Norge står samlet i sorgen, sies det. Og når jeg ser på mine nærmeste venner og på toppolitikerne våre, er det sant. Jens Stoltenberg er faen meg nødt til å være verdens beste og sterkeste statsleder akkurat nå, og jeg synes selv Siv Jensen gjør en god jobb i media selv om noen har prøvd å ta henne på noen klønete og ugjennomtenkte formuleringer. Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå. Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt. De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn v...
Japp. De går også under navnet "Chick Flick", eller kioskroman eller .. ja. Kjært barn har mange navn, sies det jo :)
SvarSlettMjo. Men det er ikke bare rosa paperbacks som får denne omtalen, jeg ser stadig mer absurde kombinasjoner som "Bridget Jones møter da Vinci-koden", "Bridget Jones møter Kafka", eller liknende. Kan det tenkes at det nærmest holder å ha en kvinnelig hovedperson for å bli sammenliknet med Bridget Jones?
SvarSlettGah, jeg liker ikke engang Bridget Jones:( Og ja, jeg har også lagt merke til det.
SvarSlett