Om å si fra

I går fikk jeg en sms fra en venn som var frustrert over at det haglet rasistiske uttalelser rundt ham på en lønningspilssammenkomst. Han valgte altså å sende sin frustrasjon til meg framfor å protestere og ødelegge den gode stemningen der han var.

Det er virkelig ikke lett å si fra. Jeg har selv sittet rundt bord med halvbekjente der sleivete kommentarer om "våre nye landsmenn", "svartinger", "horer" og "luremus" har falt lett og lattermildt og selvsagt. Som om det var den naturligste ting i verden å nevne mellom to ølslurker. Og alle er jo enige. Ikke sant?

Jeg protesterer i alle fall ikke. Kanskje svakt og diplomatisk og underdanig, men som oftest holder jeg bare kjeft, selv om det bobler inni meg og jeg burde ropt "HØR nå her!"

La det være sagt, jeg har ellers ikke vanskelig for å si fra. Jeg er den som tør å si fra når noen har ei buse hengende ut av nesa. Jeg forteller folk at jeg er forelsket i dem. Og at jeg ikke er forelsket i dem. Jeg fronter idéer når jeg er en del av en gruppe som skal gjennomføre noe, selv om jeg står alene.

Men å ødelegge stemningen og arrestere hverdagsrasistene, nei det gjør jeg ikke. Jeg bare sitter der og ønsker at jeg selv var en lesbisk, muslimsk rullestolbundet neger så de ville holde kjeft. Og så håper jeg at neste gang de lirer av seg edder og galle så vil det være foran noen som er flinkere og tøffere enn meg.

Tør du å si fra?

Kommentarer

  1. Kan i alle fall si at det er mye lettere for meg å si fra enten når det er ukjente folk, f.eks. ute på byen, eller når det er noen jeg kjenner godt privat (skjønt jeg kjenner heller ikke så mange hverdagsrasister akkurat).
    Men kolleger er ikke det letteste, synes jeg.

    SvarSlett
  2. Ja, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg sier ifra. Jeg har øvd meg. :)

    http://hannej.blogspot.com/2008/04/vre-et-menneske-ikke-bare-en-liten-lort.html

    SvarSlett
  3. Jeg har skreket til en del folk i mitt liv. Jeg synes det er enklest med folk som er homofobe, nestenklest med folk som er sexister og rasisme er det vanskeligste å si fra på. Jeg tror det er fordi «jeg ekke rasist, jeg er bare skeptisk til innvandring» er en veldig sosialt akseptert ting å si.

    Men - jeg øver meg.

    SvarSlett
  4. Så tøffe dere er! Jeg øver meg også, men tror noe av problemet mitt er at jeg begynner å gråte når jeg blir sint nok... Enig med Virrvarr, "jeg er ikke rasist, MEN..." virker rimelig akseptert, og sånne ting om damer som "ba om det" er også skremmende vanlig.

    SvarSlett
  5. Bingo. Det er så vanskelig å si fra!

    Jeg gjør det noen ganger, men andre ganger gjør jeg det ikke. Det rare er at det nesten alltid føles bedre å si fra. Jeg tror det er viktig. Bare sånn har de en sjans til å skjønne at nei, alle mener faktisk ikke det der.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa