Fordi jeg fortjener det

L'oreal har hjernevasket meg.

Det finnes ikke den ting jeg ikke kan overbevise meg selv om at jeg fortjener. En sjokolade etter en «lang» og «hard» arbeidsdag. En ny neglelakk som har en litt annen lillanyanse enn nummer trettifem i samlingen. En pause, en kaffe, fem øl, morgensex i stedet for å rekke trikken, en eller annen ny teknoleke kjøpt på ebay eller blogglesning i stedet for manusskriving.

Og jovisst fortjener vi av og til at gode ting skjer med oss, bare fordi vi er mennesker. Vi fortjener mat, klær, omsorg og nye sjanser. Men fortjener vi en spahelg på landet fordi vi holder ut ei førti timers arbeidsuke, eller en ny kjole fordi vi støtter Redd Barna med en hundrings?

Næsj.

Jeg kommer fortsatt til å unne meg øl, neglelakk og bortkastet internettid – men det er ikke fordi jeg fortjener det. Det er fordi jeg vil og kan, bortskjemt som jeg er her i mitt lille, rike land.

PS. Jeg kjøper ikke L'oreal-produkter – deres innstilling til dyretesting gjør at de ikke fortjener det... I'm reading: Fordi jeg fortjener detKvitre dette!

Si noe

Jeg skriver ting i dagboken min, den jeg skriver i med tusjpenn fire ganger i året, ting jeg for skams skyld ikke deler på Internett fordi folk vet hvem jeg er og hvem kjæresten min er.

Det er gode ting, altså, ting som handler om å ha det bra, kanskje det bare er våren, eller kanskje det virkelig er lykke. Men like tilstedeværende som denne altoppslukende, kvalmende lykken er den selvsagte følelsen av at nå kommer et eller annet til å gå til hælvete snart, et eller annet, for ting kan ikke være så bra, jeg har ikke gjort noen ting for å fortjene det. Jeg venter på at det første kortet i korthuset skal rase, men jeg holder ikke pusten i mellomtiden.

På torsdag skal Thåstrøm synge for oss med den rustne, dype stemmen sin. Kanskje han synger «fan, fan, fan, det skulle varit du», og jeg kommer til å gråte, for forrige gang jeg så Thåstrøm var jeg nyforlovet, Roskilde 06, det var bare timer siden jeg hadde fridd til ham som kom til å forlate meg lenge etterpå, og vi satt der med de glatte, billige sølvringene og strålte om kapp med sola som var i ferd med å gå ned.

Kjæresten min kommer til å vite hvorfor jeg gråter og det kommer til å være greit, for vi skaper våre egne minner nå, og de kan aldri være de samme, men de er nye og vakre og intense og bare våre.

Jeg møter mennesker jeg er redd for uten å dø, jeg åpner øynene når jeg kysser og jeg skriver om det i dagboken min.

Kjæresten min innbiller seg at jeg er «smart», hva han nå legger i det, og jeg løser IQ-oppgaver på nett og leser tilfeldige Wikipedia-artikler for å opprettholde illusjonen en stund til. Kanskje har jeg i det minste lært meg å danse og synge drikkeviser før han avslører meg. I alle fall slår jeg ham i musikk-TP, og det er ikke en gang fordi jeg husker mer av nittitallet enn ham.

Mormor er blitt så gammel, og nevøen min så stor, og eksen min har fått sånne levd liv-rynker rundt øynene, og jeg er blitt litt tjukk, og pappa slank, og venninnen min så mye sterkere, jeg lurer på om hun ser det selv. Og visst faen blir det Roskilde i år. Og jeg tenker så fryktelig uanstendige tanker på trikken i blant, jeg er glad det ikke synes når jeg har ståtiss. Jepp, det er definitivt vår.

Jeg skriver, og venter. Dagboken min vet heller ikke alt. Og ikke jeg. I'm reading: Si noeKvitre dette!

Tosomhet punktum

Jeg har fått overdose av diskusjoner om monogami og utroskap og polyamorøse og åpne forhold i det siste, i tillegg til å ha lest Ray Kluuns to bøker om å ha dødssyk kone og elskerinne. Så bare for å utfordre meg selv ytterligere, tilbringer jeg formiddagen med å lese blogger om temaene. Dette for eksempel, og så har jeg søkt og lest og lest. Nå er jeg matt og mett.

Heldige mennesker, liksom. Som har klart å frigjøre seg fra samfunnets monogame tvangstrøye. Som kan være åpne, frie, glade og tilfreds(stilt)e. Hele tiden.

Det framstilles rimelig uproblematisk, det hele. Og på et plan frister det også meg. Likevel får jeg vondt i magen og kjenner at jeg visst er langt mer konservativ enn jeg vanligvis betrakter meg som.

Hvis man kan leve i et godt forhold, som det jeg er i, og samtidig slippe å utelukke muligheten for å ha et mer enn gjennomsnittlig intimt møte med hvem som helst annen, hva er problemet, egentlig? Hvorfor i helvete er jeg egentlig monogam? Og hva slags argumenter har jeg for å forsvare det overfor de Frigjorte?

