Meningen med livet

At jeg, som i årevis har hatt lyst til å lære meg russisk, men har null selvdisiplin, oppdaget at noen få grunnleggende ord og fraser faktisk sitter og at jeg fikk bruk for dem. Noe av det første som skjedde var at jeg gjenkjente «nesten alle» ordene i en åttitallssang som ble spilt på radio i bilen som kjørte oss til hotellet. «Men,» tenkte jeg for meg selv, «husker jeg disse glosene riktig, synger han virkelig om epler på snø?» Jada, det gjør han . Å se Vasilijkatedralen på ordentlig (det er verdens vakreste byggverk i følge meg) og lære den småartige historien om fyren den er oppkalt etter . Museum of Soviet Arcade Machines Bolshoiballetten. Live. Dyrt. Verdt det. Cabaret Tropicana . Ikke like verdt det stive prisen som forrige punkt, men et veldig spesielt sted å besøke, særlig etter å ha vandret rundt i Centro Habana i noen dager. Revolusjonsmuseet i Havana Det øyeblikket i grottediskoteket i Trinidad da vi allerede hadde snakket masse om hvor likt hotel...

(Både dette og forrige innlegg er et resultat av at jeg heller prøver å lage et blogginnlegg når jeg oppdager at jeg er i ferd med å skrive en Facebook-status på mer enn tre avsnitt.) Jeg sitter og bearbeider musikalmanuset Ungen til en gruppe med tolv fjortenårige jenter som jeg instruerer. Det er krevende, men jeg oppdager hvor stor fordel det er å jobbe med stoff jeg liker godt sjøl! Flere oppdagelser: Stykket gir like mye mening om man bare stryker alle scenene med Julius i. Det er damene som driver handlingen fremover. Man må tenke ganske mye når man velger å gi et såpass voksent stykke til barn. Jeg sensurerer ikke så veldig mye av det som har med forhold og seksualitet å gjøre, selv om jeg instinktivt vil styre unna referansene til prostitusjon. Det plager meg ikke å vite at fjortenåringer godt vet hvordan barn blir til (og kanskje er på god vei mot å utforske en del på egenhånd). Derimot har jeg store problemer men de delene av stykket som omhandler fyll og rus. Det ...

Jeg er medlem i noen strikkegrupper på Facebook, og der er det mye interessant som postes. Men det drukner i veldig mange spørsmål om «hva betyr det å øke på hver tredje omgang, hvor mange omganger skal jeg ha i mellom da», «hvordan øker jeg x masker jevnt fordelt på en omgang med y masker» og «hvor mange masker skal jeg legge opp for å strikke en genser/sokker/skjørt — hæ, hva mener dere med at det kommer an på masker per 10 centimeter?». Det er topp at folk har et sted de kan spørre og få svar! Men neste gang et barn spør deg om de virkelig får bruk for det de lærer i mattetimene, kan du jo slenge «kanskje du vil begynne å strikke en dag» på lista. Om ikke det å kunne forstå hvordan renta i banken fungerer, hva 70% avslag på den varen utgjør, hvordan statistikken i avisen skal leses og så videre var nok, liksom. (Jeg har på ordentlig hørt voksne si til barn at «nei, du har rett, du har ikke bruk for matteleksene». Det er ganske skremmende.)

Jeg er på en plastisk kirurgiklinikk. Mitt ærend er å sy igjen hull i ørene som har strukket seg/gnagd seg nesten ut av øret, slik at de kan gro og jeg kan ta nye og gå med øredobber igjen. Jeg føler på det etiske dilemmaet ved å være her; jeg synes veldig mye av det de holder på med er umoralsk. Ja, umoralsk. «Look the way you feel» — med injeksjoner, sier boka på venterommet, er det ikke mer interessant å reflektere over hvorfor du ikke føler deg som DEG om du har rynker?  Jeg er ikke ute etter å ta enkeltindividet, men jo mer vi utsletter de naturlige variasjonene i pupper/neser/øyelokk, jo vanskeligere blir det for resten, jo mer unormal vil man føle seg med a-cup/kroknese/hengelokk. Jeg antar at jeg får føle meg takknemlig over at jeg (som både har hengende øyelokk, kroknese og små pupper som har hår på seg og peker hver sin vei) kanskje har mer fred i sjelen enn noen av de andre her. De vakreste menneskene jeg vet om er de som bærer kroppen sin med naturlig stol...

