Innlegg
#1093 365 USAker — Mina USAker
11 timer siden
lørdag, november 27, 2010
onsdag, november 24, 2010
Rasisme i utelivs-Oslo
Dagbladet skriver at såkalte VIP-klubber i Oslo er tatt for diskriminering, og det kommer vel neppe som noen overraskelse på noen. Mer sjokkerende er det at utelivsbransjen forsvarer sin egen hudfargesiling av gjester ved å påstå at «utlendinger står for 80-90% av bråket».
(Jeg orker ikke en gang å dvele ved hvordan utelivskongene benytter ordet «utlending». De snakker selvsagt ikke om svensker, men om mørkhudede — som godt kan være født og oppvokst i tjukkeste forstads-Norge.)
Det vises ikke til noen konkret statistikk som dette prosenttallet er tatt fra, og interessant nok er en representant for politiet uenig:
Utelivsbransjen står på sitt:
Min personlige erfaring fra de få gangene jeg har satt mine ben innenfor dørene til et av inne-stedene, er at menn på den typen steder generelt har et ganske bedritent kvinnesyn. Hvilket blir enda mer synlig når kleskoden for kvinner er maks tjue kvadratcentimeter tekstil fordelt på kroppen.
Der jeg henger, på Grønlandspubene hvor en god andel av gjestene har søskenbarn helt andre steder enn på Gjøvik, har jeg sjelden vært vitne til noe ubehagelig.
Denne uttalelsen fra Sverre Goldenheim kan vanskelig sies å være noe annet enn direkte rasistisk. Jeg lurer på om ikke utelivsbransjen skyter seg selv i foten med slike uttalelser. Men igjen, jeg henger ikke på stedene det snakkes om, jeg drikker ølen min helt, helt andre steder (og mye billigere)!
Virkelig? Hvem er dere som ikke vil gå ut på steder med for mange vinterbrune nordmenn? Det finnes tydeligvis mange av dere, for Dagbladet må nok en gang komme med den triste beskjeden «Dagbladet.no ser seg etterhvert dessverre nødt til å stenge kommentarfeltet grunnet flere upassende rasisistiske ytringer og innlegg.»
Hva kjennertegner gode og dårlige utesteder for dere, kjære lesere? (Jeg tror jeg har mer veloppdragne lesere enn Dagbladet og holder derfor inntil videre kommentarfeltet åpent :) ) Kvitre dette!
(Jeg orker ikke en gang å dvele ved hvordan utelivskongene benytter ordet «utlending». De snakker selvsagt ikke om svensker, men om mørkhudede — som godt kan være født og oppvokst i tjukkeste forstads-Norge.)
Det vises ikke til noen konkret statistikk som dette prosenttallet er tatt fra, og interessant nok er en representant for politiet uenig:
«I køene er det nokså fargeløst hvem som begynner å bråke. Det er yngre menn alderen 18 til 25 år. Torpedomiljøet er mikset og hvem som står bak narkosalget varierer veldig mellom stedene det skjer.»
Utelivsbransjen står på sitt:
«Mange av de mennene med ikke-norsk bakgrunn har et annet kvinnesyn. Når jenter danser og det står en gjeng med alvorlig mine og ser på dem eller klår, så liker de det ikke.», sier klubbgründer Bo Viveke.
Min personlige erfaring fra de få gangene jeg har satt mine ben innenfor dørene til et av inne-stedene, er at menn på den typen steder generelt har et ganske bedritent kvinnesyn. Hvilket blir enda mer synlig når kleskoden for kvinner er maks tjue kvadratcentimeter tekstil fordelt på kroppen.
Der jeg henger, på Grønlandspubene hvor en god andel av gjestene har søskenbarn helt andre steder enn på Gjøvik, har jeg sjelden vært vitne til noe ubehagelig.
«Jeg sier meg veldig enig i beskrivelsene fra Vivike, dette er jo ikke noe å legge skjul på. Ikke-norske på byen har ofte ti ganger så høyt temperament, de er litt som tikkende bomber.»
Denne uttalelsen fra Sverre Goldenheim kan vanskelig sies å være noe annet enn direkte rasistisk. Jeg lurer på om ikke utelivsbransjen skyter seg selv i foten med slike uttalelser. Men igjen, jeg henger ikke på stedene det snakkes om, jeg drikker ølen min helt, helt andre steder (og mye billigere)!
«Har man rykte for å være "utlendingsted", så er det kroken på døra. Dette er ren fakta, slik agerer folk som skal på byen», mener Goldenheim.
Virkelig? Hvem er dere som ikke vil gå ut på steder med for mange vinterbrune nordmenn? Det finnes tydeligvis mange av dere, for Dagbladet må nok en gang komme med den triste beskjeden «Dagbladet.no ser seg etterhvert dessverre nødt til å stenge kommentarfeltet grunnet flere upassende rasisistiske ytringer og innlegg.»