Jeg vet ikke. Når venner forteller meg at de er lykkelige og aldri sjalu i sine trekantkjæresteforhold, utroskapsavtaler og uendelige åpenheter, kan jeg umulig protestere eller dømme dem. Men min magefølelse sier at det bare ville gått bra så lenge.

Det blir bare feil — og jeg nekter å gå med på at det bare er fordi jeg har samfunnspåtvungent tankegods.

(For om jeg fikk lov til å utforske verden der ute, hvor skulle jeg stoppe? Plutselig ville jeg ha forelsket meg, hoppet videre til neste blomst, og hatt det gående, eller plutselig ville jeg ha behøvd kjæresten min som aller mest akkurat når han var alt for opptatt på en annen kant.)

Og vet du hva? Jeg liker at jeg ofrer noe for å være sammen med kjæresten min, og at han ofrer noe for å være sammen med meg. Det gjør at jeg føler oss sterkere. Vi kommer sikkert til å forbanne det på hver vår kant noen ganger, det kommer sikkert til å kreve all vår selvkontroll på et tidspunkt å holde seg til lovlig flørting når alle lemmer skriker etter mer, det vil kanskje holde hardt, kanskje vil grenser tøyes og tilgivelse kreves. Men likevel.

Jeg vil forsvare monogamiet. Jeg vil forsvare Kjærligheten, den som man tviholder på selv når den har blitt grå og blek. Jeg vil forsvare ekteskapet, som gjør det ekstra trøblete å gi opp. Jeg tenker på, og kanskje er det litt sykt, men altså, jeg tenker på at en dag kommer vi ikke lenger til å være unge og spreke og vakre og kunne få tilfredsstilt lengselen etter hendenes innside hvorenn vi snur oss. Og jeg tenker, selv før det, når du, kjæresten min, er sliten eller syk eller deppa, skal du kunne ringe meg, når og hvor som helst, og jeg kommer. (Da sier det seg selv at jeg ikke befinner meg i en seng eller et smug med en av de mange andre vidunderlig vakre menneskene i verden.)

Jeg gidder ikke lenger skamme meg over at jeg gråter av chick flicks og jubler innvendig når jeg ser eldre mennesker kysse i parken. Jeg tror på tosomhet.

Jeg liker hverdager, jeg. Jeg liker at det er tøft i blant og at det ikke finnes noen steder å rømme. Jeg liker at vi eier hverandre, litt. Selv om det nok er fryktelig utrendy og politisk ukorrekt. Ingen skal eie hverandre. Neida. Men jeg liker å ikke bare være meg, og å undertegne alle kort og brev med «din Lea». Jeg liker at vi av og til må sloss om plassen.

Det er kanskje ikke slik at jeg hadde gått glipp av alt dette om jeg hadde åpnet opp litt. Kanskje er jeg ikke så god til å forsvare konservative familieverdier. Jeg prøver å ligge unna ordet «rammer». Jeg synes ikke kjønn spiller inn, så hvorfor skulle antall gjøre det? Dette er personlig. Det er min fasit. Det er høyttenking. Sånn at neste person som flyter gjennom Internett med hjertetanker skal kunne lese flere alternativer. Tosomhet.

Leser Hela Hustrun og blir glad igjen. I'm reading: Tosomhet punktumKvitre dette!

Mobilblogg: fant den!

Men jeg sier ikke hvor...

I'm reading: Mobilblogg: fant den!Kvitre dette!

Ja, ett slag kan tilgis

Jeg vil sjelden betegne meg som en tilhenger av Kristin Spitznogle, men i helgen vil jeg gi henne rett i hennes temmelig kontroversielle utsagn til VG: ett slag kan tilgis.

Det er ikke en nedvurdering av hvor alvorlig vold i parforhold er eller hvor stort problem familiemishandling er i vårt samfunn. Det innebærer ikke at jeg i mindre grad vil oppfordre, ja, trygle, personer som befinner seg i et voldelig forhold om å se til helvete å komme seg ut.

Vold er destruktivt, nytteløst og feigt. Men det er en ting det ikke er, og det er unaturlig. Når du er sint (og det blir de fleste av oss i blant på partneren vår) kjenner du adrenalinet stige i kroppen; musklene spenner seg og gjør seg klar til den instinktive reaksjonen på raseriet: å slå.

Å være menneske i vår sivilisasjon innebærer en nødvendighet av å kontrollere disse impulsene. Noen trenger hjelp til å lære det.

Vold mot kvinner bekjempes ikke ved å få alle menn som noen gang  har kjent impulsen til å slå til å føle seg som monstre. Vold mot kvinner bekjempes ikke ved å tie i hjel det faktum at kvinner også utøver fysisk og psykisk vold mot menn i forhold.

Jeg føler det nødvendig å forklare mitt engasjement med en tilståelse:

Jeg har slått kjæresten min.

