal, om enn folkelig holdning: jeg vil ikke at tiltak for å redde miljøet skal berøre meg. Så får han lov til å si det på en hel avisside fordi han er kjendis. "Det norske samfunnet er faktisk gjennom de siste 100 år bokstavelig talt bygget på at vi har ren, billig og fornybar elektrisk kraft til oppvarming av våre hjem - og at vi kan kjøre bil mellom hjem og arbeidsplasser, skoler, sykehus og barnas aktiviteter." Jeg visste ikke at samfunnet var så bygget opp rundt at v

I går satt jeg på en lokal kafé og nøt en vaffel med syltetøy. Jenta bak disken holdt på å lage en varm sjokolade til en kunde som satt ved et bord, og ei eldre dame sto ved kassen. Etter å ha ventet på hjelp i noe som ikke kan ha vært mer enn tyve sekunder, sukket hun høyt og utbrøt "er det ingen til å ekspedere, her, da?" "Hvis du venter et lite øyeblikk, jeg holder på med en annen kunde..." Kunden klaget høylydt over dette, og mente at da burde de i alle fall vært to stykker på jobb. (Det var tilsammen 5-6 kunder som satt i kaféen!) (Den ansatte bar ut sjokoladen til sin rette eier.) "Sånn! Hva kan jeg hjelpe deg med?" "Hva koster den minste marsipankaken, hele kaken?" "175 kroner." "Hva?!" (Tålmodig) "Den koster 175 kroner ja." Den gamle dama mumlet noe om at der skal hun i alle fall aldri handle mer, før hun gikk sin vei, men stoppet ved to andre, eldre damer som satt ved et bord og drakk kaffe (jeg aner ikke o

Jeg synes alle skal legge fra seg sin snusfornuftige forakt for nyttårsforsetter en liten stund og vurdere å ta seg et nyttårsforsett til ære for miljøet. For eksempel: jeg skal pante alle flasker, sortere alt avfall, prøve å ta tog i stedet for fly, la bilen stå når jeg kan, eller liknende. Mitt nyttårsforsett er å bli flinkere til å reparere klær og ting fremfor å kaste det. Mitt nye motto er rett og slett — alt kan repareres! Så kanskje vi kan feire nyttårsaften fulle av fremtidsoptimisme om femti år også:)