Gud, hvis det er det du heter

Jeg har det som Elisabeth; det er lenge siden jeg har pratet med deg. Jeg burde kanskje skrive Deg?

Uansett, Gud, så tror jeg ikke på at du er en skjeggete mann, eller i det hele tatt en personskikkelse egentlig. Jeg vet nå ikke helt med alle disse religionene og hellige skriftene, men jeg stoler heller ikke på dem som mener at Sannheten bare er det vi mennesker har klart å putte i reagensrør og under mikroskoper og bevise fram til dags dato.

Det er vanskelig å snakke med andre om deg, for jeg vil helst ikke bli motsagt. Jeg vil ikke at noen skal knuse livsløgnene mine. Det er det eneste jeg savner med å henge inne i korsbelagte hus med korsbehengte (og i blant korsbefengte) mennesker; den selvsagte handlingen å be sammen. Det er i grunnen ikke så farlig, men jeg skulle ønske jeg torde å snakke med andre om hva jeg tror på. Det tør jeg ikke, så derfor skriver jeg det på Internett i stedet. Slående logisk, ikke sant? Men du er kanskje ikke en stor tilhenger av logikk likevel?

Du har ingen grunn til å være stolt av meg, Gud. Jeg har løyet og stjålet og sluntret unna og vært lat og feig. Og det hender jeg blir sint på deg, Gud. Mennesker dør og sulter og sloss, og jeg vandrer rundt i mørket og du gir meg ikke akkurat noen fasit eller noe kart.

Likevel hender det at jeg også må takke deg. Enten du nå er en skjeggete julenisse på en sky, en god og altomfattende energi, viljen bak en rekke partikkeleksplosjoner eller tilfeldighetene bak de samme.

Takk for de uante kreftene som kommer et eller annet sted fra når jeg er nede. Takk for vakre farger og lys og barnelatter. Takk for at du plasserte verdens fineste mann et sted i nærheten av meg for et års tid siden. Jeg vil love deg å ta godt vare på ham.

Takk for at jeg har en drøm og en mening med livet. Jeg skal ikke svikte den.

Takk for at jeg har en kropp som virker og er ved god helse. Jeg skal behandle den pent.

Mer kan jeg ikke love deg, og det kan hende det blir lenge til du hører fra meg igjen. Takk for at du ikke gir meg opp.


I'm reading: Gud, hvis det er det du heterKvitre dette!

Mer å ta i, mer å være glad i

Jeg er en gammel, gammel dame til sinns, og nå innser jeg etterhvert at mitt folk taper.

Jeg savner tiden da bøker, film og musikk var noe fysisk som man stilte ut i stua si; da man på besøk i et nytt hjem raskt kunne få et overblikk over vedkommendes smak og stil og dannelse og muligens flaue historie.

Jeg savner da man ga mixtapes, eller mix-cd'er for den saks skyld, til dem man hadde et godt øye til. Spotify-spillelister er bare ikke like romantisk.

Riktignok bor jeg akkurat nå i et hjem hvor vi har hele den ene langveggen i stua dekket av ei gigantisk bokhylle, og to velfylte cd-søyler står og troner mot kortveggen. Jeg kan fortsatt med fynd og klem dra ordbok eller Shakespeares samlede ut av hylla når det oppstår diskusjon i festlig lag. (Eller det oppslagsverket som er mest brukt nettopp i festlig lag her: Oslo byleksikon.)

Men det er allerede en stund siden jeg kjøpte en CD, og jeg har begynt å punge ut til Spotify så jeg kan streame musikk til mobilen. Hvor lang tid tar det før jeg kjøper alle bøkene mine til et sånt der lesebrett mon tro?

De fleste jeg kjenner på min alder har jo alt rukket å bygge seg opp en bok- og platesamling av en viss størrelse, men hvis du om tjue år besøker stuene våre, vil bokhyllen være som et museum, et stillbilde av tiden, dette leste vi i 2010?

Jeg prøver å tenke på mulige løsninger, som fortsatt gjør det mulig å skanne nye bekjentskapers preferanser raskt. (Jeg mener, du vil jo virkelig sørge for ikke å gå til sengs med noen som hører på DDE.) Kanskje vi alle kan ha en sånn mediesenter-skjerm i stua vår, hvor biblioteket vårt ruller over skjermen?

Er det virkelig bare jeg som savner fysiske bøker og musikk i den grad at jeg ser meg nødt til å adoptere alle feitingers favorittslagord: mer å ta i, mer å være glad i...? I'm reading: Mer å ta i, mer å være glad iKvitre dette!

Tagging for snille piker

Ord er fint. Av og til er det fint om ordene får lov å være litt andre steder enn her inne på datamaskinen eller innenfor stive, støvete permer også. Derfor har jeg vært og gjort hærverk i byen med dymo-maskinen min. (Om du klikker på collage-bildet under kommer du til flickr-mappa der du kan se hvert enkelt bilde mye større.)

I'm reading: Tagging for snille pikerKvitre dette!

Epleskrotter

Jeg kommer aldri til å skjønne meg på Apple-disiplene. «Wow, mobilen min kan sende mms.» «Wow, mobilen min har fått copy/paste-funksjon.» «Wow, mp3-spilleren min har fått radio og diktafon.» Alt dette månedsvis etter alle andre mens de påstår å ha det første og beste.

Apple har nylig kjørt en reklamekampanje med grunner til å kjøpe en Macbook. Grunnene er blant annet «du kan åpne word-dokumenter», og du kan «til og med kjøre Windows på den»! Med andre ord, nøyaktig det samme du kan på en PC til 6000,- mindre.

Til og med en av de forelskede Mac-fansene jeg kjenner, innrømmer at han nok ikke hadde hatt bruk for en Mac hvis det ikke hadde vært for at han jobber med fotografi.

Så, folkens, hva er det med dere epleskrotter? En forkjærlighet for glatte, stygge, nittitallsfuturistiske designstykker? Behov for å være med i den kule gjengen? Hva?

Pøh. Alle vet at den kule gjengen har Linux-PC og Android-telefon. Elsk.

Bilde fra Bright_Star under en CreativeCommons-lisens.

I'm reading: EpleskrotterKvitre dette!