Hva kjennertegner gode og dårlige utesteder for dere, kjære lesere? (Jeg tror jeg har mer veloppdragne lesere enn Dagbladet og holder derfor inntil videre kommentarfeltet åpent :) ) Kvitre dette!
mandag, november 22, 2010
Billedtekst
Et bilde kan visstnok si mer enn tusen ord, men hva med bilder av ord? Her er helgen min i bilder. Ord. Bilder.
Kvitre dette!
søndag, november 21, 2010
Feelgood-(film)bonanza
Jeg har hatt en lang dag som definitivt måtte avsluttes med litt YouTube-surfing med det mål å piffe opp humøret. Jeg tenkte jeg skulle dele noen feelgood-favorittklipp med dere. Nytes best med sjokolade og øl ved siden av. Klippene er, i rekkefølge:
1. Kevin Bacons fantastiske sintedansescene fra Footloose.
2. Litt av den fine, nye dansescenen til Harry og Hermione i den blodferske Deathly Hallows 1-filmen. Musikken er O Children med Nick Cave. (Takk, Hjorthen!)
3. Fortekstene til Ronja Røverdatter med temamusikk av Björn Isfält. Denne musikken er så og si umulig å få tak i i dag. Det finnes ei samleplate med filmmusikk av Isfält. Hvis du får snusen i et sted jeg kan få kjøpt den, ta kontakt!
4. Den første (?) scenen i den fine, svenske komedien Klassfesten. Musikken er Heroes med David Bowie.
5. Burning Lights med Clash-vokalist Joe Strummer, fra en film av min finske favorittregissør Aki Kaurismäki: I Hired A Contract Killer.
6. Smile av Charlie Chaplin (fra Modern Times), innspilling av Nat King Cole
7. Trailer'n til Fucking Åmål. Musikken er Drifter med Yvonne.
8. Michael Cera og Ellen Page synger Anyone Else But You i Juno.
Under klippene finner du ei spilleliste med de av disse låtene jeg kunne finne, pluss en del andre film- og tv-relaterte godbiter. Klikk på skjermskuddet, så åpner spillelista seg :)
fredag, november 19, 2010
Egenreklame!
Det er travle dager for meg for tiden, og egentlig har det handlet om jul siden september. I år har jeg regi på én juleforestilling — Jakten på juleskurken på Lillestrøm Kultursenter, og jeg er skuespiller i en annen — Larry og julenissen på Folkets Hus på Strømmen.
I dag oppdaget jeg at noen av de søte dansejentene i førstnevnte forestilling har laget en backstage-blogg fra produksjonen, hihi. Jeg liker ungdommen nå til dags, jeg.
Uansett, hvis du har barn eller føler deg litt barnslig så bør du ile til disse to flotte forestillingene. Billetter til Juleskurken her og til Larry her.
Etter jul, derimot, vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til med unntak av enkelte faste undervisningstimer. Derfor, hvis du kjenner noen som trenger en skuespiller, regissør, instruktør, dramalærer eller kursholder, så rop høyt! CV'en min ligger her. Frilanserlivet, tjohei! Kvitre dette!
I dag oppdaget jeg at noen av de søte dansejentene i førstnevnte forestilling har laget en backstage-blogg fra produksjonen, hihi. Jeg liker ungdommen nå til dags, jeg.
Uansett, hvis du har barn eller føler deg litt barnslig så bør du ile til disse to flotte forestillingene. Billetter til Juleskurken her og til Larry her.
Etter jul, derimot, vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til med unntak av enkelte faste undervisningstimer. Derfor, hvis du kjenner noen som trenger en skuespiller, regissør, instruktør, dramalærer eller kursholder, så rop høyt! CV'en min ligger her. Frilanserlivet, tjohei! Kvitre dette!
onsdag, november 17, 2010
Android app-tips: så festlig at selv mor får lyst til å handle!
Som Twitter-følgerne mine allerede vet, er jeg en hard Apple-motstander og en desto større Android-fan. Android er operativsystemet som finnes på flere smarttelefoner fra blant annet HTC, Sony Ericsson og Motorola. Nylig har Android Market også åpnet for kjøp av betalte applikasjoner («apps») for norske brukere, men den appen jeg skal anbefale i dag er helt gratis!
Jeg har testet ut Hungry! Shoplist-appen, som er noe så trivielt som et handlelisteprogram. Det finnes selvfølgelig langt mer fancy ting du kan gjøre med Android-telefonen din (jeg anbefaler Google Goggles som et eksempel på en app som er både nyttig og gøyal å leke med), men jeg vedder på at du også trenger å handle i blant.
I Hungry! legger du inn varene du pleier å handle, fordelt på ulike kategorier. Du trenger bare legge inn hver vare én gang. Senere kan du bare hake av for varen når du trenger å ta den med deg fra butikken.
