Snille menn
Jeg har alltid foretrukket de snille mannfolka. Ingen bad guys for meg. Jeg heia på Aidan i «Sex og singelliv» og på han der som ikke var Ben i «Felicity». (Noel? Noah? Du skjønner, jeg slutta å se på disse seriene da hovedpersonene ikke klarte å skjønne sitt eget beste.) Han der som Alan Rickman spiller i «Fornuft og følelser», og selvfølgelig John Hannah i «Sliding Doors». (De tre første referansene der er jeg muligens litt flau over å ha sett, men «Sliding Doors», der har du virkelig er en knallfilm!)
Men hvor mye det å være en skikkelig fyr appellerer til meg skjønte jeg først i dag, da jeg så en ellers temmelig ordinært utseende mann stoppe i et lyskryss... stoppe på rød mann... og dingle med... refleksen sin. Og jeg bare... sexy.
Det som er ekstra fint, er at det er ganske vanskelig å feike å være en bra type:
Men hvor mye det å være en skikkelig fyr appellerer til meg skjønte jeg først i dag, da jeg så en ellers temmelig ordinært utseende mann stoppe i et lyskryss... stoppe på rød mann... og dingle med... refleksen sin. Og jeg bare... sexy.
Det som er ekstra fint, er at det er ganske vanskelig å feike å være en bra type:
Digger hvordan du ikke husker navnet på fyren du lissom skal digge, men husker navnet på mister "bad guy".
SvarSlettTror det er litt dårlig konsensus mellom vil/burde være tiltrukket av og er faktisk tiltrukket av...
Næh. Da hadde jo ikke reflekshistorien som utløste det hele faktisk dukket opp. Dessuten er jeg samboer med en skikkelig heit & snill fyr. Min dårlige kjennskap til jentefjortisserier fra min ungdom er en dårlig indikator på noe som helst.
Slett