Meningen med livet

Fra jeg var tenåring har jeg følt meg mer på lag med de som gjør opprør mot The Establishment, enn med de som utgjør og opprettholder det. Når jeg tenker meg om, gjør vel de fleste tenåringer det, men jeg har ikke stoppa. Jeg liker opprør, aktivisme, rettferdig sinne, istykkerrevne jeans og ROCK'N'ROLL! Jeg synes Blitz-kidsa er søte og når de kaster ut Brakkebygrenda blir jeg forbanna. Jeg synes folk flest burde bråke litt mer. (Seriøst. Vi bor i et land med enorme ressurser, og vi må diskutere hvorvidt vi skal ta imot noen få tusen flyktinger fra et krigsherja land? Så sjukt ikke greit.) Punk og rock og metal, både musikken og estetikken, tiltrekker meg. Rekkehus i forstadshælvete, stasjonsvogn og puddel er fortsatt marerittet mitt, selv om jeg vet det finnes mange ålreite og kule folk som gjør det der. Men! Jeg liker også regler. Jeg liker rammer. Jeg liker at folk står til høyre og går til venstre i rulletrapper. Jeg liker oss mennesker best når vi stort s...

Bryllupsmagasinene man får kjøpt på Narvesen. Er. Så. Kjedelige. I følge dem, og de fleste norske nettstedene jeg har vært borti, skal individualiteten i en bryllupsfeiring holdes innenfor visse rammer. Kjoler er hvite (selv om du kan velge mellom marengs og blonder og minimalisme), ringer er av gull, det skal være blomster og høye hæler og dus, naturlig sminke med langt hår i en «romantisk oppsetning». Ikke minst forsterkes ideen om at et bryllup er brudens  dag — hva for noe piss er det?! Med andre ord, det finnes mange ubrukelige ressurser for oss som skal gifte oss men a) er to om det, b) slutta å leke med Barbie for mange år siden og c) betrakter såkalte «dameblader» som en nemesis (men d) liker å planlegge og få inspirasjon utenfra og er opptatt av å lage en fantastisk fest likevel.) Beklager en i overkant aggresiv tone, men jeg er overrasket og frustrert over ensidigheten i bryllupsbransjen. Heldigvis, den som leter skal finne! Internett har svar, o...

Jeg hører på en spørsmål og svar-episode av podcasten Sex Nerd Sandra . Lyttere har lagt igjen spørsmål på en telefonsvarer, så vi får høre spørsmålene med deres egne stemmer. Det er mye «hvordan gjør man det», og jeg lytter med et halvt øre. Jeg er mest interessert i sexologi som psykologifag. Så, en sprakete og sart mannestemme. «Hello? Hello? Hello? (...) Am I gonna be alone?» Jeg vet ikke om det var bunnløs ensomhet eller forvirring rundt hvordan telefonsvarere virker som utløste spørsmålet, men det var uansett sårt. Smil til noen i dag.

Likestillingsministeren vår vil ikke gå i 8. mars-tog , og drar den gamle remsa om at de røde rødstrømpene burde være mer opptatt av tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Sukk. Vi er kanskje til tider uenige om hvordan tvangsekteskap bør bekjempes, men vi er selvfølgelig alle enige om at det må det! Både den forrige og denne regjeringen satte i gang egne tiltak mot tvangsekteskap, og forhåpentligvis kommer enda fler. Det er bare det at jeg har ikke tenkt å sette meg ned og være fornøyd når ingen lenger kjønnslemlestelses eller tvangsgiftes. Jeg har ikke tenkt å være fornøyd med «den norske kulturen» bare fordi det finnes dem som har det verre. Det er fortsatt ikke likelønn her i landet. Mye av lønnsgapet skyldes at typiske kvinneyrker verdsettes lavere, og det i seg selv er et problem. Det er både hardt, belastende og veldig samfunnsnyttig å være syke...

Det høres kanskje selvmotsigende ut, men det er ikke det. Appen er en samling av lydklipp til korte, guidede meditasjoner til ulike anledninger, enten du er på farten eller sitter stille: Flere ulike meditasjoner gjemmer seg bak hver kategori. Stemmene som guider deg er rolige og behagelige. Selv om appen heter Buddhify  trenger du ikke være buddhist, og i alle fall ikke alternativt anlagt, for å bruke den. Mennesker som mediterer er friskere, gladere og mer konsentrerte sier vitenskapen. Jeg har prøvd noen av meditasjonene og syntes de fleste var helt topp. Dog reagerte jeg litt på leggetidsmeditasjonen som ba meg være takknemlig for dagen. Først for frokosten min, og alle som har bidratt til at den har kommet på bordet mitt; arbeidere i fattige land, kyr, høner, «både de under gode forhold og de under mindre gode — nå er ikke tiden for skyldfølelse, nå er tiden for takknemlighet». Eh, farvel sjelefred, hallo bilder av burhøns og slavearbeidere. Til tross for dette...

Jeg pleier nesten aldri å trykke på «gi oss tilbakemelding på denne artikkelen»-lenka, men når VG+ har klart å erstatte ordet «masing» med «nagging» gjennom en hel artikkel renner det over for meg, gitt. Jeg er helt for språk i utvikling, herunder adoptering av stadig nye lånord i språket, men jeg blir schprø av nordmenn som lager innbilte nyanseforskjeller mellom engelske og norske ord som betyr det samme (jeg har vært innom både engelsk og norsk ordbok før jeg skriver dette) og mener at «engelsk er et så mye rikere språk». Fenomenet forekommer ofte hos norske artister som skriver platte låttekster på engelsk (hvis de høres teite ut om man oversetter dem til norsk, er det kanskje fordi du ikke er god nok i engelsk, ikke fordi norsk er et fattig språk...). Jeg kan leve med at ungdommen begynner å snakke om ting som «vi gidder ikke shoppe der, det er så expensive» eller «han hæiter [hater] meg» (ekte, overhørte eksempler), men journalister har språk som jobb. Hvis jeg skal høre ...

Jeg tror på nyttårsløfter. Tidligere har de fått meg til å ta flere bilder, skrive flere dagboksnotater, lese flere bøker og trene mer. Her er hva jeg har tenkt å få til i år: Løpe 2015 kilometer. Jeg har passert årstallet med god margin de to siste årene, så denne bør gå greit. Det er i underkant av fire mil i uka. Klare en spagat. Dette feila jeg på i fjor. Klare en uassistert pullup. Dette feila jeg også på i fjor. Skrive mer. Synge mer. Kysse kjæresten skråstrek ektemannen min (etter 2. mai) hver dag, også de dumme dagene. Og så det vage, men egentlig ganske klare: være tro mot meg selv .