Nei, ikke den nåværende, dette er mange år siden. Det hendte én gang. Jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Kjæresten min trodde på meg da jeg lovte det, og det hadde han all grunn til. Jeg nekter altså å gå med på at mitt øyeblikks manglende kontroll over instinktene gjør meg til en mishandler fra første stund. Greit var det ikke, men i den stunden lærte jeg meg hvor grensa går og har siden da holdt meg trygt innenfor.

Har du slått partneren din? Fortell om det! La dem som roper "korsfest!" få se at vi er alle mennesker. Det trengs. Deretter: søk hjelp om du tror det kan skje igjen.

Det er nødvendig å si at vi har ulike grenser. Selv om det første slaget kan tilgis, er det ikke slik at det skal tilgis. Det er ikke galt å gjøre det — men det er ikke galt å ikke gjøre det heller. Det er fordømmelsen av dem som blir jeg vil til livs. I en moderne relasjon vil ikke et slag alltid være en handling fra en part med naturgitt makt over den andre. Det kan like gjerne være å lange ut mot en likeverdig partner som er i stand til på den ene eller andre måten å slå tilbake. Det er ikke greit. Men det er ikke svart-hvitt, heller.

Hvis du er i et forhold med gjentatte voldsepisoder er ikke dette innlegget myntet på deg. Da bør du snarest komme deg ut av forholdet og søke hjelp, for eksempel her. I'm reading: Ja, ett slag kan tilgisKvitre dette!

< emo > Vinter

Jeg har det bra, jeg. Jeg er heldig. I forhold til så mange andre. Men vinteren kjennes lang noen ganger.

Når jeg står og grer ut flokene i mitt lange hår for første gang på omtrent tre uker, tar den første oppvasken på like lang tid, endelig åpner og betaler en haug med regninger selv om jeg har hatt dekning på kontoen lenge – når jeg sovner gråtende med alle klærne på på kjærestens bryst fordi alle i hele verden, både fiender og venner er teite –

da er det godt at det snart er vår.

< / emo > I'm reading: < emo > VinterKvitre dette!

Berus eder (ei)

Ah, alkoholen. Vår felles verste venn og beste fiende. Vår flukt fra den grå og deprimerende virkeligheten, vår sosiale selvmedisinering, vår livsnødvendige gift.

Det er rart hvor avhengige vi er av den, alle sammen, egentlig. De fleste av oss har et «normalt» og «sunt» forhold til alkohol, vi er ikke alkoholikere, vi skal bare slappe av litt, skal bare ta helg. Hvorfor er alkoholen så selvsagt med oss hele tiden? Vi himler overbærende med øynene over dem som takker nei.

Det er en høy terskel for de aller, aller fleste jeg kjenner å ta en hvit måned eller to. Og hvorfor skulle vi det? Det trengs ikke. Vi har kontroll.

Det er bare det, at så avhengige er vi som folkegruppe av alkohol, at vi er villige til å fnyse av all erfaring som forteller oss at tilgjengelighet og skader henger sammen, at ungdom som får med alkohol hjemmefra drikker mer,  tidligere stengetider minsker vold og så videre.

Vi, voksne mennesker, blånekter, bortforklarer og holder hendene for ørene (la-la-la) fordi vi så gjerne, så gjerne vil kjøpe vin på rimi, etter klokka 20, uten å sponse staten, og kunne rangle hjem fra byen når vi vil. Dette på tross av at lite forskning er så samstemt og entydig som nettopp forskning på alkohol og tilgjengelighet. Mindre alkoholtilgang er enorme mengder skattepenger spart, men det tenker vi ikke på.

Det er vanlig å tro at i vinlandene Italia og Frankrike har de et langt mer kultivert drikkemønster enn her hjemme, men nei — alkoholrelaterte skader koster disse alkoholliberale samfunnene mer enn det norske. Alle ukas enheter inntas kanskje ikke på en gang, men stadig dør mennesker fordi noen synes det er greit å sette seg bak rattet etter «bare» tre pils, fordi noen blir provosert (men han slo først!) eller fordi mamma er opptatt av at poden skal passe inn blant de andre ungdommene.

Jeg er ikke noe bedre. Både til hverdag og fest nyter jeg gjerne en kald pils eller sju, jeg nyter det når spenningen i muskulaturen slipper taket, når jeg tør danse uten hemninger, når himmelen blir blåere og musikken bare flyter. Men jeg har sjekket at jeg kan la være. Og nå utfordrer jeg deg, kjære leser. Ta en hvit måned. Selv om det snart er vår. Selv om jobben har seminar med fri bar. Selv om det er konsert med favorittbandet ditt. Gå på puben, men drikk solo.

Synes du det virker uaktuelt eller uoppnåelig? Da bør du tenke grundig over hvorfor hjertet eller kroppen din er nødt til å ha bedøvelse med jevne mellomrom. Bare fordi akkurat denne rusgiften tilfeldigvis (ja, tilfeldigvis!) er lovlig, kan den ta kontroll over deg når du minst aner det. Ta kontrollen tilbake, øv deg på å danse og skråle med all hjernefunksjon inntakt, og jeg lover deg at halvliteren vil smake enda bedre senere. I'm reading: Berus eder (ei)Kvitre dette!