Mellomstadium

Du vet det aldri før i det øyeblikket, om det blir en avskjed eller en begynnelse. I kveld blir det en avskjed, og du lar den trekke så langt ut som du tør, begraver nesen i skulderen hans og trekker inn lukten av våt genser, et snev av parfyme og litt hvitløksånde.

Nå har det gått litt for lang tid. Du løsriver deg, og smiler. Smilet som sier "jeg har det fint, neida, dette betyr ikke noe mer for meg enn for deg". I alle fall tror du det er det det sier. Så setter du deg på trikken, stirrer rett framfor deg og tenker på ostesmørbrødet du skal lage deg til kveldsmat. I alle fall tror du det er det du tenker på.

Du låser døra til leiligheten bak deg og er glad ingen ser deg. Du setter på TV og radio og begynner å lage ostesmørbrød. Ostesmørbrød er godt.

Det piper i telefonen som en sjøsyk fiolin. Tekstmelding. Den er fin. Du tørker en tåre og smiler og tenker at kanskje er det noe annet som begynner nå. Kanskje begynner noe nytt som du med tiden vil se er verdifullt. Kanskje var den siste, varme natten virkelig den siste.

Eller kanskje følger ennå en lang rekke øyeblikk som du ikke vil vite før du står der om er avskjeder eller begynnelser. Kanskje allerede i morgen kveld vil ostesmørbrødet måtte vente forgjeves hjemme alene på deg.

Du vet ikke. Du vet det aldri før i det øyeblikket.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa