Gretne gamle kjerringer
I går satt jeg på en lokal kafé og nøt en vaffel med syltetøy. Jenta bak disken holdt på å lage en varm sjokolade til en kunde som satt ved et bord, og ei eldre dame sto ved kassen. Etter å ha ventet på hjelp i noe som ikke kan ha vært mer enn tyve sekunder, sukket hun høyt og utbrøt "er det ingen til å ekspedere, her, da?"
"Hvis du venter et lite øyeblikk, jeg holder på med en annen kunde..."
Kunden klaget høylydt over dette, og mente at da burde de i alle fall vært to stykker på jobb. (Det var tilsammen 5-6 kunder som satt i kaféen!)
(Den ansatte bar ut sjokoladen til sin rette eier.) "Sånn! Hva kan jeg hjelpe deg med?"
"Hva koster den minste marsipankaken, hele kaken?"
"175 kroner."
"Hva?!"
(Tålmodig) "Den koster 175 kroner ja."
Den gamle dama mumlet noe om at der skal hun i alle fall aldri handle mer, før hun gikk sin vei, men stoppet ved to andre, eldre damer som satt ved et bord og drakk kaffe (jeg aner ikke om de kjente hverandre) og begynte slik: "Nå skal dere høre hva hun der akkurat sa til meg..." De satt i fullt hørbar avstand fra den stakkars ansatte.
Jeg irriterte meg voldsomt over denne gamle kjerringa som skjelte og smelte helt til hun var ute av syne. Men... har ikke gamle kjerringer lov til å være gretne?
Ingeborg Moræus Hanssen har jo skrevet bok om å være en sådan, og NRK har sendt både gubber og kjerringer i gretten versjon på TV nylig.
Disse er jo bare sjarmerende og kommer unna med klaginga. Er det fordi de er pene, velstelte og velkledde?
Nei. Men de har glimt i øyet og selvironi — de vet at de klager når de klager, og de liker det.
Skjerp deg, Lea, sier du kanskje. For alle gamle damer kan vel ikke være søte, permanentkrøllede, sokkestrikkende, vaffelstekende mormødre heller? Nei, og takk for det. Forøvrig har jeg møtt flere av den siste typen som med det samme, supersøte smilet, forklarer en hel haug med problemer med "det er våre nye landsmenn, det vet du".
Klaging er lov. Jeg er selv ei gretten kjerring noen ganger, og kjefter på folk som ikke lar folk gå av t-banen, som sperrer rulletrapper og som ikke rydder utstyret på plass etter seg i treningsstudioet. Men respekt for medmennesker er også lov! De du møter i sørvisyrker har som oftest en sjef, de har ikke bestemt priser og regler selv.
Drit på verden, og verden driter på deg. Ærlig talt. Du dama fra kaféen. Du har det kanskje ikke særlig bra?
"Hvis du venter et lite øyeblikk, jeg holder på med en annen kunde..."
Kunden klaget høylydt over dette, og mente at da burde de i alle fall vært to stykker på jobb. (Det var tilsammen 5-6 kunder som satt i kaféen!)
(Den ansatte bar ut sjokoladen til sin rette eier.) "Sånn! Hva kan jeg hjelpe deg med?"
"Hva koster den minste marsipankaken, hele kaken?"
"175 kroner."
"Hva?!"
(Tålmodig) "Den koster 175 kroner ja."
Den gamle dama mumlet noe om at der skal hun i alle fall aldri handle mer, før hun gikk sin vei, men stoppet ved to andre, eldre damer som satt ved et bord og drakk kaffe (jeg aner ikke om de kjente hverandre) og begynte slik: "Nå skal dere høre hva hun der akkurat sa til meg..." De satt i fullt hørbar avstand fra den stakkars ansatte.
Jeg irriterte meg voldsomt over denne gamle kjerringa som skjelte og smelte helt til hun var ute av syne. Men... har ikke gamle kjerringer lov til å være gretne?
Ingeborg Moræus Hanssen har jo skrevet bok om å være en sådan, og NRK har sendt både gubber og kjerringer i gretten versjon på TV nylig.
Disse er jo bare sjarmerende og kommer unna med klaginga. Er det fordi de er pene, velstelte og velkledde?
Nei. Men de har glimt i øyet og selvironi — de vet at de klager når de klager, og de liker det.
Skjerp deg, Lea, sier du kanskje. For alle gamle damer kan vel ikke være søte, permanentkrøllede, sokkestrikkende, vaffelstekende mormødre heller? Nei, og takk for det. Forøvrig har jeg møtt flere av den siste typen som med det samme, supersøte smilet, forklarer en hel haug med problemer med "det er våre nye landsmenn, det vet du".
Klaging er lov. Jeg er selv ei gretten kjerring noen ganger, og kjefter på folk som ikke lar folk gå av t-banen, som sperrer rulletrapper og som ikke rydder utstyret på plass etter seg i treningsstudioet. Men respekt for medmennesker er også lov! De du møter i sørvisyrker har som oftest en sjef, de har ikke bestemt priser og regler selv.
Drit på verden, og verden driter på deg. Ærlig talt. Du dama fra kaféen. Du har det kanskje ikke særlig bra?
Jeg kunne kommet med omtrent hundre eksempler fra den tiden jeg stod i kassen på et bakeri, men nøyer meg med å si at jeg kjente meg veldig godt igjen i en tidvis sterk irritasjon over gamle gretne damer. :o)
SvarSlettJeg synes det siste avsnittet ditt gir en god forklaring på problemstillingen. Min egen erfaring er at folk med problemer og oppsamlet aggresjon lett kan komme til å tømme gallen sin over uskyldige parter.
SvarSlettDet unnskylder ikke oppførselen, men det kan være en grei måte å tenke på de gangene man mottar en skyllebøtte som oppleves urettferdig. Sannsynligvis var det ikke personlig ment, og i bunn og grunn sier situasjonen mer om avsender enn om motttaker.
den beste tida for å stå bak en disk er ifølge egen erfaring i jula og i fellesferien - utrolig hvordan menneskers generelle humør stiger! ;)
SvarSlett