Papirfly

Av og til skjer det ting som man ikke kan eller vil fortelle om til alle og enhver, store, syke, fantastiske eller forferdelige ting.

Av og til er det helt vidunderlig å bo sammen med noen som ikke har tenkt å fikse det på noen annen måte enn å si «vil du ha et papirfly?» Og så brette verdens fineste papirfly som kan fly i loop og lande i sofaen.

(Ikke at papirfly hjelper på alt, altså. Men når ingenting hjelper, er et papirfly bare til meg noe av det fineste som ikke hjelper.)

Sånn er det. I'm reading: PapirflyKvitre dette!

Flere meninger med livet

I denne bloggens spede ungdom lagde jeg en montasje etter en idé fra et Nemiblad. Innlegget het «Meningen med livet», og Nemisiden den var inspirert av het «50 grunner til å se deg om før du krysser veien».

Alle 50 gladgrunnene er fortsatt gyldige, men jeg har laget en ny versjon med 50 nye meninger med livet. Med andre ord til sammen 100 ting som kan gjøre meg glad når jeg er nedfor!

Her er den nye lista:

Og her er den gamle:

(Klikkepå = store bilder.)

Jeg funderte på å lage en tilsvarende med de 50 mest irriterende tingene jeg vet om også, men foreløbig har jeg latt det være. Jeg mener, ingen vits i å begynne å tenke på FrP og folk som skriver på dialekt og står til venstre i rulletrappene og mensen og Sex og singelliv og... Nettopp.

Hvilke små ting gjør deg i godt humør? I'm reading: Flere meninger med livetKvitre dette!

Jeg ville ha elsket deg for alltid

Det finnes ingen, og jeg mener ingen, TV- eller filmøyeblikk, som får meg til å sippe like hardt gang etter gang som slutten av BBC-komiserien Coupling. (Vel, løftet i den siste dansen i Dirty Dancing er en god konkurrent, men etter omtrent den femtiende gangen jeg så det sluttet jeg å gråte på ordentlig.)

Det er altså et øyeblikk der hvor smågale, lettsinnede Jane alvorlig og liketil forteller eksen Steve (hvis samboer er på randen av å føde) at «I would have loved you forever». Og jeg tenker at det er faen meg det mest inderlig triste og oppriktige man kan si til noen, etter at alt annet er sagt og gjort, lenge etter at kjærlighetssorgen er over, og man kanskje har funnet seg nye, og livet er blitt som det ble: Vet du, hvis du hadde gitt meg sjansen, ville jeg ha båret deg gjennom all ild og alt vann i verden.

Og det er ikke det at det gjør noen forskjell i dag, og det er ikke nødvendigvis galt at det gikk som det gikk, det er ikke feil slik som det er nå. Tårene er ferdiggrått og livet endte opp OK, men jeg elsket deg, jeg ville ha elsket deg for alltid.

Sitatet forekommer også i den utrolig deprimerende filmen Closer. Den griner jeg ikke av, den gjør meg sint. Jeg hater at det kan være for sent, at man kan ha tråkket så feil at det ikke går an å rette opp i det, selv om det ville ha blitt fint. Gi meg heller Hillevi og Magnus i Klassfesten, da, som lot det gå på trynet to ganger og til og med ga det et tredje forsøk.

Jeg ville ha elsket deg for alltid. De ordene treffer meg alltid som en knyttneve i magen. Kanskje har jeg møtt folk jeg kunne ha elsket for alltid, men jeg sier det ikke høyt, det tør jeg ikke.

Jeg vil heller samle mot og kjærlighet og liv nok til en dag å kunne si til noen «jeg kommer til å elske deg for alltid». Happy endings skaper ikke like gode filmer. Men jeg tror det kan gjøre seg i virkeligheten.

---

For spesielt interesserte, her er IMDB-lenker til filmene og serien jeg referer til: Coupling Dirty Dancing Closer Klassfesten
:) I'm reading: Jeg ville ha elsket deg for alltidKvitre dette!

Godt nyttår!

2009 fiksa jeg ganske fint. For 2010 tror jeg jeg må ha som forsett at jeg skal bli flinkere til å være glad i hele meg selv, vimsethet og kosemage og det hele. Jeg skal fortsette å ta vare på andre, ta masse bilder og alltid tenke at det ordner seg.

Sånn så det ut hjemme hos meg på nyttårsaften, forresten:

Det er ikke rart jeg starter året med optimisme, vel? I'm reading: Godt nyttår!Kvitre dette!