Det er noen standardkategorier og -varer som ligger lagt inn på engelsk i programmet. Jeg valgte å slette alle disse for å lage et helnorsk handlelisteopplegg. Hungry! støtter import og eksport av .csv-filer, så du kan godt stjæle min liste. Her er den.
Du kan se varene du har lagt inn listet opp alfabetisk, eller etter kategori. Fra disse listene kan du velge hva du trenger å handle i dag.
Når du så er i butikken klikker du på handlevogna, som viser deg hvilke ting du trenger. Klikk på varene etterhvert som du henter dem, så forsvinner de fra lista. Jeg har tenkt å lage laksepasta og smoothie i kveld, hvis du lurte.
(Oppdatert: Legg merke til at skjermskuddet av handlelista mi er tatt 1337! Yeah...)
Du kan også sende handlelista på epost, riktignok bare til én forhåndslagret epostadresse. (Lagre kjæresten!)
Du kan installere appen gjennom å søke i Market, eller scanne QR-koden som du finner her dersom du har et strekkodeprogram installert på telefonen din. (Det burde du ha.)
God handletur!
Kom gjerne med flere gode tips til Android-apps i kommentarfeltet. Kvitre dette!
Jeg har testet ut Hungry! Shoplist-appen, som er noe så trivielt som et handlelisteprogram. Det finnes selvfølgelig langt mer fancy ting du kan gjøre med Android-telefonen din (jeg anbefaler Google Goggles som et eksempel på en app som er både nyttig og gøyal å leke med), men jeg vedder på at du også trenger å handle i blant.
I Hungry! legger du inn varene du pleier å handle, fordelt på ulike kategorier. Du trenger bare legge inn hver vare én gang. Senere kan du bare hake av for varen når du trenger å ta den med deg fra butikken.
Det er noen standardkategorier og -varer som ligger lagt inn på engelsk i programmet. Jeg valgte å slette alle disse for å lage et helnorsk handlelisteopplegg. Hungry! støtter import og eksport av .csv-filer, så du kan godt stjæle min liste. Her er den.
Du kan se varene du har lagt inn listet opp alfabetisk, eller etter kategori. Fra disse listene kan du velge hva du trenger å handle i dag.
Når du så er i butikken klikker du på handlevogna, som viser deg hvilke ting du trenger. Klikk på varene etterhvert som du henter dem, så forsvinner de fra lista. Jeg har tenkt å lage laksepasta og smoothie i kveld, hvis du lurte.
(Oppdatert: Legg merke til at skjermskuddet av handlelista mi er tatt 1337! Yeah...)
Du kan også sende handlelista på epost, riktignok bare til én forhåndslagret epostadresse. (Lagre kjæresten!)
Du kan installere appen gjennom å søke i Market, eller scanne QR-koden som du finner her dersom du har et strekkodeprogram installert på telefonen din. (Det burde du ha.)
God handletur!
Kom gjerne med flere gode tips til Android-apps i kommentarfeltet. Kvitre dette!
lørdag, november 13, 2010
Byporten shopping-FAIL/WIN (oppdatering!)
Tidligere denne uken blogget jeg om det jeg syntes var kjip markedsføring fra Byporten sin side, av ølsmaking «primært for mannlige kunder».
Grunnen til at ølsmakingen ble promotert på denne måten, var selvsagt at det er farsdag i morgen, og dette var en av flere farsdagsarrangementer på Byporten. Jeg synes fortsatt ikke det er greit, all den tid morsdagen på Byporten heller feires med blomster og sminke og fjas! Kanskje er jeg en humørløs feminist, men jeg synes handelsstanden blir drøyere og drøyere i sin markedsføring mot tradisjonelle kjønnsbokser.
Likevel var jeg ikke surere enn at jeg meldte meg på arrangementet, jeg er jo interessert i ølsmaking og ølhistorie. Det var Ølakademiet som sto for ølsmakingen og -foredraget på Byporten. Jeg har vært på ølsmaking før, da i regi av Ringnes, og jeg har lest flere ølbøker, så jeg visste noenlunde hva det handlet om.
Foredragsholderen var flink og avslappet og hadde mer enn nok øl å by på. (Arrangementet var gratis. Gratis øl midt på dagen, dere!) Foredraget var raskt igjennom ølets oprinnelse, bryggemåter, norsk ølhistorie, juleøltradisjoner og drikkekultur, og vi fikk smake på flere øltyper, samt se noen reklamefilmer. Til én av reklamefilmene, som fokuserte på damekropp, kommenterte (den mannlige) foreleseren at han håpet bransjen snart fikk øynene opp for at det ikke bare er menn som drikker øl. Det var han nesten nødt til, vi var flere kvinner der, heldigvis.
Jeg mener fortsatt at Byporten var klønete i sin markedsføring og formulering, men jeg har lyst til å gi en liten tommel opp til Ølakademiet, som også arrangerer pub-til-pub-turer, kurs i utdrikningslag og kurs om øl og mat. Jeg har faktisk tenkt å kjøpe et gavekort fra dem i julepresang (jeg sier ikke til hvem).
