Roskildeblues

Jeg hater den siste dagen på festivalen. Eller, jeg er glad og lykkelig, men jeg blir også melankolsk og lettrørt. Jeg hater å se teltdukene senkes rundt meg på campingplassen idet mange allerede begynner å pakke sammen, hater at de knallorange bar-bodene finner frem sine siste ølfat, hater at det er et år til neste gang (og ingen vet om vi er her neste gang, kanskje er vi for gamle eller for blakke eller for opptatte med noe annet). Når sola går ned over Orange Scene søndag kveld er det ugjenkallelig over for denne gang fryktelig snart, og vi skal vende tilbake til flislagte dusjer, vannklosetter og pils som er kald når den drikkes.

Ennå steker solen utenfor arbeidsteltet her jeg sitter og skriver, ennå skal det skjenkes et par tusen liter Tuborg, ennå er det fest. Men mandagen stirrer meg i øynene, med sine hundre millioner voksenpoeng rundt hjørnet. «Dans mens du kan», kverner det i hodet mitt, selv om jeg er sliten og småsyk, og jeg åpner alle sanser for å klore med meg så store mengder festival som overhodet mulig og ta det med meg hjem.

I leiren vår bobler det av så mye levende liv at du skulle tro vi var fjorten. Noen er nydumpa. Noen er nyforelska. Noen opplever de der konsertene som får frem gåsehud og blodbobler, noen vinner klinestatistikken. Noen synes Metallica sin «Creeping Death» (true story!) er en ypperlig anledning til å innse at dama du holder rundt er dama du har lyst til å fortsette å holde rundt... resten av livet.

Ja. Jeppsi peppsi. Reiser hjem fra Roskilde med mildt oppdatert sivilstatus. Som om hjertet mitt ikke var nært nok å eksplodere allerede. (Det var kanskje pappvinen som fikk ham til å stille spørsmålet høyt, men i dag er det på Facebook så da teller det som faen.)

Hvis du noen gang skal bli fridd til kan jeg anbefale å bli det på et sted med sol, musikk og venner som pynter partyteltet i leiren og lager buffet med kanelboller og vannmelon og vodka og cava og taler og klemmer til soloppgang herregud så rørt man blir. Og Wintergatan og Karpe Diem spiller, de spiller «Påfugl» så jeg griner og Henry Rollins snakker, snakker, snakker om at vi skal forandre verden, det er nå, det er oss, keep moving forward, keep being curious, travel, be angry, be punk rock, don't do drugs, folk er ålreite.

Jeg har festivalblues. Likevel, likevel gleder jeg meg til hverdagene nå. Jeg sørger over nok en festival som fløy raskt forbi (men satte spor!), men innerst inne vet jeg at det er hverdagene det er flest av og at det er helt ok og jeg skal dele dem med verdens fineste fyr hva gir'u meg.

Roskilde, du og jeg for alltid ass.