Maybe sometimes getting fucked can be amusing?
...synger The Ark i låta "Tired of being an Object".
Feministvenner har diskutert heftig i det siste om burlesk er jentemakt eller bare stripping med et fancy navn. Jeg leste i avisen at tøffedama Kate Pendry holdt en knapp på det siste. Objektivsering av kvinner så godt som noe. Det sies ganske tydelig at burleskartistene bare tror at de er frigjorte, mens de i virkeligheten bare lar seg forme av menns sikleblikk. Jeg er fan av Kate Pendry, men uenig med henne nå.
Dette er viktig: verken menn eller kvinner har en seksualitet som kun er basert på å ville være subjekt, å være den sansende. Vi vil også bli sett, vi vil bli begjært. Vi vil alle være seksuelle objekter.
Som kvinne, som menneske, ønsker jeg selv å kunne velge hvem jeg er objekt for, og jeg vil være det uten å måtte passe inn i plastikkformer og pornoestetikk. Men det betyr ikke at jeg på død og liv alltid må være stikk motsatt av plastikkformen for å være fri.
Jeg vet veldig godt hva jeg synes er vakkert i verden. Svaberg, barnehender, flammer, vann. Menneskehud.
Når jeg pynter meg med strømper, blondeundertøy, leppestift og høye hæler, synes jeg selv det er fint. Det er en klisjé, men som man sier, det er en grunn til at en klisjé er blitt til en klisjé. Jeg blir til og med litt fornærmet når jeg møter en mann som synes jeg er like vakker i joggebukse. Er det bare fordi samfunnet har fortalt meg at det er sånn det skal være? Kanskje, kanskje ikke. Men det er nå en gang sånn jeg føler det, og jeg blir forbanna når noen prøver å fortelle meg at jeg ikke kan tenke selv. Må jeg ha strittende kroppshår og hengepupper for å kunne kreve retten til min egen seksualitet, med det ønsket om objektivisering den også innebærer?
(Jeg ønsker å være subjekt, selvfølgelig, jeg vil gjerne se mannen min vise seg fram for meg, jeg vil ta på, grafse, føle, bite, smake, lukte, og jeg vet hva jeg vil se. Noe av det samsvarer kanskje med almenne oppfatninger av hva som er erotisk, andre ting ikke.)
Selv holder jeg disse tingene mellom fire øyne. Burleskartistene velger å gjøre seg til objekter for en hel sal med tilskuere, men de gjør det i full bevissthet og mener selv de sprer et godt budskap ved å komme ut og riste på appelsinhuden sin. (Joda, det finnes nok tradisjonelle strippere som vet hva de gjør, men de er likevel underlagt strenge regler og en stor og mektig industri.)
Jeg liker ikke å ta fra voksne kvinner vurderingsevnen deres uten videre. Dessuten synes jeg Fleshoticas ser dritfine ut, og presenterer et flott alternativ.
"Uh-oh, maybe it's you who need confidence?
Maybe it's you who need real friends?
Well she dosen't need your voice
'cause she's already got one."
Feministvenner har diskutert heftig i det siste om burlesk er jentemakt eller bare stripping med et fancy navn. Jeg leste i avisen at tøffedama Kate Pendry holdt en knapp på det siste. Objektivsering av kvinner så godt som noe. Det sies ganske tydelig at burleskartistene bare tror at de er frigjorte, mens de i virkeligheten bare lar seg forme av menns sikleblikk. Jeg er fan av Kate Pendry, men uenig med henne nå.
Dette er viktig: verken menn eller kvinner har en seksualitet som kun er basert på å ville være subjekt, å være den sansende. Vi vil også bli sett, vi vil bli begjært. Vi vil alle være seksuelle objekter.
Som kvinne, som menneske, ønsker jeg selv å kunne velge hvem jeg er objekt for, og jeg vil være det uten å måtte passe inn i plastikkformer og pornoestetikk. Men det betyr ikke at jeg på død og liv alltid må være stikk motsatt av plastikkformen for å være fri.
Jeg vet veldig godt hva jeg synes er vakkert i verden. Svaberg, barnehender, flammer, vann. Menneskehud.
Når jeg pynter meg med strømper, blondeundertøy, leppestift og høye hæler, synes jeg selv det er fint. Det er en klisjé, men som man sier, det er en grunn til at en klisjé er blitt til en klisjé. Jeg blir til og med litt fornærmet når jeg møter en mann som synes jeg er like vakker i joggebukse. Er det bare fordi samfunnet har fortalt meg at det er sånn det skal være? Kanskje, kanskje ikke. Men det er nå en gang sånn jeg føler det, og jeg blir forbanna når noen prøver å fortelle meg at jeg ikke kan tenke selv. Må jeg ha strittende kroppshår og hengepupper for å kunne kreve retten til min egen seksualitet, med det ønsket om objektivisering den også innebærer?
(Jeg ønsker å være subjekt, selvfølgelig, jeg vil gjerne se mannen min vise seg fram for meg, jeg vil ta på, grafse, føle, bite, smake, lukte, og jeg vet hva jeg vil se. Noe av det samsvarer kanskje med almenne oppfatninger av hva som er erotisk, andre ting ikke.)
Selv holder jeg disse tingene mellom fire øyne. Burleskartistene velger å gjøre seg til objekter for en hel sal med tilskuere, men de gjør det i full bevissthet og mener selv de sprer et godt budskap ved å komme ut og riste på appelsinhuden sin. (Joda, det finnes nok tradisjonelle strippere som vet hva de gjør, men de er likevel underlagt strenge regler og en stor og mektig industri.)
Jeg liker ikke å ta fra voksne kvinner vurderingsevnen deres uten videre. Dessuten synes jeg Fleshoticas ser dritfine ut, og presenterer et flott alternativ.
"Uh-oh, maybe it's you who need confidence?
Maybe it's you who need real friends?
Well she dosen't need your voice
'cause she's already got one."
*hi-jack*
SvarSlettJeg vil benytte muligheten til å uttrykke min uendelige tristskap over de to siste albumene til Ola og gjengen. Hvordan går det an å følge opp to så ekstremt fine album med sånt crap?
Ehm. Ja. Så får vi håpe nestemann holder seg til tema.