Så kan jeg bare håpe litt naivt at Byporten også finner på noe kult til neste morsdag, eller til en eller annen kjønnsnøytral markedsmerkedag. Yeah, right...
(Forøvrig var de mannlige deltagerne på kurset alle på min alder og dermed statistisk sett neppe fedre de fleste av dem. Farsdag, schmarsdag.)
Jeg tinte bra opp, da, av den mannlige Moods of Norway-modellen som sto i bare underbuksa i andre etasje i kjøpesenteret og stekte vafler. Så, alt i alt, jeg er blid i dag. Kvitre dette!
Grunnen til at ølsmakingen ble promotert på denne måten, var selvsagt at det er farsdag i morgen, og dette var en av flere farsdagsarrangementer på Byporten. Jeg synes fortsatt ikke det er greit, all den tid morsdagen på Byporten heller feires med blomster og sminke og fjas! Kanskje er jeg en humørløs feminist, men jeg synes handelsstanden blir drøyere og drøyere i sin markedsføring mot tradisjonelle kjønnsbokser.
Likevel var jeg ikke surere enn at jeg meldte meg på arrangementet, jeg er jo interessert i ølsmaking og ølhistorie. Det var Ølakademiet som sto for ølsmakingen og -foredraget på Byporten. Jeg har vært på ølsmaking før, da i regi av Ringnes, og jeg har lest flere ølbøker, så jeg visste noenlunde hva det handlet om.
Foredragsholderen var flink og avslappet og hadde mer enn nok øl å by på. (Arrangementet var gratis. Gratis øl midt på dagen, dere!) Foredraget var raskt igjennom ølets oprinnelse, bryggemåter, norsk ølhistorie, juleøltradisjoner og drikkekultur, og vi fikk smake på flere øltyper, samt se noen reklamefilmer. Til én av reklamefilmene, som fokuserte på damekropp, kommenterte (den mannlige) foreleseren at han håpet bransjen snart fikk øynene opp for at det ikke bare er menn som drikker øl. Det var han nesten nødt til, vi var flere kvinner der, heldigvis.
Jeg mener fortsatt at Byporten var klønete i sin markedsføring og formulering, men jeg har lyst til å gi en liten tommel opp til Ølakademiet, som også arrangerer pub-til-pub-turer, kurs i utdrikningslag og kurs om øl og mat. Jeg har faktisk tenkt å kjøpe et gavekort fra dem i julepresang (jeg sier ikke til hvem).
Så kan jeg bare håpe litt naivt at Byporten også finner på noe kult til neste morsdag, eller til en eller annen kjønnsnøytral markedsmerkedag. Yeah, right...
(Forøvrig var de mannlige deltagerne på kurset alle på min alder og dermed statistisk sett neppe fedre de fleste av dem. Farsdag, schmarsdag.)
Jeg tinte bra opp, da, av den mannlige Moods of Norway-modellen som sto i bare underbuksa i andre etasje i kjøpesenteret og stekte vafler. Så, alt i alt, jeg er blid i dag. Kvitre dette!
London Calling
Jeg er så ufattelig reisesjuk. Jeg har ingen problemer med å kontrollere shoppinglysten på sko eller diamanter, men jeg vil bestille meg ferie. NÅ. Det til tross for at det ikke en gang er et halvt år siden vi reiste rundt i Europa i en hel måned, og at jeg allerede har billetter til Helsinki, der vi skal feire nyttår. (Jeg har vært i Helsinki før, så jeg tenkte jeg skulle benytte sjansen til å ta en fergesvipptur til Tallinn også.)
Jeg tilhører den forhatte, unge bygenerasjonen som kjøper økologisk og gjenbruker til den store gullmedaljen, for deretter å vise finger'n til moder Jord gjennom et utall årlige flyreiser.
Den føles så reell, den rastløsheten som får alle cellene i kroppen til å skrike «måå-uut-i-verden-nåå». De hyggelige sofasurferne våre som kommer med souvenirer og sjokolade fra ulike land, lindrer bare litt av Norgeklaustrofobien. Jeg vet at det er et luksusproblem, en dårlig vane jeg har lagt til meg. Selvfølgelig er det fint å reise og se verden. Men man trenger ikke å gjøre det flere ganger i året!
«En liten tur til London, bare?» sier jeg til meg selv, og konstaterer at Ryanair fortsatt lar meg fly til elsklingsbyen for en timeslønn. (Drit i at flybussen til Rygge eller Torp koster dobbelt så mye.) Jeg kan benytte tiden til faglig oppdatering på West End, ikke sant, og jeg kan kjøpe klimakvote til billetten, da må det vel bli bra?
Hittil har jeg klart å motstå fristelsen, og i stedet gitt kjæresten hyppige hint om at reiser, det er fine julegaver det.
