onsdag, oktober 11, 2006

Jentelus

Jeg er ikke sikker på når jeg første gang forsto at jeg hadde jentelus. Joda, jeg hadde alltid hatt masse Barbie-dokker (vel, billige Barbie-kopier, var det egentlig), og jeg lekte med dem og kledde dem i rosa. Jeg lekte jo med det jeg fikk! Jeg lekte også med biler, men favorittsyslene mine var å tegne og å bygge ting av lego, meccano eller papp og hobbylim.

Mor var hjemmeværende da jeg var liten, følgelig var jeg det også frem til jeg begynte på førskole som 6-åring. Førskolen var morsom. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker at vi lekte med akkurat hvem vi ville, og favoritten min var en gutt som het Pelle.

I løpet av sommerferien begynte jeg vel å forstå det. Jeg var alltid far når min venninne Lisa og jeg lekte mor, far og barn, men så sa moren hennes "la nå Lea få være mor litt, også", og da skjønte jeg at jeg nok burde misunne henne at hun var den som fikk lov til å ta seg av vaskemaskinen og babydokka.

Vi begynte på skolen. Jeg hadde ikke sett Pelle på to hele måneder, og løp gledesstrålende bort til ham. Han løp unna: "Ææææææsj! Jentelus!"

Etter dette fulgte noen vanskelige år. Hvem kom til å være inne i varmen og få være med å hviske hemmeligheter denne uken? Vi jentene gikk i ringer rundt i skolegården, hoppet slengtau og strikk og så på gutta spille fotball. Vi var jenter.

Dette var på begynnelsen av nittitallet, tjue år etter "Jentene gjør opprør". Jeg leste den, men likevel beholt jeg — og alle de andre jentene — holdningen om at det (gjøre opprør, altså) måtte man ikke gjøre, for da ble man en sånn som gutta ikke ville være kjæreste med. "Spør Nina" i Starlet visste jo garantert mer om virkeligheten enn en forfatter av en falmet paperbackbok. Dessuten — vi fikk jo lov å ha sløyd, og kunne gjøre hva vi ville når vi ble store. Ikke sant? Vi ville bli prinsesser.

Så jeg hadde lært hva en jente var, og at jeg burde være en. Likevel skurret det litt. Harryturene over grensa med familien var fristedet mitt. På det store, svenske supermarkedet gikk mor og lillesøster og så på parfyme, mens jeg ble med pappa i det jeg kalte "skrue- og mutteravdelingen". (Tenk på Claes Ohlsson.)

Nåja, jeg vokste opp og fant meg selv, så hvorfor klager jeg?

Problemstillingen har blitt aktualisert nå som denne baby-boomen jeg omtaler i forrige post har ankommet vennegjengen. Mannemumsen og jeg er skrekkelig prinsippfaste, og kjøper aldri rosa/lyseblå klær, eller leker som tydelig er beregnet på et kjønn. Det er ikke så vanskelig; gule, grønne, svarte eller hvite klær kan være pene, og Brio-tog, byggeklosser, bamser og dyrebøker slår alltid an. Hvordan foreldrene til ungen ellers velger å gripe an ting, er selvsagt helt opp til dem. (Understreker: Det er ikke det at jeg vil nekte jenter å leke med Barbie, heller, bare at jeg vil gi dem sjansen til å få et valg.)

Likevel blir enkelte andre oppgitt og nesten sure på prinsippene våre. De to vanligste argumentene er "jeg synes ikke noe om å tvinge standpunktene sine på små barn" og "det er da vel ikke så farlig".

Til det første svarer jeg at det å skrive "for gutter" og "for jenter" i omtalen av pirat- og prinsesseplasteret, knytte rosa sløyfe rundt veslejentas hår og lære henne å vise omsorg for babydokka (som til og med kan bæsje!), mens lillebror får lære å fekte og konstruere maskiner, det er sannelig å tvinge standpunktene sine på barn, det. Så til de grader blir vi jenter sosialisert inn i den passive omsorgsrollen, at det påvirker våre yrkes- og andre valg senere i livet. Det er ikke rart verden ikke går videre.

Til det andre argumentet rister jeg bare på hodet. Er ikke så farlig? Klart det er farlig med jentelus! Ææææsj!

