Nattsider

En av tingene jeg lærte på skolen, var at skuespillere må utforske nattsidene sine. Rett som det er må vi spille forbrytere og mordere, og da gjelder det å utforske de sidene av en selv som kunne ha ført en i en sånn retning. For vi har noen mørke sider i oss, alle sammen, selv om livet vårt som oftest har lært oss å fortrenge den.

I går hadde vi prøver på den tøffeste scenen i stykket vårt, den som nesten utvikler seg til å bli en overgrepsscene. Aller tøffest var det garantert for vår mannlige skuespiller, som dermed ble nødt til å finne fram til sin indre voldtektsmann. Vi to som ikke var med i scenen, satt der som tilskuere med frysninger på ryggen — og en slags sympati for den mannlige karakteren.

Å forske i menneskers mørke sider ødelegger det store behovet for å kategorisere mennesker som onde eller gode. Det er både skummelt og befriende.

Å se en god kollega og venn forvandle seg til et monster, er sterkt, og enda tøffere er det å oppleve med seg selv at det en trodde var utenkelig plutselig er forståelig.

På neste prøve er det tilbake til den absurde, nesten komiske tonen som preger resten av scenene. Og vi vet forskjellen på teater og virkelighet, vi vet at vår mannlige kollega er verdens snilleste og fineste fyr. Men linja mellom natt og dag kan være syltynn. Vi liker ikke å vite det. Men vi vet.