Har du noen tips for å lindre utferdstrangen litt? (Ikke si at jeg skal se på Travel Channel og lese reiseskildreinger, for det gjør det bare verre!) Eller har du kanskje noen forslag til hvordan jeg kan reise billig og miljøvennlig? Fyr løs! Kvitre dette!
Jeg tilhører den forhatte, unge bygenerasjonen som kjøper økologisk og gjenbruker til den store gullmedaljen, for deretter å vise finger'n til moder Jord gjennom et utall årlige flyreiser.
Den føles så reell, den rastløsheten som får alle cellene i kroppen til å skrike «måå-uut-i-verden-nåå». De hyggelige sofasurferne våre som kommer med souvenirer og sjokolade fra ulike land, lindrer bare litt av Norgeklaustrofobien. Jeg vet at det er et luksusproblem, en dårlig vane jeg har lagt til meg. Selvfølgelig er det fint å reise og se verden. Men man trenger ikke å gjøre det flere ganger i året!
«En liten tur til London, bare?» sier jeg til meg selv, og konstaterer at Ryanair fortsatt lar meg fly til elsklingsbyen for en timeslønn. (Drit i at flybussen til Rygge eller Torp koster dobbelt så mye.) Jeg kan benytte tiden til faglig oppdatering på West End, ikke sant, og jeg kan kjøpe klimakvote til billetten, da må det vel bli bra?
Hittil har jeg klart å motstå fristelsen, og i stedet gitt kjæresten hyppige hint om at reiser, det er fine julegaver det.
Har du noen tips for å lindre utferdstrangen litt? (Ikke si at jeg skal se på Travel Channel og lese reiseskildreinger, for det gjør det bare verre!) Eller har du kanskje noen forslag til hvordan jeg kan reise billig og miljøvennlig? Fyr løs! Kvitre dette!
mandag, november 08, 2010
Byporten shopping-FAIL!
Av en eller annen grunn mottar jeg Byporten shoppings nyhetsbrev (tror jeg har meldt meg på i forbindelse med en konkurranse en gang), og i dag satte jeg faktisk helt bokstavelig talt lunsjen i halsen da jeg leste følgende:
(Min utheving.)
Så... Dette er et tilbud som er åpent for begge kjønn, men... Hvada? Vi vil helst bare ha menn? Kvinner er vel ikke så interessert i øl likevel? Kvinner eeelsker jo som vi vet shopping, shopping, shopping? Vi lager dette tilbudet så kvinner i alle aldre kan ta med mannfolka sine til shoppingsenteret og bruke kredittkortet deres en helt time? Hvorfor er det nødvendig å spesifisere at ølsmaking er «primært» for menn, Byporten? Jeg har jo lyst på juleøl. Men nå er jeg bare sur. Kvitre dette!
«Førstkommende lørdag arrangerer vi juleølsmaking i regi av Ølakademiet her på Byporten. Dette er et lukket arrangement med begrenset antall plasser. Ønsker du å delta må du melde din interesse, slik at du kan motta en personlig invitasjon fra oss. Dette er primært et tilbud til våre mannlige kunder, da døtre i alle aldre har det travelt med å handle farsdagsgaver denne dagen, men førstemann-til-mølla-prinsippet gjelder uavhengig av kjønn. For mer informasjon om arrangementet og påmelding se vedlegg.
Med vennlig hilsen oss på Byporten Shopping»
(Min utheving.)
Så... Dette er et tilbud som er åpent for begge kjønn, men... Hvada? Vi vil helst bare ha menn? Kvinner er vel ikke så interessert i øl likevel? Kvinner eeelsker jo som vi vet shopping, shopping, shopping? Vi lager dette tilbudet så kvinner i alle aldre kan ta med mannfolka sine til shoppingsenteret og bruke kredittkortet deres en helt time? Hvorfor er det nødvendig å spesifisere at ølsmaking er «primært» for menn, Byporten? Jeg har jo lyst på juleøl. Men nå er jeg bare sur. Kvitre dette!
Om snyltesoving og verdenssurfing
Se der ja, jeg er jo blitt rene folkeopplysningsbloggen. Forrige uke: lomografi, i dag: CouchSurfing!
Jeg skrev for en liten stund siden på Twitter at vi hadde meldt oss som CouchSurfing-verter, og det viste seg at flere var nysgjerrige på dette, så jeg lovte å komme tilbake og rapportere erfaringene våre.
Nå har vi altså lånt bort sofaen vår til tre ulike reisefølger, så jeg føler at det det er på tide å fortelle litt.
CouchSurfing er et gratis nettsamfunn som lar folk registrere sofaen sin, og søke etter sofaer. På denne måten kan man finne overnatting hjemme hos folk på tusenvis av reisedestinasjoner over hele verden, uten å betale et øre.
