Meningen med livet

Aftenposten skrev rett før jul om at kvinnelige jurymedlemmer oftere stemmer for frifinnelse av voldtektstiltalte . Grunnen til det skal være at kvinner oftere bebreider offeret for en voldtekt. I artikkelen siteres kvinnelige jurymedlemmer som har kalt et voldtektsoffer "tøyte", og ment at "en ordentlig jente blir ikke igjen på nachspiel"! Jeg antar at de kvinnelige jurymedlemmene har blitt flasket opp på disse holdningene. De har lært hva "pene piker" er, og hele livet neiet pent og mottatt klapp på kinnet før de har gått tidlig hjem fra festen. Da er det klart føles mest rettferdig at deres trassige medsøstre, som gir blanke i å te og kle seg som man skal, som ler høyt og gapende så puppene disser i utringningen, og med glede blir igjen for å synge og danse på etterfest, får "som fortjent." Det er ikke bare jurymedlemmer som har disse dømmende tankene. Den første til å klandre offeret i en voldtektssak, er offeret selv. Skyld, skam og selvfo...

Forrige avsnitt “Hvorfor husker vi fortsatt julen?” spurte Harry, da de satt på trappen utenfor Kjøpeslottet. Anna så på ham. Øynene hennes var store og tomme. “Fordi vi hadde maskert oss og hadde skjerfene våre foran nesen. Vi pustet ikke inn groteskium.” Plutselig så de mennesker komme ut i gatene igjen. De strømmet i mengder rett forbi Kjøpeslottet. Våre nysgjerrige helter måtte følge etter. Menneskemengden samlet seg på torget, det som hadde vært byens yrende midtpunkt før Kjøpeslottet kom. Anna strakte på halsen for å se hva som skjedde. Midt på torget sto st. Nicola og talte med høy, klar røst. Hun fortalte de undrende innbyggerne om et barn, en liten gutt som ble født i Betlehem, en gang for nesten to tusen år siden. Hun fortalte levende om en ung, redd og ugift mor som ikke en gang fikk føde i en seng, men måtte ta til takke med en stall. Hun fortalte om en stor, lysende stjerne, og folkemengden kunne ikke annet enn tro på den mørkhudede, kappekledte jenta, for over hodene dere...

Forrige avsnitt Etter at hele gjengen med hjelp fra fjøsnissen hadde klart å komme seg ut av den store villaen, satte de full fart mot Kjøpeslottet. Jeppe skulte mistenksomt på sin far, som i sin tur glante utfordrende på nissen. Harrys sjalusi på Thomas hadde bygget seg opp de siste ukene, og hadde nå nådd en topp da Anna hadde tatt et godt tak rundt Thomas da hun hjalp ham ut. Thomas på sin side syntes Harry ikke satte stor nok pris på kjæresten sin, og knapt fortjente henne. På tross av alt dette skjønte de alle sammen at de hadde å gjøre med noe som var større enn dem selv. De bet følelsene i seg og kjempet seg frem gjennom byen. Anna ledet an. Endelig skimtet de Kjøpeslottet i det fjerne. “Vent!”, sa Anna. “Linda har sikkert gitt signalementet vårt til alle sikkerhetsvaktene. Best å ta skjerfet foran ansiktet.” Inne på senteret var alt som sedvanlig på lille julaften. Folk stresset rundt for å få tak i de siste gavene, kjøttet og glitteret, og mange gikk og bar på minst ti bærepos...

Forrige avsnitt Etter hvert ble det klart at krafsingen kom fra bak den ene veggen.. Så ble det stille. Alle fem ventet i spenning. Deretter løftet hele sofaen — med Preben Mysterud oppi — seg, og til syne under den kom den vesle fjøsnissen! “Nissen!”, gispet Anna. “Jeg visste du ville klare det!” Ingen skjønte hvordan nissen hadde klart å komme seg gjennom veggen helt uten hjelpemidler, men de hadde lært seg å godta at ikke alt ved nissen kunne forklares. Nissen gnagde over tauene de var bundet med med bare tennene. I det han gnagde over tauene som holdt Preben Mysteruds hender samlet, tok Preben et godt tak rundt nissens hals. “Hah! Endelig har jeg deg!” “Gi deg!” sa Anna. “Tror du det hjelper deg nå? Dessuten må vi forhindre en katastrofe! Vi må stoppe Linda før hun sprer groteskium på Kjøpeslottet og ødelegger hele jula!” “Pøh!” sa Mysterud. “Et ekte juleeventyr kan da ikke ha en kvinnelig skurk! Nei, dama kommer til å gi seg. Det er jeg som er skurken i denne fortellingen.” “Åja?”...

