Kjærlighet 2.0
Forrige gang jeg fikk meg kjæreste, googlet jeg ham rett etter at vi hadde blitt kjent. Det førte til at jeg fant ut hvor han jobbet (noe han for så vidt allerede hadde fortalt meg), og at jeg fikk meg en støkk da jeg oppdaget hans og pappas navn på samme side (en samling fotballfakta de begge hadde bidratt til). Dette var før Facebook og det hele, så det var i grunnen alt.
Denne gangen var det helt annerledes. Kjæresten min og jeg ble sammen kort tid etter at vi møtte hverandre, etter et par forsåvidt temmelig konvensjonelle stevnemøter – men før vi møttes (relativt tilfeldig (?)) i det virkelige liv hadde vi allerede utvekslet Twittermeldinger, kranglet i bloggkommentarer, og i pinlig detalj (synes jeg) lest om hverandres kjærlighetssorg, erobringer og sjekkehistorier. Jeg hadde vært ordentlig, ordentlig sint på ham, men også halvsjarmert og i alle fall kommet fram til slutningen at han nok var «en ålreit fyr». Men ikke kjærestemateriale! For ung, for kjepphøy, for følsom, for... for...
(Det merkelige er at etter å ha møtt ham ansikt til ansikt, ja, delt seng med ham et halvt års tid, synes jeg fortsatt han er ung, kjepphøy, sentimental og har noen idiotiske meninger. Men også, åpenbart, at han er «en ålreit fyr». :p )
Jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg til å møte mennesker fra Internett i det virkelige liv. Jeg har vanskelig for å forstå at folk gjør det frivillig, at de faktisk bruker nettet som sjekkearena med vilje, men det er nok bare et eller annet jeg ikke skjønner.
Men kanskje er det ikke så dumt? Å først kjenne noens offentlige persona, den de presenterer seg som, før man virkelig blir kjent med dem? Eller å kjenne noens snørrete historie uten å behøve å spørre?
Sjefen min googler meg og finner ut at jeg har skrevet om puling. Mamma sender meg tekstmeldinger som svar på Facebookstatusene mine om fylleangst og fest. Det er helt greit, jeg står for alt jeg skriver, og kontrollerer det selv. Men å danne par med noen som alt har lest tankene mine – om enn i sensurert form – det er uvant og ikke så rent lite skummelt.
På den positive siden kan jeg kanskje skåre noen stjerner i kjæresteboka ved å skrive positive ting om den fantastiske, sexy, smarte og morsomme mannen i et blogginnlegg som hele verden kan lese?
*Tester ut*
Denne gangen var det helt annerledes. Kjæresten min og jeg ble sammen kort tid etter at vi møtte hverandre, etter et par forsåvidt temmelig konvensjonelle stevnemøter – men før vi møttes (relativt tilfeldig (?)) i det virkelige liv hadde vi allerede utvekslet Twittermeldinger, kranglet i bloggkommentarer, og i pinlig detalj (synes jeg) lest om hverandres kjærlighetssorg, erobringer og sjekkehistorier. Jeg hadde vært ordentlig, ordentlig sint på ham, men også halvsjarmert og i alle fall kommet fram til slutningen at han nok var «en ålreit fyr». Men ikke kjærestemateriale! For ung, for kjepphøy, for følsom, for... for...
(Det merkelige er at etter å ha møtt ham ansikt til ansikt, ja, delt seng med ham et halvt års tid, synes jeg fortsatt han er ung, kjepphøy, sentimental og har noen idiotiske meninger. Men også, åpenbart, at han er «en ålreit fyr». :p )
Jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg til å møte mennesker fra Internett i det virkelige liv. Jeg har vanskelig for å forstå at folk gjør det frivillig, at de faktisk bruker nettet som sjekkearena med vilje, men det er nok bare et eller annet jeg ikke skjønner.
Men kanskje er det ikke så dumt? Å først kjenne noens offentlige persona, den de presenterer seg som, før man virkelig blir kjent med dem? Eller å kjenne noens snørrete historie uten å behøve å spørre?
Sjefen min googler meg og finner ut at jeg har skrevet om puling. Mamma sender meg tekstmeldinger som svar på Facebookstatusene mine om fylleangst og fest. Det er helt greit, jeg står for alt jeg skriver, og kontrollerer det selv. Men å danne par med noen som alt har lest tankene mine – om enn i sensurert form – det er uvant og ikke så rent lite skummelt.
På den positive siden kan jeg kanskje skåre noen stjerner i kjæresteboka ved å skrive positive ting om den fantastiske, sexy, smarte og morsomme mannen i et blogginnlegg som hele verden kan lese?
*Tester ut*
Kommentarer
Legg inn en kommentar