Den nye hipsterdrinken: Marianne

For mange herrens år siden bestemte kompisen min Pål og jeg oss for å lage en drink. Drinken vi landet på i drinkboka het Moscow Mule, og var så god at jeg nærmest gjorde den til signaturdrinken min.

Nå drikker alle Moscow Mule, i alle fall alle dem som bor i ettroms på Løkka og har bart og sykkel med kurv og... Du skjønner.

Derfor har jeg bestemt meg for å få en ny signaturdrink. Denne drinken fikk jeg servert på en rar bar i Finland og den heter Marianne etter dropset med samme navn. Du vet, sånne mintdrops med sjokolade inni? Min snille venninne Susanna hjalp meg å finne oppskriften, og den er sånn:

Du trenger disse to flaskene, eller annen kakao- og peppermyntelikør. Polet har dem ikke i sitt vanlige sortiment, men det går raskt å bestille på nettet, og så kan du hente flaskene på ditt nærmeste pol eller postkontor. Og når bare drinken min blir hip nok, finner du nok flaskene i polhylla!

Du trenger også melk til å fylle opp med. Jeg ville ikke ta bilde av melkekartongen min, for jeg hadde bare økologisk lettmelk og du vil selvfølgelig bruke helmelk når du mekker drink.

Den peppermyntelikøren har forresten innmari tøff farge. Den ser ut som absint, men er langt mindre skummel.

Bland 2 cl av hver av likørene i et fint glass. Fyll opp med melk. Stikk et sugerør oppi. Vips! Flytende Marianne-drops. Her avbildet med sin fetter i fast form:

Husk å drikke ansvarlig, og selvfølgelig ikke servere denne drinken til noen under 20 år :)

I'm reading: Den nye hipsterdrinken: MarianneKvitre dette!

Etter «Fame»

Har du sett filmen «Fame»? Den er en overraskende realistisk framstilling av hvordan det er å gå på sceneskole: mye følelser, skuffelser, oppturer, oppmerksomhetsrush, spontandansenumre (ja, virkelig) og sex.

Filmen slutter i en pompøs scene fra avgangsseremonien. Har du noen gang lurt på hva som skjer med filmens karakterer etterpå?

Verden etter sceneskolen er nemlig helt annerledes. Der er det hver kvinne for seg selv, og det er tilsynelatende flaks eller spisse albuer som gjelder. Noen gir opp og begynner på en helt annen utdanning etter et par år — skjønt det er egentlig urettferdig å kalle det å velge en annen sving langs veien for å «gi opp».

Men mange skuespillere biter tenna sammen, fortsetter å kjempe, tar kanskje en annen, ikke fagrelevant jobb i perioder for å betale husleia, og fortsetter på veien mot å finne akkurat sin plass i dette brede fagfeltet.

Folkeopplysning: de aller fleste skuespillere jobber verken «på TV» eller på Nationaltheateret. Du vet kanskje ikke hva de heter. Mange av dem liker det til og med sånn.

Stage door av mbshane på flickr under en Creative Commons-lisens.

I dag har jeg vært på Norsk Skuespillersenter sin tiårsfeiring. Ett av punktene på programmet var en slags paneldebatt med Johannes Joner, Claire deWangen og Nils Petter Mørland om «Fremtidens skuespillere».

Disse tre skuespillerne satte fingeren på noe veldig viktig. Det råder et usynlig hierarki i teatermiljøet sett både utenfra og innenfra, der en jobb på institusjonsteaterne er det som «henger høyest», det er «det ordentlige teateret», mens de frie gruppene, de lokale teaterverkstedene og Den kulturelle skolesekken-turneene er annenrangs skuespillerjobber. (Selv jobber jeg jo først og fremst med barneteater og opplever at det ikke akkurat har høy status innad i fagmiljøet i alle fall.)

Dette til tross for at de færreste skuespillere har valgt yrke ut fra et ønske om å bli kjendis. (Selv om man skulle tro det ut fra tittelsangen på nevnte film.) Tvert imot er mange skuespillere, meg selv inkludert, ganske sjenerte, men med et formidlingsbehov som de har valgt å putte inn i akkurat denne kunstformen.