Boka «The Life-Changing Magic of Tidying Up» er årets mest hypede selvhjelpsbok. Jeg burde være i målgruppa: jeg er litt mer rotete enn jeg liker, og vil gjerne ha bedre systemer. Men — og allerede her krasjer jeg med forfatteren — jeg liker ikke minimalisme og streng orden, heller. Det er jo helt greit, tenker jeg, at vi er forskjellige. Men Marie Kondo gjør det helt klart, mange ganger gjennom hele boka, at hennes metode er den eneste rette, og at alle andre tar feil. Det er kanskje ikke så rart at hun er litt ekstra opptatt av hvilke metoder som fungerer, hun sier selv at hun har vært besatt av rydding og organisering siden hun var fem år. Unnskyld meg, men stakkars dame! Hvis man bare følger hennes metode ordentlig, mener hun, så kan man simpelthen ikke få et tilbakefall og bli rotete igjen. Har man bare laget et skikkelig system, vil det nemlig forbli ryddig — for ingen er vel så late at de ikke gidder å sette noe tilbake på sin faste plass? Eh. Kjære...

(Sitat av Per Olov Enquist.) Dagboksblogging (dette skrev jeg egentlig i juni, men det har blitt liggende i utkast-boksen): Vi har giftet oss. Vi har kjøpt en gammel, skeiv leilighet med fem rom, midt i byen. Jeg har begynt å bare smile overbærende hver gang noen hever øyenbrynene megetsigende når jeg drikker brus i stedet for øl en kveld. (Heldigvis for dem som spør er det ikke langvarig infertilitet som er grunnen til at det ikke er noen bolle i ovnen.) Vi har plantet nye jordbærplanter i parsellhagen. Det er ikke noen vits i å telle «voksenpoeng». Jeg har helt definitivt levella opp. Men jeg har ikke runda spillet. Det er ikke sommer, kanskje kommer ikke sommeren i år. Jeg løper fortsatt ikke superraskt og er fortsatt ikke superrik. Noen mener fortsatt at jeg burde ta meg en videreutdanning og få meg en fast jobb. Men jeg liker det bedre sånn som det er nå. Det viktigste er at jeg ikke har gitt opp verden. Jeg vil fortsatt utrydde rasisme, knuse patriarkatet og dele god...

Fra jeg var tenåring har jeg følt meg mer på lag med de som gjør opprør mot The Establishment, enn med de som utgjør og opprettholder det. Når jeg tenker meg om, gjør vel de fleste tenåringer det, men jeg har ikke stoppa. Jeg liker opprør, aktivisme, rettferdig sinne, istykkerrevne jeans og ROCK'N'ROLL! Jeg synes Blitz-kidsa er søte og når de kaster ut Brakkebygrenda blir jeg forbanna. Jeg synes folk flest burde bråke litt mer. (Seriøst. Vi bor i et land med enorme ressurser, og vi må diskutere hvorvidt vi skal ta imot noen få tusen flyktinger fra et krigsherja land? Så sjukt ikke greit.) Punk og rock og metal, både musikken og estetikken, tiltrekker meg. Rekkehus i forstadshælvete, stasjonsvogn og puddel er fortsatt marerittet mitt, selv om jeg vet det finnes mange ålreite og kule folk som gjør det der. Men! Jeg liker også regler. Jeg liker rammer. Jeg liker at folk står til høyre og går til venstre i rulletrapper. Jeg liker oss mennesker best når vi stort s...