Du velger selv hvor ofte du vil ha folk på besøk, og hvor mye du vil sosialisere med dem. Selv liker jeg sjansen til å fortelle utlendinger om Oslo. Tyskerne som var her spurte oss ut om tradisjonell norsk mat, hvorpå vi endte opp med å lage finnbiff til dem (og fikk tysk middag i retur dagen etter).
Jeg merker at det er godt med jevnlige sjanser til å praktisere engelsken min, som har forfalt gradvis siden videregående. Dessverre har det ikke vært noen briter her ennå, så selv om ordforrådet mitt er i ferd med å komme tilbake har jeg nærmest lagt meg til en slags østeuropeisk aksent...
Uansett, på torsdag venter vi belgiere. De skriver til meg at de gjerne vil ta med noe fra Belgia til oss — og lurer på om det er greit med sjokolade og øl, eller om det er noe annet vi ønsker oss? :D
Vi har ikke testet ut å reise som sofasurfere ennå. Jeg har planer om å gjøre det i London så snart jeg har sjansen — en by jeg alt har sett med turistøyne, men tror kan bli enda kulere med noen innsidetips!
Er det trygt, da? Tja, jeg har ennå tilgode å høre om noen fæle CouchSurfing-opplevelser, mens jeg vet om mange som har gått på en smell etter å ha dratt med seg et ligg hjem fra byen... CouchSurfing har mer om sikkerhet på sin egen nettside. Kvitre dette!
Jeg skrev for en liten stund siden på Twitter at vi hadde meldt oss som CouchSurfing-verter, og det viste seg at flere var nysgjerrige på dette, så jeg lovte å komme tilbake og rapportere erfaringene våre.
Nå har vi altså lånt bort sofaen vår til tre ulike reisefølger, så jeg føler at det det er på tide å fortelle litt.
CouchSurfing er et gratis nettsamfunn som lar folk registrere sofaen sin, og søke etter sofaer. På denne måten kan man finne overnatting hjemme hos folk på tusenvis av reisedestinasjoner over hele verden, uten å betale et øre.
Du velger selv hvor ofte du vil ha folk på besøk, og hvor mye du vil sosialisere med dem. Selv liker jeg sjansen til å fortelle utlendinger om Oslo. Tyskerne som var her spurte oss ut om tradisjonell norsk mat, hvorpå vi endte opp med å lage finnbiff til dem (og fikk tysk middag i retur dagen etter).
Jeg merker at det er godt med jevnlige sjanser til å praktisere engelsken min, som har forfalt gradvis siden videregående. Dessverre har det ikke vært noen briter her ennå, så selv om ordforrådet mitt er i ferd med å komme tilbake har jeg nærmest lagt meg til en slags østeuropeisk aksent...
Uansett, på torsdag venter vi belgiere. De skriver til meg at de gjerne vil ta med noe fra Belgia til oss — og lurer på om det er greit med sjokolade og øl, eller om det er noe annet vi ønsker oss? :D
Vi har ikke testet ut å reise som sofasurfere ennå. Jeg har planer om å gjøre det i London så snart jeg har sjansen — en by jeg alt har sett med turistøyne, men tror kan bli enda kulere med noen innsidetips!
Er det trygt, da? Tja, jeg har ennå tilgode å høre om noen fæle CouchSurfing-opplevelser, mens jeg vet om mange som har gått på en smell etter å ha dratt med seg et ligg hjem fra byen... CouchSurfing har mer om sikkerhet på sin egen nettside. Kvitre dette!
tirsdag, november 02, 2010
Hipstamatic på ordentlig
Hipstamatic var en gang et navn på en kameramodell som ble produsert i 157 eksemplarer, men for de fleste er Hipstamatic den iPhone-appen som tar bilder med retroeffekter på. Det finnes flere liknende apper til Android-telefoner også. For tiden har jeg tre stykker installert på telefonen min, og de tar søte nok bilder de, altså. Men for det første er jo disse Hipstamatic-bildene like alle sammen, og for det andre ser de veldig data-skapte ut om man er vant til å se ekte, analoge bilder.
Hvis du liker den effekten Hipstamatic-bildene har, er det ikke så dyrt/vanskelig/rart som du tror å starte med fotografering med nettopp sånne typer kameraer som det originale Hipstamatic var: filmbasert og laget av plastikk. Denne fotografiretningen går gjerne under navnet lomografi (lomography), etter en gammel, sovjetisk kameraprodusent.
Det finnes mange nettsider om lomografi, men ikke så mange på norsk, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en liten nybegynnerguide til hobbyen, og hvordan du kan skape ekte, eventyrlige og uforutsigbare bilder i Hipstamatic-stilen. Du trenger:
1. Et kamera
Lomography-navnet eies av et østerrisk firma som selger plastikkameraene til ganske drøye priser. Det kan de gjøre fordi dette har blitt trendy blant unge folk som er vant til å betale en haug med penger for merkenavn og image. Jeg vil anbefale deg å gjøre et søk på eBay når du har funnet ut hvilket kamera du ønsker deg. Der kan du få et kamera til å begynne med for en femtilapp eller mindre. Østeuropeiske loppemarkeder og bruktbutikker bugner også av disse skattene.