Det finnes mange jobber for skuespillere, også utenfor den tradisjonelle teater- eller filmboksen. Vi trenger skuespillere i skolen og i næringslivet, og vi trenger skuespillere som er gode på å formidle alvorlige budskap og skuespillere som er gode på brød og sirkus.

Johannes Joner mener skuespillerne bør engasjere seg mer i samfunnet, han snakker om teater i et krigsherjet land og på en problemskole i USA.

Nils Petter Mørland vil tilbake til teateret som noe sosialt, et møte med publikum uten den usynlige veggen mellom scene og sal. Mørland har vært med på å starte opp «Det andre teateret» som viser mye teatersport og har humor som sitt fremste virkemiddel.

Claire deWangen synes det er trist at ingen lenger drar i teateret for å få «oompf» som hun sier, nei, vi går i teateret for å dele en gjennomtenkt analyse over kafébordet etterpå, for teater er Kultur med stor K.

Jeg er enig med dem alle sammen, og jeg skulle ønske denne samtalen hadde foregått på en større arena enn i et lite rom med skuespillere. Det er ikke sånn at vi skuespillere vil legge ned Nationaltheatret og slutte å spille Ibsen, så klart. Men jeg vil ha muligheten til å formidle et budskap til en bredere gruppe mennesker gjennom teateret, og en bredere forståelse blant folk flest av hva skuespill og teater er for noe.

Jeg vil også ha et annet syn på suksess innad i skuespillermiljøet. Suksess bør defineres av deg selv, og ikke av andre. Er du fornøyd med det du holder på med nå? Så flott!

Jeg vet ikke hva som skjer med Fame-elevene etter at de har sunget sin flotte avgangssang, men det er sannsynlig at mange av dem verken ender opp på Hollywoodlerretet eller som evige servitører.

Som de synger i en av sangene fra scenemusikalen Fame: «I want to make magic/I want to be bigger than I am/I want to make people really care/Really give a damn.»

I'm reading: Etter «Fame»Kvitre dette!

Jeg er så lei av at folk engster seg på mine vegne

Det er en såkalt voldtektsbølge på gang i hovedstaden igjen, med tilhørende bekymring fra mange grupper mennesker.

Det er meg de diskuterer. Jeg er nemlig et medlem av den utsatte gruppen: en ung kvinne som har bodd på Oslo indre øst i snart ti år, gjennom flere voldtektsbølger, og det hender at jeg er ute og går om natten. Som oftest (jeg kan huske et par-tre unntak) ganske bekymringsløst.

Jeg nekter å være kronisk engstelig, og jeg er så utrolig lei av at andre engster seg på mine vegne.

Sexforbrytelser er noe de aller fleste snakker om med en «dem og oss»-holdning, i enda større grad enn andre forbrytelser. Jeg kunne aldri vært en voldtektsmann, sier menn, likevel er det tusenvis av dem som blir det hvert eneste år. Nesten alle kvinner opplever på et tidspunkt den mindre alvorlige trakasseringen: å bli tatt på puppene av nysgjerrige, pubertale klassekamerater eller kløpet i rumpa på t-banen. Et eller annet er galt med holdningene til veldig, veldig mange.

Jeg har likevel ikke tenkt å lukke dørene, bli avholds eller flytte på landet. Og jeg har ikke tenkt å la frykten ta meg.

Send gjerne politiet ut i byen (de er altså ikke fullstendig fraværende i Oslogatene slik det er i dag, som enkelte later til å tro), og sett opp lys langs veien.

Enda viktigere: diskuter seksualmoral og grenser på ungdomsskolen, og med venner på hyttetur, og ha for all del et psykisk helsetilbud klart til asylsøkere som kommer med krigstraumer i bagasjen (kanskje til og med fra steder der voldtekt brukes til krigføring).

Men viktigst: ikke snakk om voldtektsforbrytere som om de er totalt ulike vanlige mennesker. De er vanlige mennesker, mange av dem synes ikke selv at de er voldtektsmenn en gang fordi de har lært fra barnsben av at når kvinner sier nei mener de ja. Og ikke fortell meg at det er mitt ansvar å la være å bli voldtatt. Det nekter jeg nemlig å gå med på.

I'm reading: Jeg er så lei av at folk engster seg på mine vegneKvitre dette!