Meningen med livet

I notatboken min noterer jeg ned de filmene jeg har lyst til å huske at jeg har sett. Jeg har sett fler enn åtte filmer i år, men dette er de som teller: 1. Little Shop of Horrors (1986) . Musikal-remaken av 1960-filmen (se nedenfor). Herlig åttitallskoloritt og et par ganske fengende sanger, samt ei innmari tøff skumgummiplante. Hele bakgrunnen for at vi bestemte oss for å se filmen var at Thomas kom gledesstrålende hjem til vår bittelille leilighet med en kjempestor plante som selvfølgelig måtte døpes Audrey, med dertil påfølgende kjæresteopplæring om nødvendige popkulturelle referanser. Jeg hadde faktisk ikke sett hele filmen før selv heller, bare klipp fra den. Source: blog.moviefone.com via Lea on Pinterest 2. Little Shop of Horrors (1960 ). Samme historien, bare hakket mørkere og med litt mindre sang. Og i svart-hvitt. Og med en meget ung Jack Nicholson, i rollen som... gærning. Han spesialiserte seg visst ganske tidlig på gærningrollene, den godeste Jack. S...

I sommer var sommeren jeg bestemte meg for å gi Doctor Who en sjanse. Jeg hadde vært skeptisk lenge, for science fiction har aldri vært favorittsjangeren min. Du vet, bortsett fra Dollhouse , da. Og den der historien om hun mobbeofferet på den planeten der sola bare kommer fram hvert sjuende år. (Den finnes også filmatisert på YouTube .) Og den beste tidsreiseserien fra min barndom, Quantum Leap : Likevel kjenner jeg såpass mange kule folk som liker Doctor Who at jeg bestemte meg altså for å gi ham en sjanse. Det tok meg halvannen sesong (etter å ha begynt på 2005-sesongen) å bli hekta. Men så, vettu. Så var det gjort. Ikke bare er de tre som har spilt doktoren i de nye seriene flotte mannfolk med nese for faget (skuespillerfaget, altså), men mange av episodene er skrevet av Steven Moffat, mannen som lagde min favorittkomiserie noensinne, Coupling : Nå har Doctor Who til og med sneket seg inn i underbevisstheten min. Den siste uka har jeg nemlig hatt ei låt på hjernen. I ...

Beklager at det er stille her. Du skjønner... I'm on a boat . Altså på danskebåten, der jeg fortsatt spiller to barneforestillinger om dagen som Zita Zot. (Jeg skal snart ta en liten pause for Øyafestivalen, men ellers holder jeg på ut sommeren.) Siden sist har jeg rukket å fylle skremmende tjueåtte år. Det betyr at jeg har levd lenger enn Janis Joplin, Jimi Hendrix, Jim Morrison, Kurt Cobain og Amy Winehouse, som alle døde da de var 27. På den annen side har jeg utrettet langt mindre. « Live fast » er vel kanskje ikke helt min greie heller. Men jeg har trua på denne høsten, altså. Må bare skaffe meg noen oppdrag og litt inntekt. Si fra hvis du vet om noen som trenger en flink skuespillerinne eventuelt dramalærer. Og du! Jeg skal visst på tur til Stockholm i høst. Jeg har bare vært der én gang, i 2002 med en skikkelig dust. Si fra hvis du har noen fine Stockholmstips! Mkay, tack o hej, leverpastej! (Jeg er fortsatt søt, da:)