I år er det trendy med trekant

Det er interessant å tenke over hvor stor del av vårt seksuelle tennings- og handlingsmønster som er formet utenfra. Jeg begynte faktisk å gruble over det nokså umiddelbart etter at jeg ble seksuelt aktiv; hvordan hadde jeg gjort dette hvis jeg aldri hadde sett en pornofilm? Hvis jeg aldri hadde lært meg å kaste med håret og åpne munnen på akkurat den der måten og tenke over gjennomsnittlig kukstørrelse? Eller, for den saks skyld, om jeg aldri hadde sett en bikinireklame fra Hennes&Mauritz? Se, det kommer jeg aldri helt til å få vite.

Jeg aner heller ikke hvordan kroppen min ser ut helt ubarbert. Jeg har tatt håret på leggene siden jeg var tolv og resten i varierende grad siden jeg var femten. Jeg har lyst til å finne det ut, men nei. Den terskelen er for høy. Hva om jeg aldri hadde begynt?

Cupido skriver om at det er trendy med kjønnshår igjen, og stringtruser og push-up-BH er visstnok ut har jeg hørt. For så vidt godt nytt for meg som synes det er sexy med timoteisjamponaturlige menn og damer, men siden når ble sexlivet vårt underlagt trender?

Når jeg leser unge mennesker som blogger eller skriver om sex, får jeg stadig følelsen av at det handler om noe tillært og ikke noe personlig. Det er kanskje ikke noe stort problem, og til en viss grad har det vel «alltid» vært sånn. Men etter at pornoen kom på Internett, er det blitt sånn, tror jeg, at veldig mange er ute etter det første og beste, eller det som er gratis og mest tilgjengelig. Porno er porno, og selv om mange kan ramse opp hva de synes er direkte frastøtende, er det få som har et fritt forhold til sine egne preferanser.

Det er synd, og bidrar til en enda kjedeligere pornoindustri. En kan selvfølgelig argumentere for at pornoen bare masseproduserer våre naturlige og sunne tenningsmønstre som er der fra før, men da hadde vel ikke beskrivelsene av «trender» vært der?

Det er et prosjekt for voksenlivet, og for et hvert langt og velfungerende samliv, det der med å finne ut av hva man egentlig synes er det aller saftigste hvis ingen andre får bestemme. Og kanskje bli bare bittelitt mer bevisst på hva man konsumerer av voksenunderholdning. Jeg tror det er det råeste, å ha sex på den måten som ingen har fortalt deg om.

(Bilde av Thokrates under Creative Commons-lisens.) I'm reading: I år er det trendy med trekantKvitre dette!

Analogfetisjsøndag

PS. Scanneren min er ikke her, så jeg håper avfotografering av arket bare bidrar til ytterligere lo-tech-kosefølelse.
PPS. Her er lenkene klikkbare: Pärlplattor og Doctor Octoroc.
DS. I'm reading: AnalogfetisjsøndagKvitre dette!

Late bloomer

(Og ja, jeg synes overskriften er et såpass idiomatisk engelsk uttrykk at jeg ditcher min vanlige fornorskings-policy. Pun intended.)

Da jeg gikk på skuespillerutdanningen, og endelig, etter to år med blod, svette, tårer og nedturer klarte å stå trygt på to ben på scenen og fremføre noe som var et godt stykke over middelmådig, sa en av lærerne mine til meg at jeg var en typisk «late bloomer». Jeg har tenkt en del på det siden.

Jeg er sent ute med ting. Jeg var (relativt) sent ute med mitt første kyss, med å drikke alkohol, med å flytte hjemmefra. La oss innse det, etter at jeg la tidligere gifteplaner på hylla og fant meg ny, ung studentkjæreste som skal være det i mange år til (både kjæreste og student), kan jeg ikke ha noen forhåpninger om å produsere avkom før jeg har passert den alderen da det strengt tatt er biologisk tilrådelig. Og mitt store gjennombrudd som skuespiller lar fortsatt vente på seg.

