Meningen med livet

Løping er meditativt, i alle fall for meg som som oftest har hodet fullt av tanker. Når jeg løper, derimot, liker hjernen min å bare kverne på et mantra. En gang fullførte jeg et halvmaraton med mantraet «jeg er en sykkel». Av og til vet jeg ikke selv hvordan disse mantraene dukker opp. I dag løp jeg 15 kilometer i maratonfart mens hodet mitt messet igjen og igjen: «Maggie Thatcher, your boys took a hell'a* beating». * (Grammatisk forkortet for å få linjen til å bestå av kun trokéer. Jeg trenger enkle verseføtter når jeg løper.)

Oslo maraton er fulltegnet på nesten alle distanser. Likevel er det en lang vei å gå til de virkelige folkefest-maratonløpene verden over. Det handler ikke om at Oslo ikke har plass til så mange som de 50 000 løperne som stiller i London. Nei, det handler om publikum. I Berlin og New York, og også i Edinburgh der jeg løp i fjor, siver lokalbefolkningen ut i gatene med motivasjonsplakater, godteri og vannspredere. De heier på alle, og roper ut navn som smarte løpere har trykket på t-skjortene sine. I Oslo må vi kunne si at det er litt slappere. Her heier en del på tanta si og snur ryggen til. (Selv om Oslo maraton til og med trykker fornavn med store bokstaver på startnummerne!) Folk står og glor og irriterer seg over at de ikke får krysset gata. Så på lørdag skal jeg prøve å gjøre noe med dette. Jeg skal stille meg langs løypa og heie fram alle heltene i gata. Bli med du også! Vi kan lage folkefest i Oslo! Bilde herfra under  CC BY-NC 2.0

Peter Capaldi som den nye doktoren ! Åh! Steampunk og David Bowie og Skottland, det kan faktisk ikke bli bedre. Russiske fengselstatoveringer . Dr. Seuss ( ja, fortsatt ). Løpe, løpe langt. Og, the Oatmeal kommer med egen løpebok ! Masters of Sex . Det er en TV-serie som passer for deg som er interessert i en eller flere av følgende: psykologi og seksualitet, 50- og 60-tallet, manus- og skuespillerkunst. Ja, kunst. Jeg er i alle fall hekta. Og den er basert på en sann historie som du gjerne kan finne ut mer om (NB SPOILERS). Å slå nupereller .  At menskopp er greia (du kan få engelske undertekster på videoen). At det er 248 dager til vi gifter oss. 

(Livstegn!) I helgen løp jeg mitt livs første orienteringsløp. Før vi begynner, vil jeg bare si at jeg elsker asfalt og gateløping. Jeg elsker kilometer på kilometer med tankeløs fortausbanking. Men jeg liker også å føle meg tøff, og å bruke huet. Derfor takket jeg ja da Eskil inviterte meg med på Skogsløpet , som visstnok skulle være et enkelt lavterskelløp. (Hah!) Kvelden før googlet jeg hvordan man bruker et kompass. Det var lov å følge etter noen eller løpe sammen, så jeg halset etter min venn som har gjort dette før, kanskje tusen ganger. Jeg lærte at skog er hvit på kartet, mens grønt betyr ekstremskog. Lol. Jeg krafset meg fast i skrenter, puttet hele beinet i en myr, blødde litt, svettet mye, men gråt overraskende lite. Det viser seg at det finnes egen programvare for å legge gps-spor oppå orienteringskart. Dette er sånn cirka hvor vi løp. Ikke helt på bærtur? Grønn strek betyr fort og rød betyr sakte. Programmet mener visst at jeg var superrask som løp ni og en h...

Det hender jeg ser på søppel-TV. Ingenting er for søplete for meg. Jeg heier på tenåringsmødre, har sterke meninger om brudekjoleshopping og ler av forskjellene på «hans» og «hennes» planer for det nye interiøret (stereotypene lenge leve, blir det Liverpooltapet eller rosa perlemorsvegg, mon tro). Men det er ingenting som provoserer meg mer enn sånne mote-makeover-programmer. For tiden er det Trinny og Susannah og How do I Look som til stadighet dukker opp på skjermen min. La meg først si at jeg elsker klær og sminke og tror det kan gjøre mye med humøret å føle seg fin. Men selv om moteprogrammene har deltagere som gråtende innrømmer at de kler seg i grilldress fordi de er deppa og ikke føler at det er noen vits å gre håret, har de også deltakere med en gjennomført og bevisst stil som de er fornøyd med. I begynnelsen. Det hjelper ikke. Gråtende blir de overbevist om at de må kle seg som de får beskjed om hvis de skal ha en sjanse på jobbintervju, en sjanse ti...

Når spiste du sist blodpudding? Lungemos? Levergryte? Du som leser dette er kanskje vegetarianer, og det respekterer jeg. Dette innlegget er ikke til deg, selv om du og jeg er enige om mye. Jeg ønsker at vi skal ta vare på dyra våre og på miljøet. Men jeg mener, etter å ha tenkt nøye og lenge over saken, ikke det er prinsipielt galt for mennesker å spise dyr. Derimot kan vi jobbe for å spise mindre kjøtt her i Oljelandet. Kjøttfri mandag? Kjempekonsept. De fleste burde lett klare to veggisdager i uka, for den saks skyld. Men jeg synes også vi kan bli mye flinkere til å spise flere typer kjøtt og animalsk mat, og utnytte hvert dyr maksimalt når vi først skal slakte det. (Jeg går ut fra at vi til en viss grad finner alternative bruksområder for resten av skrotten når vi mennesker bare vil ha indrefileten, det håper jeg, i det minste, men dette er en haug med næringsstoffer som vi kan dra direkte nytte av.) Rettene i første avsnitt høres kanskje ekle ut, men mange i min genera...

OK, jeg vet at det er i overkant trendy å snakke om introverte og ekstroverte for tida. Facebook-strømmen min er full av «artikler» med titler som «How to care for your introvert» og «10 things only introverts will understand». Sannheten er at de fleste av oss befinner oss et sted mellom ytterpunktene på skalaen og at vi egentlig ikke trenger flere båser å kategorisere folk i. Men jeg er altså et av disse menneskene som, selv om jeg liker andre mennesker, bruker energi på å være sosial og samler energi ved å være alene. I sosiale sammenhenger hvor alkohol er involvert blir jeg enda raskere tappet for krefter, uavhengig om jeg drikker selv eller ikke. Denne uken har jeg ledet ti (!) elevgrupper gjennom sesongavsluttende forestillinger, jeg har drukket øl med kollegene mine to kvelder på rad, vært på studentergalla kvelden før kvelden og vist frem 17.-maitoget til en amerikaner, mellom 17. mai-frokost i ett hus og lunsj i et annet, selvfølgelig med ingen sjampanje-n...