Forrige avsnitt Anna åpnet øynene. Det var alt for lyst i rommet, et glorete lys. Veggene var lyseblå, en marineblå sovesofa sto langs den ene veggen, og noen gammeldagse reklameplakater prydet veggen. Det lot ikke til å være et rom som var i daglig bruk. På sovesofaen lå den korpulente Preben Mysterud og — ja, sov, mens Thomas, Jeppe og Harry satt på gulvet lent opp mot veggen. Alle var bundet på hender og føtter. Plutselig ble en nøkkel vridd rundt i låsen og døra gikk opp. Der sto Linda, bredbent og i høye støvletter. Hun gliste bredt og kikket ned på dem. Preben våknet og satte seg halvveis opp. “Så, tapere! Er dere klare for å si farvel til jula?” Hun viste frem flasken med groteskium. “Snart, nå… En liten dose av dette, og så er alt glemt…” Hun lente seg helt inntil øret til Mysterud. “Med mindre du har ombestemt deg?” Mysterud ble helt ildrød i fjeset og ristet fort på hodet. “Da så”, sa Linda og forlot rommet med en ond latter. Hun ventet fem sekunder før hun vred nøkkelen om i...

Forrige post Fjøsnissen ristet irritert på hodet over de historieløse ungdommene. Visste de ikke at fjøsnissen helt fra gammelt av var kjent for å kunne snakke med dyra? Han gikk rolig bort til bikkja, hvisket noe i øret dens, og på sekunder var den groteske monsterhunden forandret til en liten, storøyd valp. Den ble liggende og rullet seg rundt i gresset, tilsynelatende uten å legge merke til at våre fem nærmet seg hoveddøra. Dørhammeren var formet som en engel lik dem i smijernsporten. Alt var dekket med gull og ornamenter. Hunden hadde sin egen lille dør i døra, og den kunne fjøsnissen lett krype gjennom. “Vent her”, var det siste han hveste før han forsvant. “Whoaw”, gispet Harry. Han lente en hånd mot døra. Den gled opp uten en lyd. “Hei, den er åp —” begynte han, men før han fikk fullført setningen, lød alarmen, grusom og skingrende. Monsterbikkja våknet fra transen og ble stående foran porten og bjeffe, lyset ble skrudd på i annen etasje. Nå var de ille ute. Dette kan umulig gå...

Forrige post Det var ikke lett å forklare Jeppe historien uten å avsløre at Mysterud var faren hans. Med god hjelp fra st. Nicola, som sannelig kunne prate for seg, klarte de det til slutt. Nå var spørsmålet hvordan de skulle klare å ta seg inn på Lindas eiendom, redde Preben og hindre Linda i å spre groteskiumet. Nicola fikk selvsagt bli igjen hjemme, det ville være for risikabelt for henne å dra til Lindas hus. Villaen lå helt på den andre kanten av byen. Da de endelig kom fram, hadde det alt blitt bekmørkt. Lindas hus var flombelyst, så den høye smijernsporten sto foran dem som en mørk skygge i motlyset. Absurd nok var porten dekorert med snirklete motiver av engler, det så nesten ut som om porten besto av blyrammen fra et glassmaleri i et kirkevindu. "Vi kommer oss aldri over der", mente Harry. "Pøh! Er du feig?" utfordret fjøsnissen. Med litt knoting, puffing og samarbeid, klarte de å hjelpe hverandre over den høye porten. Fjøsnissen gikk sist og måtte gå alene...