Store deler av livet mitt går ut på å prøve, feile, og prøve igjen til det funker på åttende forsøket. Det er ikke nødvendigvis dårlig, men jeg vil lykkes nå. Jeg vil være med i gjengen (buketten) før alle de andre visner og blir kjedelige. Jeg vil ikke være en late bloomer.

Så, eh, kom og vann meg?

(Bilde av Darwin Bell under Creative Commons-lisens.) I'm reading: Late bloomerKvitre dette!

Fordi verden ikke bare er svart og hvit

Det er ikke en drømmeavslutning på dagen å finne ut at noen man kjenner er involvert i en alvorlig og tragisk drapssak i nyhetene. Det blir heller ikke lettere av at man snubler over andre mennesker, fremmede, sine kommentarer om saken på twitter og blogger. (Den får riktignok ikke like mye oppmerksomhet som saken om Margrethe som ble mobbet i «Paradise Hotel», og kanskje er det greit. Vi mennesker kan gjøre hverandre vondt på så mange måter.)

På den annen side er det greit å bli minnet på at det ikke er «dem» og «oss» her i verden. At vi alle er mennesker med historier og vennskap og hverdager, også dem det ender opp med å gå veldig, veldig galt for. Selv om vi ikke forstår alt; vi må slutte å tro at det ikke kunne handlet om oss.

Jeg håper dere skjønner det, folkens. Vi må ta vare på hverandre, for faen. I'm reading: Fordi verden ikke bare er svart og hvitKvitre dette!

Storebror passer på deg...

Venninnen min syntes det var sterkt å være på KGB-museet i Vilnius. Spesielt trakk hun fram et rom der man kunne se et av utstillingens tidligere rom på tv-skjermer, med andre ord oppdage at man nettopp var blitt overvåket.

Jeg var der selv for noen måneder siden, og syntes også det var mye sterkt og tankevekkende med museet, men når det gjaldt overvåkingskameraene fikk jeg ingen grøsninger nedover ryggen. Jeg mener, jeg bor i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange kameraer som fanger meg opp hver dag, for jeg får ikke se skjermene rundt neste hjørne i det virkelige liv. Men det ser ut som om det er ganske mange, og noen av dem er langt mer avanserte enn dem i KGB-huset, de har fjernstyrte zoom- og panoreringsmuligheter. Til og med skolebarn overvåkes, angivelig for å få slutt på tagging og ranseltyverier. (Snakker om å skyte spurv med kanon!)

At det gjøres er én ting, en annen ting er at vi tilsynelatende forholder oss temmelig likegyldig til det. For «jeg har jo ikke noe å skjule» eller «våre overvåkere vil oss jo bare vel».

Sant nok, vi har ikke noe KGB i Norge. Men hva vet du egentlig om dem som iakttar deg fra den andre siden av skjermen? Halvparten av overvåkingskameraene er ikke en gang lovlig registrert. Hvis kjæresten min vil vite hva jeg holder på med etter at vi har kysset farvel, kan han i teorien bare bli kompis med den rette vekteren eller butikkansatte...

Og også i Norge har vi en statlig autoritet med anledning til å overvåke landets egne borgere. De overvåker for tiden ca. 200 personer som antas å kunne være en fare for rikets sikkerhet – hva som skal til for å havne på den lista vet få. I utgangspunktet bør ingen settes under overvåking basert på overbevisning alene (altså politisk eller religiøs tilhørighet), men det er mennesker med følelser og sympatier som tar disse beslutningene også, og grensen kan nok være hårfin noen ganger. Etter min mening er det naivt å tro at grumset som ble avdekket gjennom Lund-rapporten aldri vil kunne forekomme igjen.

På toppen av alt dette blir vi bombardert av nyheter om datalagringsdirektiv, IPRED-lov, FRA-lov og epostovervåking i høyere tempo enn at vi klarer å fordøye det alt sammen. Slik ender storparten av oss som sauer som villig lar våre fysiske og digitale bevegelser bli registrert så lenge dem som ser oss er «de snille» og ikke «de slemme»... Tror du det ikke? Du vet det jo!