Hvis du ikke har noe i mot å slenge ut noen hundrelapper, kan du kjøpe kameraene over disk for eksempel på den lille, søte kafébutikken Liebling i Oslo. Mange begynner med et Holga- eller Dianakamera, to billige og tilgjengelige plastikkameraer som opprinnelig er laget til mellomformatsfilm (det kommer jeg tilbake til), men som også finnes i 135 (35 mm)-versjoner.
Er du helt blakk, kan du begynne med å lage et pinholekamera av en fyrstikkeske. Egentlig anbefaler jeg dette prosjektet til alle. Og tenk så kult å kunne si «dette bildet har jeg tatt med et kamera jeg har laget selv»!
2. Film
Film er altså det vi fotograferte på i gamle dager, en rull med tynn plast med lyssensitive kjemikalier på. 135-film, eller 35 mm-film, er den filmen som var mest vanlig da analoge kameraer gikk ut av bruk på 2000-tallet. Det finnes også en del kameraer som bruker 120-film, som er bredere. Du kan rett og slett tenke på det som flere megapiksler.
En del vanlige fotosjapper har noen få ruller 120-film på lager, men de selger den ofte dyrt. Prøv heller en litt mer spesialisert forretning. I Oslo finnes det to fine analoge fotolabber som også selger mye film og er interesserte i å hjelpe deg som driver med lomografi: Labdoka på Grønland og Farvelabben/Fotophono på Torshov.
Etterhvert som du blir dreven, kan du forske på forskjellige typer film, ISO-verdier (lysfølsomhet), kryssprosessering (å framkalle lysbildefilm i kjemikalier for vanlig fotofilm eller omvendt) og mye annet. Du trenger ikke vite så mye til å begynne med, i lomografi handler det ikke om å få perfekte resultater. Kjøp en ISO 100-film hvis du skal ta mye bilder ute i dagslys, eller en ISO 400-film hvis du skal ta bilder inne. For eksempel.
3. Fremkalling
(Med mindre du har valgt et Polaroid- eller Instaxkamera, så klart. Jeg har skrevet litt om polaroidfilm før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Bildet i bloggoverskriften min er tatt med Instax Mini-film.)
Når du har tatt ut filmen må du spole den tilbake (følg kameraets bruksanvisning) og ta den med til ei fotosjappe for fremkalling. De to lab'ene jeg nevner ovenfor er spesialister på dette, men mange vanlige fotobutikker tar inn selv 120-film til fremkalling. Vær obs på at å bestille papirbilder fra 120-film er vanvittig dyrt. Det lønner seg å be fotobutikken om «kun fremkalling» først, det vil si at du bare får de ferdige negativene tilbake. Da kan du se hvilke bilder du synes det er verdt å få trykket på papir.
Hvis du skal fotografere mye, lønner det seg å skaffe en negativscanner. De koster ikke så mye, men hvis du bruker 120-film må du være oppmerksom på at ikke alle negativscannere tar denne. Jeg har en CanoScan 8800F, som på det tidspunktet jeg kjøpte den i alle fall var den rimeligste scanneren som også passet til mellomformatsfilm. Jeg scanner alle negativene rett inn som digitale filer, og slipper å betale fotosjappa for dyre kopier. (Jeg kutter bort kantene av filmen, den med tall og filmprodusent på, når jeg scanner. Men hvis du liker dem, er det fullt mulig å ta dem med!)
Er du virkelig hardcore, kan du selvsagt fremkalle filmen selv. Du trenger ikke et dedikert mørkerom; en garasje eller et bad kan funke, men du trenger en del utstyr og kjemikalier. De fleste som fremkaller hjemme jobber med svart-hvit-film, fargefilm er ganske mye mer avansert.
4. Et nettverk
Lomografi handler om prøving og feiling, og da er det greit å ha noen å utveksle erfaringer med. Lomography.com er én mulighet; selv foretrekker jeg å ha Flickr som utgangspunkt. Det finnes både lomo-grupper og egne grupper for diverse kameraer.
Er du klar til å begynne? Eller er dette gammelt nytt for deg? Post gjerne ei lenke til dine analoge bilder i kommentarfeltet! Alle bildene i innlegget er analoge bilder fra min Flickr-strøm.
Kvitre dette!
Hvis du liker den effekten Hipstamatic-bildene har, er det ikke så dyrt/vanskelig/rart som du tror å starte med fotografering med nettopp sånne typer kameraer som det originale Hipstamatic var: filmbasert og laget av plastikk. Denne fotografiretningen går gjerne under navnet lomografi (lomography), etter en gammel, sovjetisk kameraprodusent.
