Berus eder (ei)
Ah, alkoholen. Vår felles verste venn og beste fiende. Vår flukt fra den grå og deprimerende virkeligheten, vår sosiale selvmedisinering, vår livsnødvendige gift.
Det er rart hvor avhengige vi er av den, alle sammen, egentlig. De fleste av oss har et «normalt» og «sunt» forhold til alkohol, vi er ikke alkoholikere, vi skal bare slappe av litt, skal bare ta helg. Hvorfor er alkoholen så selvsagt med oss hele tiden? Vi himler overbærende med øynene over dem som takker nei.
Det er en høy terskel for de aller, aller fleste jeg kjenner å ta en hvit måned eller to. Og hvorfor skulle vi det? Det trengs ikke. Vi har kontroll.
Det er bare det, at så avhengige er vi som folkegruppe av alkohol, at vi er villige til å fnyse av all erfaring som forteller oss at tilgjengelighet og skader henger sammen, at ungdom som får med alkohol hjemmefra drikker mer, tidligere stengetider minsker vold og så videre.
Vi, voksne mennesker, blånekter, bortforklarer og holder hendene for ørene (la-la-la) fordi vi så gjerne, så gjerne vil kjøpe vin på rimi, etter klokka 20, uten å sponse staten, og kunne rangle hjem fra byen når vi vil. Dette på tross av at lite forskning er så samstemt og entydig som nettopp forskning på alkohol og tilgjengelighet. Mindre alkoholtilgang er enorme mengder skattepenger spart, men det tenker vi ikke på.
Det er vanlig å tro at i vinlandene Italia og Frankrike har de et langt mer kultivert drikkemønster enn her hjemme, men nei — alkoholrelaterte skader koster disse alkoholliberale samfunnene mer enn det norske. Alle ukas enheter inntas kanskje ikke på en gang, men stadig dør mennesker fordi noen synes det er greit å sette seg bak rattet etter «bare» tre pils, fordi noen blir provosert (men han slo først!) eller fordi mamma er opptatt av at poden skal passe inn blant de andre ungdommene.
Jeg er ikke noe bedre. Både til hverdag og fest nyter jeg gjerne en kald pils eller sju, jeg nyter det når spenningen i muskulaturen slipper taket, når jeg tør danse uten hemninger, når himmelen blir blåere og musikken bare flyter. Men jeg har sjekket at jeg kan la være. Og nå utfordrer jeg deg, kjære leser. Ta en hvit måned. Selv om det snart er vår. Selv om jobben har seminar med fri bar. Selv om det er konsert med favorittbandet ditt. Gå på puben, men drikk solo.
Synes du det virker uaktuelt eller uoppnåelig? Da bør du tenke grundig over hvorfor hjertet eller kroppen din er nødt til å ha bedøvelse med jevne mellomrom. Bare fordi akkurat denne rusgiften tilfeldigvis (ja, tilfeldigvis!) er lovlig, kan den ta kontroll over deg når du minst aner det. Ta kontrollen tilbake, øv deg på å danse og skråle med all hjernefunksjon inntakt, og jeg lover deg at halvliteren vil smake enda bedre senere.
Det er rart hvor avhengige vi er av den, alle sammen, egentlig. De fleste av oss har et «normalt» og «sunt» forhold til alkohol, vi er ikke alkoholikere, vi skal bare slappe av litt, skal bare ta helg. Hvorfor er alkoholen så selvsagt med oss hele tiden? Vi himler overbærende med øynene over dem som takker nei.
Det er en høy terskel for de aller, aller fleste jeg kjenner å ta en hvit måned eller to. Og hvorfor skulle vi det? Det trengs ikke. Vi har kontroll.
Det er bare det, at så avhengige er vi som folkegruppe av alkohol, at vi er villige til å fnyse av all erfaring som forteller oss at tilgjengelighet og skader henger sammen, at ungdom som får med alkohol hjemmefra drikker mer, tidligere stengetider minsker vold og så videre.
Vi, voksne mennesker, blånekter, bortforklarer og holder hendene for ørene (la-la-la) fordi vi så gjerne, så gjerne vil kjøpe vin på rimi, etter klokka 20, uten å sponse staten, og kunne rangle hjem fra byen når vi vil. Dette på tross av at lite forskning er så samstemt og entydig som nettopp forskning på alkohol og tilgjengelighet. Mindre alkoholtilgang er enorme mengder skattepenger spart, men det tenker vi ikke på.
Det er vanlig å tro at i vinlandene Italia og Frankrike har de et langt mer kultivert drikkemønster enn her hjemme, men nei — alkoholrelaterte skader koster disse alkoholliberale samfunnene mer enn det norske. Alle ukas enheter inntas kanskje ikke på en gang, men stadig dør mennesker fordi noen synes det er greit å sette seg bak rattet etter «bare» tre pils, fordi noen blir provosert (men han slo først!) eller fordi mamma er opptatt av at poden skal passe inn blant de andre ungdommene.
Jeg er ikke noe bedre. Både til hverdag og fest nyter jeg gjerne en kald pils eller sju, jeg nyter det når spenningen i muskulaturen slipper taket, når jeg tør danse uten hemninger, når himmelen blir blåere og musikken bare flyter. Men jeg har sjekket at jeg kan la være. Og nå utfordrer jeg deg, kjære leser. Ta en hvit måned. Selv om det snart er vår. Selv om jobben har seminar med fri bar. Selv om det er konsert med favorittbandet ditt. Gå på puben, men drikk solo.
Synes du det virker uaktuelt eller uoppnåelig? Da bør du tenke grundig over hvorfor hjertet eller kroppen din er nødt til å ha bedøvelse med jevne mellomrom. Bare fordi akkurat denne rusgiften tilfeldigvis (ja, tilfeldigvis!) er lovlig, kan den ta kontroll over deg når du minst aner det. Ta kontrollen tilbake, øv deg på å danse og skråle med all hjernefunksjon inntakt, og jeg lover deg at halvliteren vil smake enda bedre senere.
AMEN!
SvarSlettDet er utrolig at vi får oppslag på oppslag om hvordan rødvin er bra for hjertet eller hjernen eller blodårene eller ett eller annet, mens den vedvarende strømmen av forskningsartikler som sier hvor skadelig alkohol er blir tiet ihjel. Og så lenge det bare er kristen-fundamentalister og pothoder ("alkohol er jævlig skadelig apedop, og cannabis er myyyye bedre") som påpeker det vi alle burde se, fnyser vi bare ned i hverdagspilsen vår og drikker videre.
Jeg innser min egen begrensning og tar nedtrappingen trinn for trinn. Søndag-torsdag har siden nyttår vært hvite. Det har knekt vedhenget etter flere års mandagsquiz, lille-lørdag, billig-torsdag og annen studentfyll. Så får vi se om jeg har jernvilje nok til en hel mnd. uten en gang.