Meningen med livet

I Skippergata har de fått nytt kjøremonster:

Sex er overalt. I TV, aviser, blader, film, radio, teater, på bussen, rundt øra dine, på festival, på byen. Blir du lei i blant? Virrvarr mener at problemet ikke først og fremst er overdose av sex, men feil type fremstillinger av sex . Problemorientert og grinete som jeg er, mener jeg — begge deler er et problem. Pornotradisjonelle eller Hollywoodglamorøse framstillinger av sex gir meg ikke så veldig mye. Jeg er helt enig i at bildet bør kompletteres av klønete, klissete, svette, avbrutte, og på alle andre måter mer realistiske sexskildringer. Og skildringer av sex som ikke nødvendigvis er ment å være opphissende. Virrvarr skriver: " Samtidg- når du som en person som ikke er så intressert i sex, behøver et pusterom fra seksualisert media, impliserer det at all sex vi møter i samfunnet må være opphissende, at sex fremstilles på en innvaderende måte. " Er ikke de uglamorøse, fortellende, realistiske og "usexy" sexscenene også invaderende? Når de er overalt, bare ikke...

I går fikk jeg en sms fra en venn som var frustrert over at det haglet rasistiske uttalelser rundt ham på en lønningspilssammenkomst. Han valgte altså å sende sin frustrasjon til meg framfor å protestere og ødelegge den gode stemningen der han var. Det er virkelig ikke lett å si fra. Jeg har selv sittet rundt bord med halvbekjente der sleivete kommentarer om "våre nye landsmenn", "svartinger", "horer" og "luremus" har falt lett og lattermildt og selvsagt. Som om det var den naturligste ting i verden å nevne mellom to ølslurker. Og alle er jo enige. Ikke sant? Jeg protesterer i alle fall ikke. Kanskje svakt og diplomatisk og underdanig, men som oftest holder jeg bare kjeft, selv om det bobler inni meg og jeg burde ropt "HØR nå her!" La det være sagt, jeg har ellers ikke vanskelig for å si fra. Jeg er den som tør å si fra når noen har ei buse hengende ut av nesa. Jeg forteller folk at jeg er forelsket i dem. Og at jeg ikke er forelsket i ...

Virrvarr har tagget meg til å fortelle om det beste med hjembyen min. Hurra! Jeg har fulgt dette meme't rundt og håpet at det ville finne veien til meg, vi snakker tross alt om jenta som har en egen Oslo-kategori på blogginleggene sine. Så, here goes, noen av mine favorittsteder i Oslo: Beste steder å... ...shoppe: Marita-butikken i Markveien har masse søte brukt-ting, særlig husgeråd og glass og lysestaker og sånt, men vær obs på at du kan risikere å få litt misjonering på kjøpet. Har du tid til overs på Oslo S må du gå innom Outland , og den lille sølvbutikken i Basarhallene har utrolig mye fint. ...drikke øl: Underwater Pub på St. Hanshaugen har operakvelder og teaterkvelder , hyggelig stemning og godt øl, og man kan bestille pizza fra naboplassen i baren. Er du på Karl Johan, har Elm Street i Dronningens gate i tillegg til øl god burger med potetgull til (veggisburger og!) og digge sofaer. ...være kulturell: Når du besøker Oslo, sjekk hva som skjer på Cinemateket , Skur...

Det er katteslagsmål på gang i Blogglandia, et skikkelig skittent et til og med! Virrvarr har plukket fra hverandre Fristerinnen s "samlivstips" (eller hva det skal forestille), som har utgangspunkt i et ganske snevert syn på kvinnelig seksualitet. Fristerinnen har dessverre ikke så mye annet å slå tilbake med enn at hun føler seg mobbet og misforstått. Det sistnevnte er hun muligens, men det er i så fall snakk om en ganske kollektiv misforståelse. I motsetning til Virrvarr hadde jeg nok ikke hevet et øyebryn om jeg hadde snublet over fristerinnebloggen tilfeldig. Det er jo slik som det vi er vant til å se kvinnelig seksualitet framstilt på nettet og i de glansede magasinene, og det er nok derfor Fristerinnen ikke helt skjønner hva hun har gjort galt. Og jeg, jeg er verken sexekspert eller sexgründer (som er den ufattelig morsomme tittelen Caroline Andersen ble gitt i media). Nettopp fordi jeg i utgangspunktet ikke ville ha hengt meg opp i en sånn tøyseblogg, blir jeg over...

Etter at Simen Tvetereid skrev om de grusomme, nedbrytende barnehagene i Dagbladet , har en rekke bloggere (mest blant dem jeg egentlig forsøker å unngå å lese, derav ingen lenker) hengt seg på og skrevet om de stakkars barna og den fryktelige, konformitetsskapende statstvangen som er full barnehagedekning. Hjemmeværende mødre sutrer over manglende valgfrihet til å tre ut av arbeidslivet, men velger det likevel.  Jeg jobber mye med barn, og har heldigvis enda til gode å møte noen som har fortalt om traumer fra barnehagen. Min lille nevø er en bestemt gutt, som tidlig var opptatt av "meg" og "mitt", og uten jevnaldrende barn i umiddelbar nærhet kunne han blitt litt av en liten egoist, rett og slett. Moren hans begynte å gå på tomgang når det første året hans hadde gått, det er ikke bare bare å ha overskudd til stadig å pøse på med fysisk og mental stimuli, særlig når man ikke får så mye av det selv og hjemmet er en liten glassboble for mor og barn. Den lille nevøen b...