Meningen med livet

En av våre unge gjester om bord på Barnas Båt minte meg på en av mine største og mest lengstlevende interesser fra min egen barndom: koder og alfabeter. Det har inspirert meg til å starte en føljetong med "dagens alfabet", der jeg vil poste et alfabet om dagen med litt informasjon, et bilde, og ei lenke til en font du kan laste ned der det er mulig. Først ut er det internasjonale tegnspråkalfabetet. Her velger jeg å lenke til den engelske wikipediaartikkelen: manual alphabet . Sånn ser det internasjonale enhånds tegnspråkalfabetet ut: Her kan du laste ned tegnspråkalfabetet som font til datamaskinen din. Kom gjerne med et ønskealfabet til denne spalten:)

...synger The Ark i låta " Tired of being an Object ". Feministvenner har diskutert heftig i det siste om burlesk er jentemakt eller bare stripping med et fancy navn. Jeg leste i avisen at tøffedama Kate Pendry holdt en knapp på det siste. Objektivsering av kvinner så godt som noe. Det sies ganske tydelig at burleskartistene bare tror at de er frigjorte, mens de i virkeligheten bare lar seg forme av menns sikleblikk. Jeg er fan av Kate Pendry, men uenig med henne nå. Dette er viktig: verken menn eller kvinner har en seksualitet som kun er basert på å ville være subjekt, å være den sansende. Vi vil også bli sett, vi vil bli begjært. Vi vil alle være seksuelle objekter. Som kvinne, som menneske, ønsker jeg selv å kunne velge hvem jeg er objekt for, og jeg vil være det uten å måtte passe inn i plastikkformer og pornoestetikk. Men det betyr ikke at jeg på død og liv alltid må være stikk motsatt av plastikkformen for å være fri. Jeg vet veldig godt hva jeg synes er vakkert i ve

Med jevne mellomrom mener filminteresserte venner å vite at filmer blir best dersom man bruker amatørskuespillere. Som en av dem som har slitt meg gjennom tre års utdanning med blod, svette og tårer før jeg begynte å kalle meg skuespiller, er jeg nærmest programforpliktet til å protestere. Det betyr ikke at jeg ikke har sett gode enkeltprestasjoner bli levert av skuespillere uten utdanning. Men når filmer med kun amatørskuespillere har blitt rost opp i skyene, har jeg forsøkt å gi dem en sjanse, men nesten alltid blitt skuffet. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan denne oppfatningen oppsto. Skuespillerutdanningen i Norge var i mange år ensidig fokusert på teater, der forestillingsevne alltid må gå hånd i hånd med en slags forstørrelsesteknikk. Derfor har vi sett mye håpløs dialog med god diksjon på kinolerrettet. Denne uvanen har ikke amatørskuespillerne. Derimot kjeder jeg meg fort når jeg ser amatørskuespillere på film. De kan gjerne leve seg inn i situasjoner, men bruker ofte bare