Jeg drømmer om å falle
Da jeg studerte, hadde vi en øvelse som var slik: alle i klassen spaserte tilfeldig på kryss og tvers rundt i et rom. På et hvilket som helst tidspunkt kunne man, hvis man følte for det, stoppe opp og deretter sakte la seg falle bakover (uten å sjekke bak seg). Ettersom alle hadde oppmerksomheten vendt utover, ville alltid den som var i nærheten legge merke til den som stoppet, og rolig stille seg bak vedkommende for å ta ham/henne imot.
De første par gangene vi gjorde øvelsen, hatet jeg den, for jeg torde ikke stole på at noen faktisk ville være der. Men etterhvert som jeg skjønte at man alltid ble mykt tatt i mot før man nådde bakken, begynte jeg å elske øvelsen så mye at jeg nesten ble avhengig av den.
Derfor er ikke min drøm om å falle et mareritt. Jeg drømmer om at alle mennesker som går på gata — la oss si på Karl Johan en travel lørdag — kan ha oppmerksomheten vendt mot hverandre på den måten, og når som helst være der for å ta imot hverandre, og å kunne la seg selv falle i armene på de fremmede rundt en.
Hadde ikke det vært fint?
De første par gangene vi gjorde øvelsen, hatet jeg den, for jeg torde ikke stole på at noen faktisk ville være der. Men etterhvert som jeg skjønte at man alltid ble mykt tatt i mot før man nådde bakken, begynte jeg å elske øvelsen så mye at jeg nesten ble avhengig av den.
Derfor er ikke min drøm om å falle et mareritt. Jeg drømmer om at alle mennesker som går på gata — la oss si på Karl Johan en travel lørdag — kan ha oppmerksomheten vendt mot hverandre på den måten, og når som helst være der for å ta imot hverandre, og å kunne la seg selv falle i armene på de fremmede rundt en.
Hadde ikke det vært fint?
Fint ønske og godt skrevet! Der har du en tanke som det blir litt vanskelig å ikke tenke neste gang jeg ser en folksom gate.
SvarSlett