Myten om amatørskuespillere på film

Med jevne mellomrom mener filminteresserte venner å vite at filmer blir best dersom man bruker amatørskuespillere. Som en av dem som har slitt meg gjennom tre års utdanning med blod, svette og tårer før jeg begynte å kalle meg skuespiller, er jeg nærmest programforpliktet til å protestere.

Det betyr ikke at jeg ikke har sett gode enkeltprestasjoner bli levert av skuespillere uten utdanning. Men når filmer med kun amatørskuespillere har blitt rost opp i skyene, har jeg forsøkt å gi dem en sjanse, men nesten alltid blitt skuffet.

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan denne oppfatningen oppsto. Skuespillerutdanningen i Norge var i mange år ensidig fokusert på teater, der forestillingsevne alltid må gå hånd i hånd med en slags forstørrelsesteknikk. Derfor har vi sett mye håpløs dialog med god diksjon på kinolerrettet. Denne uvanen har ikke amatørskuespillerne.

Derimot kjeder jeg meg fort når jeg ser amatørskuespillere på film. De kan gjerne leve seg inn i situasjoner, men bruker ofte bare en liten del av spekteret. Der en teknisk dyktig, profesjonell skuespiller har mange strenger å spille på, og skaper dobbelt bunn; jobber med å presse lokket ned på den store, boblende følelseskjelen, viser amatørskuespilleren bare det du ser.

Noen regissører foretrekker å jobbe med amatørskuepillere. Amatørskuespillerne er lette å forme, de vil suge til seg erfaring og kunnskap som en svamp og sluker regissørens instruksjoner som Guds ord. Profesjonelle skuespillere kan utfordre, protestere, spørre, og vil gjerne ha noe å si i forhold til det ferdige prosjektet.

Ikke alle profesjonelle skuespillere har skolegang å vise til. Noen har blitt profesjonelle gjennom flere års erfaring og hardt arbeid i bransjen. Det er greit nok. Men jeg gidder ikke betale penger for å se på læringsprosessen.