Det er grunn til å få frysninger på ryggen. Men ikke bare på vegne av den kalde krigens sovjetborgere; for oss, her, nå.  I'm reading: Storebror passer på deg...Kvitre dette!

Jeg kan godt gå med bunad, liksom. Det ække no' stress.

Eller jeg kan gå naken, eller med hijab, eller med fjær og paljetter. Overskriften min er stjålet fra teksten Dagbladet.no bruker for å lenke fra forsiden til dette innlegget. 

Dagbladet har intervjuet ungdom ved en flerkulturell skole i Oslo i forbindelse med Steinar Lems utspill om at muslimer truer norsk kultur.

Ungdommene reiser de naturlige spørsmålene: hva er det vi er redde for? Og hva er egentlig norsk kultur?

Er norsk kultur den kulturen der voldtekt og familevold ties ihjel, der dyresex inntil nylig var lov, der 13% av alle menn har kjøpt sex, der barn i offentlig skole blir pålagt å be bordbønn og gå i kirken (på tross av at det er forbudt)? Der æresdrap utført av hvite kalles familietragedier og barn læres opp til å hate kroppen sin? Var det norske verdier som fikk oss til å barbere tyskertøser og sterilisere sigøynere?¹

«Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge — ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur. Vi må akseptere store grupper jenter som ikke kan ha kontakt med gutter på fritiden, ikke delta på skoleturer, men forsterker skillet mellom de rene med hijab og horene som ikke dekker seg til. Dette vil også ramme statusen til norske kvinner», skriver Lem. 

Hvis du tror at det er bare innvandrergutter som kaller jenter for horer, hvis du tror vi ikke har våre egne standarder for hva vi skal dekke til, si og gjøre, hvis du tror vi gjør samfunnet vårt, kulturen vår en tjeneste ved alltid å skylde på de andre, da trenger du en virkelighetssjekk.

For snøksogfemtiende gang. Ja, jeg vil kjempe mot mot tvang, diskriminering, undertrykking og innskrenking av ytringsfrihet. Men jeg tror ikke jeg gjør det ved å sloss mot, eller kaste ut, nettopp dem som blir tvunget eller undertrykket! Jeg driter i hvilke klesplagg, matretter og språk som omgir tvangen. Jeg driter i hvilke religiøse skrifter eller selvhjelpsbøker som er i flertall i bokhyllene til dem som slår. I min norske kultur er vi alle fri i tro og tanke, og vi har alle rett til beskyttelse fra dem som vil oss noe annet.

Jeg eier en bunad. Jeg bruker den ikke. Jeg liker ikke kjøttkaker og går ikke i kirken på julaften. Jeg feller ingen tårer av nasjonalsangen. Likevel er jeg ganske godt fornøyd med å bo i Norge. Men hvis din norske kultur bare inkluderer folk med samme rase, tro, seksualmoral og sosialdemokratiske oppfostring, da føler du deg kanskje truet av meg. Hey, for all del. Jeg kan godt gå med bunad, liksom. Og får sikkert ned en Grandis på høykant.

¹Jeg vet det, kjære leser. Norge er mer enn dette. Akkurat som islam er mer enn burka og sharia. Det burde være unødvendig å presisere.

I'm reading: Jeg kan godt gå med bunad, liksom. Det ække no' stress.Kvitre dette!

Kjærlighet 2.0

Forrige gang jeg fikk meg kjæreste, googlet jeg ham rett etter at vi hadde blitt kjent. Det førte til at jeg fant ut hvor han jobbet (noe han for så vidt allerede hadde fortalt meg), og at jeg fikk meg en støkk da jeg oppdaget hans og pappas navn på samme side (en samling fotballfakta de begge hadde bidratt til). Dette var før Facebook og det hele, så det var i grunnen alt.

Denne gangen var det helt annerledes. Kjæresten min og jeg ble sammen kort tid etter at vi møtte hverandre, etter et par forsåvidt temmelig konvensjonelle stevnemøter – men før vi møttes (relativt tilfeldig (?)) i det virkelige liv hadde vi allerede utvekslet Twittermeldinger, kranglet i blogg­kommentarer, og i pinlig detalj (synes jeg) lest om hverandres kjærlighetssorg, erobringer og sjekkehistorier. Jeg hadde vært ordentlig, ordentlig sint på ham, men også halvsjarmert og i alle fall kommet fram til slutningen at han nok var «en ålreit fyr». Men ikke kjærestemateriale! For ung, for kjepphøy, for følsom, for... for...

