Storebror passer på deg...
Venninnen min syntes det var sterkt å være på KGB-museet i Vilnius. Spesielt trakk hun fram et rom der man kunne se et av utstillingens tidligere rom på tv-skjermer, med andre ord oppdage at man nettopp var blitt overvåket.
Jeg var der selv for noen måneder siden, og syntes også det var mye sterkt og tankevekkende med museet, men når det gjaldt overvåkingskameraene fikk jeg ingen grøsninger nedover ryggen. Jeg mener, jeg bor i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange kameraer som fanger meg opp hver dag, for jeg får ikke se skjermene rundt neste hjørne i det virkelige liv. Men det ser ut som om det er ganske mange, og noen av dem er langt mer avanserte enn dem i KGB-huset, de har fjernstyrte zoom- og panoreringsmuligheter. Til og med skolebarn overvåkes, angivelig for å få slutt på tagging og ranseltyverier. (Snakker om å skyte spurv med kanon!)
At det gjøres er én ting, en annen ting er at vi tilsynelatende forholder oss temmelig likegyldig til det. For «jeg har jo ikke noe å skjule» eller «våre overvåkere vil oss jo bare vel».
Sant nok, vi har ikke noe KGB i Norge. Men hva vet du egentlig om dem som iakttar deg fra den andre siden av skjermen? Halvparten av overvåkingskameraene er ikke en gang lovlig registrert. Hvis kjæresten min vil vite hva jeg holder på med etter at vi har kysset farvel, kan han i teorien bare bli kompis med den rette vekteren eller butikkansatte...
Og også i Norge har vi en statlig autoritet med anledning til å overvåke landets egne borgere. De overvåker for tiden ca. 200 personer som antas å kunne være en fare for rikets sikkerhet – hva som skal til for å havne på den lista vet få. I utgangspunktet bør ingen settes under overvåking basert på overbevisning alene (altså politisk eller religiøs tilhørighet), men det er mennesker med følelser og sympatier som tar disse beslutningene også, og grensen kan nok være hårfin noen ganger. Etter min mening er det naivt å tro at grumset som ble avdekket gjennom Lund-rapporten aldri vil kunne forekomme igjen.
På toppen av alt dette blir vi bombardert av nyheter om datalagringsdirektiv, IPRED-lov, FRA-lov og epostovervåking i høyere tempo enn at vi klarer å fordøye det alt sammen. Slik ender storparten av oss som sauer som villig lar våre fysiske og digitale bevegelser bli registrert så lenge dem som ser oss er «de snille» og ikke «de slemme»... Tror du det ikke? Du vet det jo!
Det er grunn til å få frysninger på ryggen. Men ikke bare på vegne av den kalde krigens sovjetborgere; for oss, her, nå.
Jeg var der selv for noen måneder siden, og syntes også det var mye sterkt og tankevekkende med museet, men når det gjaldt overvåkingskameraene fikk jeg ingen grøsninger nedover ryggen. Jeg mener, jeg bor i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange kameraer som fanger meg opp hver dag, for jeg får ikke se skjermene rundt neste hjørne i det virkelige liv. Men det ser ut som om det er ganske mange, og noen av dem er langt mer avanserte enn dem i KGB-huset, de har fjernstyrte zoom- og panoreringsmuligheter. Til og med skolebarn overvåkes, angivelig for å få slutt på tagging og ranseltyverier. (Snakker om å skyte spurv med kanon!)
At det gjøres er én ting, en annen ting er at vi tilsynelatende forholder oss temmelig likegyldig til det. For «jeg har jo ikke noe å skjule» eller «våre overvåkere vil oss jo bare vel».
Sant nok, vi har ikke noe KGB i Norge. Men hva vet du egentlig om dem som iakttar deg fra den andre siden av skjermen? Halvparten av overvåkingskameraene er ikke en gang lovlig registrert. Hvis kjæresten min vil vite hva jeg holder på med etter at vi har kysset farvel, kan han i teorien bare bli kompis med den rette vekteren eller butikkansatte...
Og også i Norge har vi en statlig autoritet med anledning til å overvåke landets egne borgere. De overvåker for tiden ca. 200 personer som antas å kunne være en fare for rikets sikkerhet – hva som skal til for å havne på den lista vet få. I utgangspunktet bør ingen settes under overvåking basert på overbevisning alene (altså politisk eller religiøs tilhørighet), men det er mennesker med følelser og sympatier som tar disse beslutningene også, og grensen kan nok være hårfin noen ganger. Etter min mening er det naivt å tro at grumset som ble avdekket gjennom Lund-rapporten aldri vil kunne forekomme igjen.
På toppen av alt dette blir vi bombardert av nyheter om datalagringsdirektiv, IPRED-lov, FRA-lov og epostovervåking i høyere tempo enn at vi klarer å fordøye det alt sammen. Slik ender storparten av oss som sauer som villig lar våre fysiske og digitale bevegelser bli registrert så lenge dem som ser oss er «de snille» og ikke «de slemme»... Tror du det ikke? Du vet det jo!
Det er grunn til å få frysninger på ryggen. Men ikke bare på vegne av den kalde krigens sovjetborgere; for oss, her, nå.
Kommentarer
Legg inn en kommentar