Det finnes mange nettsider om lomografi, men ikke så mange på norsk, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en liten nybegynnerguide til hobbyen, og hvordan du kan skape ekte, eventyrlige og uforutsigbare bilder i Hipstamatic-stilen. Du trenger:
1. Et kamera
Lomography-navnet eies av et østerrisk firma som selger plastikkameraene til ganske drøye priser. Det kan de gjøre fordi dette har blitt trendy blant unge folk som er vant til å betale en haug med penger for merkenavn og image. Jeg vil anbefale deg å gjøre et søk på eBay når du har funnet ut hvilket kamera du ønsker deg. Der kan du få et kamera til å begynne med for en femtilapp eller mindre. Østeuropeiske loppemarkeder og bruktbutikker bugner også av disse skattene.
Hvis du ikke har noe i mot å slenge ut noen hundrelapper, kan du kjøpe kameraene over disk for eksempel på den lille, søte kafébutikken Liebling i Oslo. Mange begynner med et Holga- eller Dianakamera, to billige og tilgjengelige plastikkameraer som opprinnelig er laget til mellomformatsfilm (det kommer jeg tilbake til), men som også finnes i 135 (35 mm)-versjoner.
Er du helt blakk, kan du begynne med å lage et pinholekamera av en fyrstikkeske. Egentlig anbefaler jeg dette prosjektet til alle. Og tenk så kult å kunne si «dette bildet har jeg tatt med et kamera jeg har laget selv»!
2. Film
Film er altså det vi fotograferte på i gamle dager, en rull med tynn plast med lyssensitive kjemikalier på. 135-film, eller 35 mm-film, er den filmen som var mest vanlig da analoge kameraer gikk ut av bruk på 2000-tallet. Det finnes også en del kameraer som bruker 120-film, som er bredere. Du kan rett og slett tenke på det som flere megapiksler.
En del vanlige fotosjapper har noen få ruller 120-film på lager, men de selger den ofte dyrt. Prøv heller en litt mer spesialisert forretning. I Oslo finnes det to fine analoge fotolabber som også selger mye film og er interesserte i å hjelpe deg som driver med lomografi: Labdoka på Grønland og Farvelabben/Fotophono på Torshov.
Etterhvert som du blir dreven, kan du forske på forskjellige typer film, ISO-verdier (lysfølsomhet), kryssprosessering (å framkalle lysbildefilm i kjemikalier for vanlig fotofilm eller omvendt) og mye annet. Du trenger ikke vite så mye til å begynne med, i lomografi handler det ikke om å få perfekte resultater. Kjøp en ISO 100-film hvis du skal ta mye bilder ute i dagslys, eller en ISO 400-film hvis du skal ta bilder inne. For eksempel.
3. Fremkalling
(Med mindre du har valgt et Polaroid- eller Instaxkamera, så klart. Jeg har skrevet litt om polaroidfilm før, og kommer sikkert til å gjøre det igjen. Bildet i bloggoverskriften min er tatt med Instax Mini-film.)
Når du har tatt ut filmen må du spole den tilbake (følg kameraets bruksanvisning) og ta den med til ei fotosjappe for fremkalling. De to lab'ene jeg nevner ovenfor er spesialister på dette, men mange vanlige fotobutikker tar inn selv 120-film til fremkalling. Vær obs på at å bestille papirbilder fra 120-film er vanvittig dyrt. Det lønner seg å be fotobutikken om «kun fremkalling» først, det vil si at du bare får de ferdige negativene tilbake. Da kan du se hvilke bilder du synes det er verdt å få trykket på papir.
Hvis du skal fotografere mye, lønner det seg å skaffe en negativscanner. De koster ikke så mye, men hvis du bruker 120-film må du være oppmerksom på at ikke alle negativscannere tar denne. Jeg har en CanoScan 8800F, som på det tidspunktet jeg kjøpte den i alle fall var den rimeligste scanneren som også passet til mellomformatsfilm. Jeg scanner alle negativene rett inn som digitale filer, og slipper å betale fotosjappa for dyre kopier. (Jeg kutter bort kantene av filmen, den med tall og filmprodusent på, når jeg scanner. Men hvis du liker dem, er det fullt mulig å ta dem med!)
Er du virkelig hardcore, kan du selvsagt fremkalle filmen selv. Du trenger ikke et dedikert mørkerom; en garasje eller et bad kan funke, men du trenger en del utstyr og kjemikalier. De fleste som fremkaller hjemme jobber med svart-hvit-film, fargefilm er ganske mye mer avansert.
4. Et nettverk
Lomografi handler om prøving og feiling, og da er det greit å ha noen å utveksle erfaringer med. Lomography.com er én mulighet; selv foretrekker jeg å ha Flickr som utgangspunkt. Det finnes både lomo-grupper og egne grupper for diverse kameraer.
Er du klar til å begynne? Eller er dette gammelt nytt for deg? Post gjerne ei lenke til dine analoge bilder i kommentarfeltet! Alle bildene i innlegget er analoge bilder fra min Flickr-strøm.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