11 kommentarer:

  1. - Hvis det er jente, kan jeg i det minste få kjøpe en rød kjole til henne? spurte min venninne. Det er ikke det at jeg aldri ville kledd en datter i rosa, det er nusselighetsfaktoren for jenteklær og tøffhetsfaktoren for gutteklær (Det er mennesker, dammit, ikke levende dukker) og det at den er så overhengende. For når du skal kjøpe en hel garderobe, blir du overrasket over hvor få kjønnsnøytrale alternativer du egentlig har. Og hvor mye større utvalget er hvis du vil kle opp en liten prinsesse.

    SvarSlett
  2. Belive it or not Lea, men jeg måtte gå til innkjøp av en rosa lekestøvsuger til guttungen fordi han ikke ville la vår være i fred.

    Jeg tror det er den leken han har brukt mest :O)

    SvarSlett
  3. Ja, jeg vet at utvalget i nøytrale klær er sjokkerende lite. Særlig hvis man har planer om å få det billig på Hennes og Kappahl (og noe annet vil jo være direkte dumt, siden det er utvokst etter noen måneder...!)

    Blæ.

    SvarSlett
  4. Knut Stian: Det lover godt for fjortisårene?

    SvarSlett
  5. Å jeg tviler sterkt på det. Når han kommer til fjortisårene gidder han helt sikkert ikke å hjelpe til med huslige syssler som støvsuging.

    Men vi nyter det så lenge det varer, selv om han bare er 2,5 år så er han veldig "flink" til å hjelpe til med oppvasken også, men det varer nok ikke så lenge det heller er jeg redd :O)

    Men det aner meg at du tenkte på noe helt annet - uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det skulle være ;)

    SvarSlett
  6. Nei, jeg mente faktisk bare nettopp det — at det hadde vært godt for mor og far om hans kjærlighet til støvsugere holdt seg :) Hva skulle jeg ellers mene?

    SvarSlett
  7. :O)

    Jeg vet ikke, det var jo det jeg ikke klarte å sette fingeren på. Det var jo ikke noe sted å sette fingeren heller :O)

    SvarSlett
  8. Å, hjelpe meg, så tappert søskenbarnet mitt smilte da sønnen hans fikk "jentebebi" til jul da han var fire. Det var det ENESTE han ønsket seg i hele verden, så hva skulle de gjøre?

    Året etter var det koppestell.
    Det fikk han også.

    Han er heldig, han :)

    Selv var mine yndlingsleker en pappeske og en tom tannkremtube, og jeg husker jeg hadde burgunderrøde fløyelsbukser.

    Helt på siden, selvsagt, men det brakte minner frem... *smile*

    SvarSlett
  9. Jeg hadde nok også jentelus, eller jentene hadde lus for meg i oppveksten. Jeg fikk aldri bli med i "klikken" liksom, da vi kom i tenårene tok jeg hevn å for med fyrene de likte, og som de mente var for "bra" for meg.

    Helvetes barnslig selv også.

    Det teite er jo at de gamle reglene fremdeles gjelder.

    SvarSlett
  10. Det er to leker jeg husker godt fra da jeg var lita -- den ene var en blå traktor, i metall, og den andre var en svær lastebåt som Fader'n snekra, med lasteluke og kran og alt.

    Det eneste dukkeminnet mitt er fra en gang jeg tusja heile fjeset til en av dukkene jeg hadde. Den eneste grunnen til at jeg husker det, er at jeg også hadde tegna over heile mitt eget ansikt med tusj, og jeg skulle i bursdagsselskap samme dag. Ikke populært hos de gamle. Og ikke videre populært hs meg å bli lagt på golvet og renska opp med whitesprit.

    Og ellers er jeg skjønt enig med Lea:)

    SvarSlett
  11. Etter langvarige studier ved biljardboret på Hawk i de sene nattetimer har jeg inntrykk av at det er mange som deler den illusjonen der...

    Er du så engasjert at du blir så sint at du nesten sender vennene dine i skammekroken fordi de prater for mye så du ikke hører spørsmålene...?

    Det gjør jeg...

    Forøvrig har vi også samme interesse for obskur rock fra land som "man har hørt om, men ikke heelt klarer å plassere på kartet" (jamfør Last.fm)

    SvarSlett