Om Internett og universet

Universet utvider seg stadig, sies  det. Det er så stort allerede at den tanken omdanner seg til noe abstrakt og ufattelig inni hodet mitt. Internett har også oppstått ved et slags Big Bang føler jeg. Altså, Internett som i det internettet som omfatter vanlige menneskers hus og hjem, ikke militære og nerdeinterne forløpere. Forskjellen på Internett og universet, er at jeg var der da Internett var ungt. Også Internett blir større og større. Og de ulike galaksene og solsystemene inni Internettet blir større og større.

Da jeg begynte å blogge, for eksempel, skrev folk til stadighet om «bloggebyen», og i «det norske bloggmiljøet» kjente alle alle. Debatten om hvordan dette miljøet har forandret seg, er for lengst utdatert.

For to år siden kunne jeg poste en status på Twitter om at jeg var trist og gråtende, og motta en virtuell trøsteklem fra min nåværende kjæreste (som jeg på det tidspunktet ikke kjente personlig). Men det er stor forskjell på å ha femti og firehundre følgere, og noe sånt kunne jeg aldri funnet på å skrive i dag. Det ville bli som å stille seg opp midt på gata og rope at jeg trengte en klem, i stedet for å si det høyt på en fest full av venner, venners venner og bekjente. (Ja, i min verden er altså sistnevnte helt normalt :D )

Det finnes fortsatt hemmelige rom på Internett, fester kun for inviterte, rom for koseprat, små grupper og nærhet. Men på Internett, akkurat som i universet, hender det stadig vekk at jeg oppdager at den vesle nærbutikken min har blitt til et supermarked.

Det er ikke bare fælt og skummelt det, altså. Det er alltid gøy å passere hundre visninger på et av mine beskjedne små fotografier på flickr, og det er spennende å følge diskusjoner mellom toppolitikere, journalister og menigmenn. Men det kan være slitsomt å pløye gjennom kommentarfelt på flere hundre kommentarer, å filtrere ut mening fra en rask og støyende twitterstrøm, eller vurdere hva både ekssvigermor og onkel og tidligere elever kan få lov til å lese om meg på facebook.

I universet er det sånn at jeg alltid befinner meg på min lille planet, i mitt solsystem, og som oftest i min egen by i mitt eget land. På Internett kan jeg dra hvor jeg vil på millisekunder, og kartet forandrer seg stadig. Det er magisk og fantastisk, men det kan også være forvirrende og farlig. Hvor kan jeg spørre om å få en cyberklem i dag, mon tro? Kanskje det hadde vært fint om Internett var så hångripelig som dette: (The Internet: videoklipp fra The IT-crowd, som har disabled embedding:) )

Kommentarer

  1. Tror dette sier det meste om hvor viktig alt er på internett.
    http://colourbinge.com/tweetarena/?page_id=2

    SvarSlett
  2. Jeg har ikke så lang cyberfartstid og har derfor ennå ikke fått observere at universet utvider seg merkbart. Men er det kanskje sånn nå at ulike formater brukes til ulike ting? Jeg får cyberklem på facebook (der jeg bare har folk jeg kjenner utenfor nettet) og av og til på bloggen, mens jeg som regel bruker twitter til et innblikk i de større galaksene. Hver til sitt bruk?

    SvarSlett
  3. Aww, jeg husker da du og Thomas byttet konto og jeg var en av de første som la merke til det!

    Men det skjedde mens bare et lite fåtall brukte Twitter. Nå er det mange som bor der. Jeg tror det du beskriver er følelsen av å være blant de første som gjør noe, for deretter å se at det man holder på med blir helt annerledes når den store brukermassen kommer til.

    Jeg har drevet og lest internasjonal blogghistorie det siste halvåret, og i 1998 var alle blogger i verden en del av et lite miljø som lenket til hverandre og la merke til at nye blogger som kom til. Da programvaren Blogger kom på banen og nye brukere rant inn i tusentall, følte mange av de tidlige brukerne at noe hadde gått i stykker.

    Det som vi andre ser på som en medierevolusjon, så de på som unødvendig støy.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa