Meningen med livet

Torsdag var jeg på en debatt om utenrikspolitikk i regi av muslimsk studentsamfunn. Det var så interessant at jeg måtte ta noen notater underveis. Jeg fniste litt da jeg leste gjennom dem etterpå. Det er vel ikke så vanskelig å se at jeg er godt plantet på venstresida og kanskje bittelitt forutinntatt...

Folk som har trent litt kjenner kanskje til huskeregelen RICE ved akutte skader: Rest (hvile) Ice (is) Compression (kompresjon) Elevation (elevasjon, løft kroppsdelen til en høyere posisjon enn hjertet) Ved en tilfeldighet har jeg kommet over at RICE (eller PRICE) nå regnes som utdatert av flere . Den nye regelen er POLICE: Protection (beskyttelse, eliminer mulighet for forverring eller flere skader) Optimal (optimal) Loading (belastning) Ice Compression Elevation Dette er interessant, fordi det sier at hvile ikke er roten til alt godt. Umiddelbart etter skaden kan det være lurt å hvile, men å komme i lett aktivitet etterhvert er ofte essensielt for at skadestedet får en god opptrening og blir motstandsdyktig mot nye skader. En forstuet ankel som kun får hvile i hele helingsperioden kan så vidt jeg har forstått (dette er annenhåndsinformasjon, jeg er ingen medisiner!) gro til med lengre, løsere leddbånd som gjør ankelen svak og skadeutsatt. Men! Optimal belastning k...

Selv om man samvittighetsfullt betaler sin skatt og forsøker å regne på det når selvangivelsen kommer, går det an å gå på en skikkelig, skikkelig baksmell. Det gjorde jeg i år. Det viste seg at tabellkort som lønnsmottaker + næringsinntekt ikke er noen gullkombo. Dermed satt jeg plutselig med to femsifrede fakturaer og et skjegg i en postkasse. Det er mulig å få til en avtale med kemneren, men dette skjemaet viste seg å være utrolig vanskelig å finne frem til ved googling. Et søk på «dele opp restskatt», for eksempel, sendte meg bare til en haug med diskusjonstråder på Kvinneguiden forum. Trådene sa «ring til kemneren», men jeg har telefonskrekk! Dessuten mistenkte jeg at det fantes et elektronisk skjema tross alt, og joda, det gjør det. Denne bloggposten er mitt forsøk på å gjøre skjemaet litt mer tilgjengelig i jungelen, så dere andre skattesmellere skal kunne unngå å gråte dere i søvn i natt. Her er det . Jeg fikk innvilget søknaden med én dags behandlingstid, forøvrig, så ...

For noen uker siden dumpet denne boka ned i postkassa mi. (Jeg leste den på to dager, det er bare bloggefingeren min som er treig.) «Jeg er ikke slik» av Ellisiv Lindkvist er en samling av tre skuespill. Og den er rosa! Først må det nevnes at jeg (med skam å melde, ja, det er flaut!) ikke har sett et eneste ett av Lindkvists skuespill oppført på scenen. Denne omtalen er basert på leseopplevelse og kun det. Som skuespiller leser jeg drama på en helt annen måte enn jeg leser romaner, og tenker hele tiden på hvordan replikkene ville føles i munnen om jeg skulle spille rollen. Lindkvist , som er kjent for dem som fulgte bloggosfæren før «dagens antrekk» var en greie, består den første testen for dramatikk, som er: ingen unødvendige ord. Selv ikke de gamle og veldig ordrike dramatikerne som Mester Ibsen kostet på seg overflødige vendinger. Prøv å gjøre strykninger i et Ibsen-stykke så ser du at jeg har rett. I dramatikk er det viktiste det som står mellom linjene. Ellisiv Lindkv...

Fått meg en utdanning. Pantet flasker for First Price-kneipp (5 kr). Jobbet for smør på brødskiva. Stått på scenen et tresifret antall ganger, tross alt. Fridd til noen. Fått ja. Blitt dumpet. Hatt noen tilfeldige affærer. Danset i regnet. Blitt fridd til. Sagt ja. Løpt en maraton. Blitt sterkere. Reist på Interrail. Vært i Berlin fire ganger, og på Roskildefestivalen sju (pluss én gang rett før jeg fylte 20). Besøkt fire verdensdeler, tross alt. Hørt et tosifret antall Kaizers-konserter. Blitt tante. Grått masse. Ledd mer. Vet du, jeg er fornøyd. Nå har jeg en uke igjen. Hva synes du jeg skal bruke den på?

Jeg hater den siste dagen på festivalen. Eller, jeg er glad og lykkelig, men jeg blir også melankolsk og lettrørt. Jeg hater å se teltdukene senkes rundt meg på campingplassen idet mange allerede begynner å pakke sammen, hater at de knallorange bar-bodene finner frem sine siste ølfat, hater at det er et år til neste gang (og ingen vet om vi er her neste gang, kanskje er vi for gamle eller for blakke eller for opptatte med noe annet). Når sola går ned over Orange Scene søndag kveld er det ugjenkallelig over for denne gang fryktelig snart, og vi skal vende tilbake til flislagte dusjer, vannklosetter og pils som er kald når den drikkes. Ennå steker solen utenfor arbeidsteltet her jeg sitter og skriver, ennå skal det skjenkes et par tusen liter Tuborg, ennå er det fest. Men mandagen stirrer meg i øynene, med sine hundre millioner voksenpoeng rundt hjørnet. «Dans mens du kan», kverner det i hodet mitt, selv om jeg er sliten og småsyk, og jeg åpner alle sanser for å klore med meg så store...

Så var vi her igjen. Nok en gang har jeg kommet tilbake til festivalen jeg setter høyere enn alle de andre festivalene til sammen, Roskilde. Og jeg er ikke den eneste veteranen som kommer tilbake og tilbake igjen. Thomas blogger om teknologi og campingliv på festivalen , og de fleste vi bor i leir med har vært her både en og to og fem ganger før. Linn har til og med gjort bok av det . I 2005 (?) leste jeg i festivalavisen at gjennomsnittsalderen blant publikum var 23 år. Thomas mener senere å ha sett at den var 24, og i år skulle det ikke forundre meg om den var 25 eller 26 — jeg møter nok av gjester som er både ti og tyve år eldre enn meg. Det er hyggelig med voksne publikummere og tverrgenerasjonsmingling, selv om jeg for festivalens skyld selvsagt håper at de stadig klarer å tiltrekke seg nye, unge publikumsgrupper — ingen kan overleve på sikt av nostalgikere alene. Og selv om søpledrita 17-åringer (eller 22-åringer...) som spiller tisselimbo (ikke spør) ikke akkurat er campi...