Film: Vodka Lemon

Jeg er med i en ny Buzzador-kampanje der jeg får teste ut lovefilm.no, en tjeneste som lar deg låne DVD-er og TV-spill hjem via posten, men også streame film. Mer om denne tjenesten senere, da jeg nettopp har begynt en to måneders testperiode.


Jeg får se film, da. Jeg ser vanligvis film ganske uregelmessig, og er ikke så veldig glad i moderne Hollywood blockbusters (selv om jeg har mine guilty pleasures). Jeg kan godt se film på språk jeg ikke forstår, Aki Kaurismäki er for eksempel en av mine favorittregissører. Når jeg ser en fin film, prøver jeg å huske å feste den til min Film and TV Pinterest-tavle.

De som kjenner meg vet at jeg har en spesiell forkjærlighet for hele Øst-Europa, Balkan og det tidligere Sovjetunionen. Den første filmen jeg leide gjennom Lovefilm, Vodka Lemon, foregår på landsbyga i Armenia. Her er folk så fattige at de selger alle møblene sine, og én gifter bort datteren sin mot lovnad om 2000 dollar og en jobb i Novosibirsk, en lovnad som selvfølgelig ikke holdes. Filmens hovedperson er enkemann med en lusen pensjon og tre udugelige sønner, hvorav én sender tiggerbrev fra Paris. En av bifigurene prostituerer seg, og kunden mener hun må være fornøyd med kvart betaling når han har kjøpt sjokolade og mat til henne.


Likevel vil jeg ikke kalle det en dyster film. Nå er jeg riktignok ganske vant til å se filmer som foregår i usle, nedslitte omgivelser og harde kår, men selv når det handler om å slåss for de mest grunnleggende behov fremstår disse menneskene som mye mer samlede og optimistiske enn en gjennomsnittlig Hollywood-karakter med kjærlighetssorg.


Midt ute på ei snølagt slette står den lille Vodka Lemon-bua. Vodka Lemon smaker ikke sitron, men det er det ingen som bryr seg om.


Det er ikke mye håp om forandring. Karakterene diskuterer om det var bedre under Sovjetunionen. «Da var vi ikke frie.» «Nei, men vi hadde alt annet.» Nå må de betale for strøm, husleie, alt — og det går ikke rundt.


Likevel synger bussjåføren mens han lar én av sine to faste passasjerer reise på kreditt, menneskene danser og de ler. For meg er dette en feelgood-film, fordi den sier «vi klarer oss, uansett». Slutten var vel ikke veldig oppklarende, men den var fin. Jeg likte den.

★★★★★★★☆☆☆

7 av 10 stjerner, skal jeg begynne med sånne filmanmeldelser, mon tro? Jeg har jo lovet dere 100 blogginnlegg i år...

Og, siden jeg nå har fri tilgang på film i to måneder, hva skal jeg se? Gjerne film fra Balkan eller Bollywood, gamle klassikere, underfundige hverdagsskildringer (jeg liker hverdag) eller eventyrfilmer...

Filmforslag mottas med takk under!

Kommentarer

  1. Oioioi; La Vita e Bella! Lett! Den er ikke øst-europeisk, men derimot italiensk. Jeg føler likevel at den passer inn all den tid den omhandler italienske jøder under krigen. Vakker, smilende, tragisk og gråtende; burde sitte som et skudd!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa