Pisslunka Tuborg og kjærlighet
(Mitt bidrag til Sonitus' sommerkonkurranse.)
Etterhvert har jeg vel blitt å regne som en Roskildeveteran. Med vitende mine formaner jeg yngre bekjente som skal reise for første gang, om å huske ørepropper og kondomer. (Verken tinnitus eller klamydia er særlig kult, folkens!)
På campingområdet tropper jeg hønemoderlig opp med plaster, paracet og insektsstikksalve når noen trenger, og jeg drikker som oftest en halvannenliter vann (og litt Mathilde kakaomelk) til frokost før jeg tar formiddagens første lunkne, grønne Tuborg.
Joda, du kan si jeg har blitt gammel og fornuftig. Ikke for det: jeg har minst like stor glede av festivalen som før, og fordi jeg holder meg i så god form får jeg med meg flere titalls konserter på den snaue uka. Jeg liker å nyte musikken, maten, menneskene, og dessuten stikke innom kinoteltet og lyrikkteltet minst én gang i løpet av festivalen. Jeg digger kunsten, dekorasjonene og performancene, og jeg elsker det at du kan være hvem du vil på Roskilde og at det ikke er hvor mange penger eller hvor stilige klær du har som bestemmer.
Men så er det jo noen ting som det på en måte er litt vemodig at jeg ikke kommer til å oppleve igjen, hvor naivt det enn var.
Jeg kommer ikke til å stå langt foran på Metallica-konsert med sandaler og ende opp med blodige, ihjeltråkkede føtter som er to nummer for store for alle skoene mine.
Jeg kommer ikke til å sovne med en åpen whiskyflaske i teltet, de gjennomdynkede tekstilene lukter virkelig ille dagen etterpå!
Jeg kommer ikke til å rulle gjennom gjørma, slik at hele håret blir én stor gjørme-dreadlock, når jeg har glemt hårbørsten hjemme.
Jeg kommer ikke til å glemme at drinkene fra Gringo inneholder alkohol, og jeg kommer ikke til å sette meg og lene meg inntil et tre eller gjerde for å få skygge...
Jeg kommer ikke til å prøve å hoppe på et hoppeslott med mine 50 kg når alle andre som hopper er store, voksne gutter, og jeg kommer i alle fall ikke til å gjøre det iført stringtruse og miniskjørt.
Og antakeligvis kommer jeg aldri igjen til å freidig pågående sjekke opp en mann som står alene på konsert, dra ham med til teltet mitt og spise frokost sammen med ham. Jeg kommer ikke til å si "farvel for alltid" til ham, men likevel sørge for at han har e-postadressen min... og vi kommer ikke til å bli forlovet tre år senere.
God festivalsommer, alle sammen!
Etterhvert har jeg vel blitt å regne som en Roskildeveteran. Med vitende mine formaner jeg yngre bekjente som skal reise for første gang, om å huske ørepropper og kondomer. (Verken tinnitus eller klamydia er særlig kult, folkens!)
På campingområdet tropper jeg hønemoderlig opp med plaster, paracet og insektsstikksalve når noen trenger, og jeg drikker som oftest en halvannenliter vann (og litt Mathilde kakaomelk) til frokost før jeg tar formiddagens første lunkne, grønne Tuborg.
Joda, du kan si jeg har blitt gammel og fornuftig. Ikke for det: jeg har minst like stor glede av festivalen som før, og fordi jeg holder meg i så god form får jeg med meg flere titalls konserter på den snaue uka. Jeg liker å nyte musikken, maten, menneskene, og dessuten stikke innom kinoteltet og lyrikkteltet minst én gang i løpet av festivalen. Jeg digger kunsten, dekorasjonene og performancene, og jeg elsker det at du kan være hvem du vil på Roskilde og at det ikke er hvor mange penger eller hvor stilige klær du har som bestemmer.
Men så er det jo noen ting som det på en måte er litt vemodig at jeg ikke kommer til å oppleve igjen, hvor naivt det enn var.
Jeg kommer ikke til å stå langt foran på Metallica-konsert med sandaler og ende opp med blodige, ihjeltråkkede føtter som er to nummer for store for alle skoene mine.
Jeg kommer ikke til å sovne med en åpen whiskyflaske i teltet, de gjennomdynkede tekstilene lukter virkelig ille dagen etterpå!
Jeg kommer ikke til å rulle gjennom gjørma, slik at hele håret blir én stor gjørme-dreadlock, når jeg har glemt hårbørsten hjemme.
Jeg kommer ikke til å glemme at drinkene fra Gringo inneholder alkohol, og jeg kommer ikke til å sette meg og lene meg inntil et tre eller gjerde for å få skygge...
Jeg kommer ikke til å prøve å hoppe på et hoppeslott med mine 50 kg når alle andre som hopper er store, voksne gutter, og jeg kommer i alle fall ikke til å gjøre det iført stringtruse og miniskjørt.
Og antakeligvis kommer jeg aldri igjen til å freidig pågående sjekke opp en mann som står alene på konsert, dra ham med til teltet mitt og spise frokost sammen med ham. Jeg kommer ikke til å si "farvel for alltid" til ham, men likevel sørge for at han har e-postadressen min... og vi kommer ikke til å bli forlovet tre år senere.
God festivalsommer, alle sammen!
Åh.
SvarSlett