(Det merkelige er at etter å ha møtt ham ansikt til ansikt, ja, delt seng med ham et halvt års tid, synes jeg fortsatt han er ung, kjepphøy, sentimental og har noen idiotiske meninger. Men også, åpenbart, at han er «en ålreit fyr». :p )

Jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg til å møte mennesker fra Internett i det virkelige liv. Jeg har vanskelig for å forstå at folk gjør det frivillig, at de faktisk bruker nettet som sjekkearena med vilje, men det er nok bare et eller annet jeg ikke skjønner.

Men kanskje er det ikke så dumt? Å først kjenne noens offentlige persona, den de presenterer seg som, før man virkelig blir kjent med dem? Eller å kjenne noens snørrete historie uten å behøve å spørre?

Sjefen min googler meg og finner ut at jeg har skrevet om puling. Mamma sender meg tekstmeldinger som svar på Facebookstatusene mine om fylleangst og fest. Det er helt greit, jeg står for alt jeg skriver, og kontrollerer det selv. Men å danne par med noen som alt har lest tankene mine – om enn i sensurert form – det er uvant og ikke så rent lite skummelt.

På den positive siden kan jeg kanskje skåre noen stjerner i kjæresteboka ved å skrive positive ting om den fantastiske, sexy, smarte og morsomme mannen i et blogginnlegg som hele verden kan lese?

*Tester ut* I'm reading: Kjærlighet 2.0Kvitre dette!

K for Kvinne

Jeg får ofte (skjønt sjeldnere jo eldre jeg blir) kommentarer på at jeg sjelden omtaler meg selv som jente, men derimot som dame eller kvinne. Jeg har faktisk gjort det ganske lenge, jeg tipper at jeg bredbeint og veslevoksent begynte å kalle meg kvinne da jeg var omtrent nitten, og har holdt meg til det siden. På samme måte vil jeg være sammen med en mann og ikke en gutt.

Noen svært få i løpet av mitt voksne liv har fått lov til å si «jenta mi» til meg, men ellers foretrekker jeg å bli omtalt med ord som indikerer voksent hunkjønn.

Jada, det er bare ord. Alle har ulike oppfatninger av et ords nøyaktige betydning, og ulike assosiasjoner knyttet til ordet. For meg er  «jente» naivt, passivt, søtt og uferdig , mens «kvinne» er voksent, sterkt, seksuelt og mektig. Jeg vet at det er trendy (f. eks. blant folk som blir intervjuet i avisene) å si «jeg blir aldri voksen, jeg». Jeg synes det er et tåpelig svar. Bor du under et eget tak? Betaler du regninger? Går du på jobb? Kan du kjøpe alkohol, ha sex og lage middag? Du er voksen. Det betyr selvsagt ikke at du trenger å slutte å leke!

Mange damer tenker åpenbart annerledes enn meg, for eksempel dem som skriver kontaktannonser signert jente, 50. Mens jeg, jeg vil altså være kvinne, 25.

Det er tydeligvis et eller annet ved meg (De flate tøyskoene? Hestehalen? Fniselatteren?) som gjør at folk stusser på ordvalget mitt. Det er da jeg har lyst til å brøle et urbrøl fra kvinnemagen min, klø meg i et hårete skrev og flekse bicepsene til svar. Høyst kvinnelig.

Ja, for... i likhet med mange andre kvinner og feminister har jeg en inngrodd skepsis til det relaterte ordet kvinnelig. «Kvinnelig» er, når jeg ikke får definere det selv, på sett og vis også passivt, bevegelseshemmet og lydig. Og, selv om jeg elsker menn, er «mandig» hårete, bråkete, dominerende og skråsikkert.

Ord er rare. I'm reading: K for KvinneKvitre dette!