Jentelus

Jeg er ikke sikker på når jeg første gang forsto at jeg hadde jentelus. Joda, jeg hadde alltid hatt masse Barbie-dokker (vel, billige Barbie-kopier, var det egentlig), og jeg lekte med dem og kledde dem i rosa. Jeg lekte jo med det jeg fikk! Jeg lekte også med biler, men favorittsyslene mine var å tegne og å bygge ting av lego, meccano eller papp og hobbylim.

Mor var hjemmeværende da jeg var liten, følgelig var jeg det også frem til jeg begynte på førskole som 6-åring. Førskolen var morsom. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker at vi lekte med akkurat hvem vi ville, og favoritten min var en gutt som het Pelle.

I løpet av sommerferien begynte jeg vel å forstå det. Jeg var alltid far når min venninne Lisa og jeg lekte mor, far og barn, men så sa moren hennes "la nå Lea få være mor litt, også", og da skjønte jeg at jeg nok burde misunne henne at hun var den som fikk lov til å ta seg av vaskemaskinen og babydokka.

Vi begynte på skolen. Jeg hadde ikke sett Pelle på to hele måneder, og løp gledesstrålende bort til ham. Han løp unna: "Ææææææsj! Jentelus!"

Etter dette fulgte noen vanskelige år. Hvem kom til å være inne i varmen og få være med å hviske hemmeligheter denne uken? Vi jentene gikk i ringer rundt i skolegården, hoppet slengtau og strikk og så på gutta spille fotball. Vi var jenter.

Dette var på begynnelsen av nittitallet, tjue år etter "Jentene gjør opprør". Jeg leste den, men likevel beholt jeg — og alle de andre jentene — holdningen om at det (gjøre opprør, altså) måtte man ikke gjøre, for da ble man en sånn som gutta ikke ville være kjæreste med. "Spør Nina" i Starlet visste jo garantert mer om virkeligheten enn en forfatter av en falmet paperbackbok. Dessuten — vi fikk jo lov å ha sløyd, og kunne gjøre hva vi ville når vi ble store. Ikke sant? Vi ville bli prinsesser.

Så jeg hadde lært hva en jente var, og at jeg burde være en. Likevel skurret det litt. Harryturene over grensa med familien var fristedet mitt. På det store, svenske supermarkedet gikk mor og lillesøster og så på parfyme, mens jeg ble med pappa i det jeg kalte "skrue- og mutteravdelingen". (Tenk på Claes Ohlsson.)

Nåja, jeg vokste opp og fant meg selv, så hvorfor klager jeg?

Problemstillingen har blitt aktualisert nå som denne baby-boomen jeg omtaler i forrige post har ankommet vennegjengen. Mannemumsen og jeg er skrekkelig prinsippfaste, og kjøper aldri rosa/lyseblå klær, eller leker som tydelig er beregnet på et kjønn. Det er ikke så vanskelig; gule, grønne, svarte eller hvite klær kan være pene, og Brio-tog, byggeklosser, bamser og dyrebøker slår alltid an. Hvordan foreldrene til ungen ellers velger å gripe an ting, er selvsagt helt opp til dem. (Understreker: Det er ikke det at jeg vil nekte jenter å leke med Barbie, heller, bare at jeg vil gi dem sjansen til å få et valg.)

Likevel blir enkelte andre oppgitt og nesten sure på prinsippene våre. De to vanligste argumentene er "jeg synes ikke noe om å tvinge standpunktene sine på små barn" og "det er da vel ikke så farlig".

Til det første svarer jeg at det å skrive "for gutter" og "for jenter" i omtalen av pirat- og prinsesseplasteret, knytte rosa sløyfe rundt veslejentas hår og lære henne å vise omsorg for babydokka (som til og med kan bæsje!), mens lillebror får lære å fekte og konstruere maskiner, det er sannelig å tvinge standpunktene sine på barn, det. Så til de grader blir vi jenter sosialisert inn i den passive omsorgsrollen, at det påvirker våre yrkes- og andre valg senere i livet. Det er ikke rart verden ikke går videre.

Til det andre argumentet rister jeg bare på hodet. Er ikke så farlig? Klart det er farlig med jentelus! Ææææsj!