søndag, august 28, 2011

Lakenskrekk YouTube-spesial

I sommer var sommeren jeg bestemte meg for å gi Doctor Who en sjanse. Jeg hadde vært skeptisk lenge, for science fiction har aldri vært favorittsjangeren min. Du vet, bortsett fra Dollhouse, da. Og den der historien om hun mobbeofferet på den planeten der sola bare kommer fram hvert sjuende år. (Den finnes også filmatisert på YouTube.) Og den beste tidsreiseserien fra min barndom, Quantum Leap:



Likevel kjenner jeg såpass mange kule folk som liker Doctor Who at jeg bestemte meg altså for å gi ham en sjanse. Det tok meg halvannen sesong (etter å ha begynt på 2005-sesongen) å bli hekta. Men så, vettu. Så var det gjort.

Ikke bare er de tre som har spilt doktoren i de nye seriene flotte mannfolk med nese for faget (skuespillerfaget, altså), men mange av episodene er skrevet av Steven Moffat, mannen som lagde min favorittkomiserie noensinne, Coupling:



Nå har Doctor Who til og med sneket seg inn i underbevisstheten min. Den siste uka har jeg nemlig hatt ei låt på hjernen. I dag fant jeg ut at låta er Billie Pipers hitsingel fra 1998, «Because We Want To». På den tiden, da jeg var 15, var Billie tenåringspopfenomen, men senere ble hun skuespiller, og spilte Doctor Who sin kompanjong en god stund.

Av de andre skuespillerne i Doctor Who er det flere som driver og flørter med Shakespeare og andre seriøse greier, og da jeg satt og glodde på YouTube-klipp av det ramlet jeg etterhvert videre til denne perlen:



Jeg har jo blogget om Dr. Seuss før. Skikkelig barnelitteratur på syre. Noe som minner meg om David Bowie i Labyrinth:



I tilfelle du ikke har skjønt det ennå, så handler Doctor Who altså om tidsreising. Her kan vlogg-hipster'n charlieissocoollike forklare deg mer om tidsreiser:



Klokka er 0500 nå. Jeg må legge meg. Men vent! Har jeg tenkt å avslutte denne posten uten å poste et faktisk Doctor Who-klipp? Nei, okei da.



...sov godt. 

3 kommentarer:

  1. Jeg fikk faktisk aldri lest Dr. Suess-innlegget ditt selv om jeg hadde veldig lyst. Jeg fikk bare opp "Siden eksisterer ikke" da jeg prøvde forrige gang. Nå gikk det heldigvis. Jeg gikk på barneskole i USA i to år, så jeg har et nærere forhold til ham enn de fleste jeg kjenner.

    Førøvrig er også "Horton hears a Who!" animert - anbefales veldig om du ikke har sett den alt.

    Weeping angels gir meg frysninger selv om jeg bare har sett episodene med dem fra sesong 5 (etter reboot-en selvsagt). Nervepirrende!

    SvarSlett
  2. Å, så mye bra! Mest av alt at du har funnet historien om hun mobbeofferet på den planeten der sola bare kommer fram hvert sjuende år! Jeg elsket den som barn, og er nå usikker på om jeg vil se den igjen, av frykt for å ødelegge den for meg (Jeg har aldri tilgitt meg selv helt for å ha sett Losing Isiah igjen etter at jeg ble voksen. Den gikk fra å være den tristeste historien jeg hadde sett til å bli en helt vanlig onsdagsfilm). Men jeg oppdaget den er skrevet av Ray Bradbury, som jeg mener er opphavsmannen bak begrepet "sommerfugleffekten" (som iallefall jeg forbinder med tidsreising)... alt henger sammen.

    Uansett. Jeg liker at den regnhistorien fortsatt finnes der ute et sted.

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarer, jenter. Som bonus, her er klippet jeg koste meg aller mest med, men som ikke fikk plass i posten: DETTE.

    :-D

    Kan også anbefale å se de andre epic rap battles-videoene (klikk videre fra dette).

    Gitte: Jeg synes «Blink», Weeping Angels-episoden som klippet her er fra (sesong 4, hvis jeg ikke tar helt feil?) er den aller beste engleepisoden. Ikke minst fordi den har tidenes creepieste slutt.

    Skal slå opp Horton-film!

    Sonja: Skjønner hva du mener. Jeg hadde bare lest novellen som barn, men Thomas og jeg fant frem denne sammen på YouTube da vi nettopp var blitt kjent og fant ut at begge husket historien. Mener å huske at filmatiseringen var helt grei, altså. Men jeg har også hatt den onsdagsfilmeffekten på noen ting...

    SvarSlett