Meningen med livet

En av våre unge gjester om bord på Barnas Båt minte meg på en av mine største og mest lengstlevende interesser fra min egen barndom: koder og alfabeter. Det har inspirert meg til å starte en føljetong med "dagens alfabet", der jeg vil poste et alfabet om dagen med litt informasjon, et bilde, og ei lenke til en font du kan laste ned der det er mulig. Først ut er det internasjonale tegnspråkalfabetet. Her velger jeg å lenke til den engelske wikipediaartikkelen: manual alphabet . Sånn ser det internasjonale enhånds tegnspråkalfabetet ut: Her kan du laste ned tegnspråkalfabetet som font til datamaskinen din. Kom gjerne med et ønskealfabet til denne spalten:)

...synger The Ark i låta " Tired of being an Object ". Feministvenner har diskutert heftig i det siste om burlesk er jentemakt eller bare stripping med et fancy navn. Jeg leste i avisen at tøffedama Kate Pendry holdt en knapp på det siste. Objektivsering av kvinner så godt som noe. Det sies ganske tydelig at burleskartistene bare tror at de er frigjorte, mens de i virkeligheten bare lar seg forme av menns sikleblikk. Jeg er fan av Kate Pendry, men uenig med henne nå. Dette er viktig: verken menn eller kvinner har en seksualitet som kun er basert på å ville være subjekt, å være den sansende. Vi vil også bli sett, vi vil bli begjært. Vi vil alle være seksuelle objekter. Som kvinne, som menneske, ønsker jeg selv å kunne velge hvem jeg er objekt for, og jeg vil være det uten å måtte passe inn i plastikkformer og pornoestetikk. Men det betyr ikke at jeg på død og liv alltid må være stikk motsatt av plastikkformen for å være fri. Jeg vet veldig godt hva jeg synes er vakkert i ve...

Med jevne mellomrom mener filminteresserte venner å vite at filmer blir best dersom man bruker amatørskuespillere. Som en av dem som har slitt meg gjennom tre års utdanning med blod, svette og tårer før jeg begynte å kalle meg skuespiller, er jeg nærmest programforpliktet til å protestere. Det betyr ikke at jeg ikke har sett gode enkeltprestasjoner bli levert av skuespillere uten utdanning. Men når filmer med kun amatørskuespillere har blitt rost opp i skyene, har jeg forsøkt å gi dem en sjanse, men nesten alltid blitt skuffet. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan denne oppfatningen oppsto. Skuespillerutdanningen i Norge var i mange år ensidig fokusert på teater, der forestillingsevne alltid må gå hånd i hånd med en slags forstørrelsesteknikk. Derfor har vi sett mye håpløs dialog med god diksjon på kinolerrettet. Denne uvanen har ikke amatørskuespillerne. Derimot kjeder jeg meg fort når jeg ser amatørskuespillere på film. De kan gjerne leve seg inn i situasjoner, men bruker ofte bare...

I går satt jeg og zappet mellom kanalene på TV'en. Jeg vet ikke om det har noe å gjøre med en deprimerende nedsatt pulefrekvens for undertegnede å gjøre, men jeg syntes lista over programmer på de forskjellige kanalene var ganske suspekt (med andre ord, du må nok omstille hjernen din til koffert-modus før det er morsomt): HARDtalk Snooker: Welsh Open Super Sucker Lucky i knipa Blue Streak Dirty Sanchez Kjempekonstruksjoner :D

Jepp. Siden jeg egentlig begynte en gang i tiden med å blogge ganske personlig, skylder jeg mine faste lesere denne posten. Den attende oktober skulle mannemumsen og jeg gifte oss, tenkte vi. Vi hadde så smått begynt å planlegge, snakke om lokaler, skrive gjesteliste og sånn. Så, på nyåret, fant vi ut at det kanskje ikke var noen god idé likevel. Av og til går ikke ting helt som man har tenkt, rett og slett. Hvorfor det gikk som det gikk, kan dere bare spekulere i, det er sikkert en mye bedre historie i noens hode. Den involverer noen bøker i hylla på boden, en langweekendtur som gikk litt skeivt, ei søt blondine, dårlig timing og et par vinduskonvolutter. Så nå befinner jeg meg ikke lenger i livsfasen ”hmm, skal jeg ta p-pillene mine denne måneden, mon tro”, men i livsfasen ”Fjordland eller nudler?” Det er selvfølgelig tøft, men ettersom vi to fremdeles er særs vel forlikt, er det tøffeste svigerfamilie og venner som savnes, og enda verre: velmenende råd og ikke etters...

Måten vi hører på musikk på forandrer seg med årene. Noen er forresten ikke særlig interessert i musikk i det hele tatt, men det er jeg. Jeg lager ikke musikk selv, som en del av mine venner ( denne bra dama for eksempel), men siden jeg skriver en del, har teksten alltid vært en veldig viktig del av musikkopplevelsen for meg. Som de fleste andre, begynte jeg for alvor å høre på populærmusikk i forkant av tenårene en gang. Da handlet alt om følelser. Musikken var der for å forstå og forsterke alle redslene, forelskelsene, kjærlighetssorgene. Jeg samlet på topp 20-listene og kjøpte bare singler, aldri album. Senere blir musikken en måte å definere seg selv på. Gud nåde deg om du skulle finne på å like musikk som ikke passer inn i stilen til deg og gjengen din. Plutselig er det flaut å høre på topp 20-låtene. Jeg hører fortsatt mye på musikk, selv om det ofte er i bakgrunnen. Ja, for det er lenge siden jeg la meg ned, lukket øynene, og bare hørte på musikken. Og det er i alle fall lenge ...

Jeg har ei dagbok som jeg skriver i en tre-fire ganger i året. Mange fler interessante minner kommer det ut fra notatboka som jeg alltid har med meg. Der er telefonkludder, notater fra teaterprøver, manusideer, handlelister, hva-jeg-må-huske-å-pakke-til-ferien-lister og mye mer. Jeg kjøper aldri notatbøker med linjer. Jeg kan ikke notere i rette linjer, og det å tegne innimellom teksten er faktisk min måte å konsentrere meg på. Denne siden er fra da jeg gikk på skolen og vi satte opp 04:40 psykose i regi av Tony Totino. Han ga kommentarer både på engelsk og norsk, og ville åpenbart ha "more violence". Dette er fra et seminar om differensiert undervisning fra da jeg jobbet på en ungdomsskole. Foreleseren var ekstremt kjedelig, selv om han visstnok var vokalist i et metal-band... Her er notater om hvilke rekvisitter jeg trenger å skaffe til barna jeg underviser i teater. På motstående side... Vel, det ser jo egentlig bare sykt ut. Men "fangetårnet" er relatert til ...