Meningen med livet

Aftenposten skrev rett før jul om at kvinnelige jurymedlemmer oftere stemmer for frifinnelse av voldtektstiltalte . Grunnen til det skal være at kvinner oftere bebreider offeret for en voldtekt. I artikkelen siteres kvinnelige jurymedlemmer som har kalt et voldtektsoffer "tøyte", og ment at "en ordentlig jente blir ikke igjen på nachspiel"! Jeg antar at de kvinnelige jurymedlemmene har blitt flasket opp på disse holdningene. De har lært hva "pene piker" er, og hele livet neiet pent og mottatt klapp på kinnet før de har gått tidlig hjem fra festen. Da er det klart føles mest rettferdig at deres trassige medsøstre, som gir blanke i å te og kle seg som man skal, som ler høyt og gapende så puppene disser i utringningen, og med glede blir igjen for å synge og danse på etterfest, får "som fortjent." Det er ikke bare jurymedlemmer som har disse dømmende tankene. Den første til å klandre offeret i en voldtektssak, er offeret selv. Skyld, skam og selvfo...

Forrige avsnitt “Hvorfor husker vi fortsatt julen?” spurte Harry, da de satt på trappen utenfor Kjøpeslottet. Anna så på ham. Øynene hennes var store og tomme. “Fordi vi hadde maskert oss og hadde skjerfene våre foran nesen. Vi pustet ikke inn groteskium.” Plutselig så de mennesker komme ut i gatene igjen. De strømmet i mengder rett forbi Kjøpeslottet. Våre nysgjerrige helter måtte følge etter. Menneskemengden samlet seg på torget, det som hadde vært byens yrende midtpunkt før Kjøpeslottet kom. Anna strakte på halsen for å se hva som skjedde. Midt på torget sto st. Nicola og talte med høy, klar røst. Hun fortalte de undrende innbyggerne om et barn, en liten gutt som ble født i Betlehem, en gang for nesten to tusen år siden. Hun fortalte levende om en ung, redd og ugift mor som ikke en gang fikk føde i en seng, men måtte ta til takke med en stall. Hun fortalte om en stor, lysende stjerne, og folkemengden kunne ikke annet enn tro på den mørkhudede, kappekledte jenta, for over hodene dere...

Forrige avsnitt Etter at hele gjengen med hjelp fra fjøsnissen hadde klart å komme seg ut av den store villaen, satte de full fart mot Kjøpeslottet. Jeppe skulte mistenksomt på sin far, som i sin tur glante utfordrende på nissen. Harrys sjalusi på Thomas hadde bygget seg opp de siste ukene, og hadde nå nådd en topp da Anna hadde tatt et godt tak rundt Thomas da hun hjalp ham ut. Thomas på sin side syntes Harry ikke satte stor nok pris på kjæresten sin, og knapt fortjente henne. På tross av alt dette skjønte de alle sammen at de hadde å gjøre med noe som var større enn dem selv. De bet følelsene i seg og kjempet seg frem gjennom byen. Anna ledet an. Endelig skimtet de Kjøpeslottet i det fjerne. “Vent!”, sa Anna. “Linda har sikkert gitt signalementet vårt til alle sikkerhetsvaktene. Best å ta skjerfet foran ansiktet.” Inne på senteret var alt som sedvanlig på lille julaften. Folk stresset rundt for å få tak i de siste gavene, kjøttet og glitteret, og mange gikk og bar på minst ti bærepos...

Forrige avsnitt Etter hvert ble det klart at krafsingen kom fra bak den ene veggen.. Så ble det stille. Alle fem ventet i spenning. Deretter løftet hele sofaen — med Preben Mysterud oppi — seg, og til syne under den kom den vesle fjøsnissen! “Nissen!”, gispet Anna. “Jeg visste du ville klare det!” Ingen skjønte hvordan nissen hadde klart å komme seg gjennom veggen helt uten hjelpemidler, men de hadde lært seg å godta at ikke alt ved nissen kunne forklares. Nissen gnagde over tauene de var bundet med med bare tennene. I det han gnagde over tauene som holdt Preben Mysteruds hender samlet, tok Preben et godt tak rundt nissens hals. “Hah! Endelig har jeg deg!” “Gi deg!” sa Anna. “Tror du det hjelper deg nå? Dessuten må vi forhindre en katastrofe! Vi må stoppe Linda før hun sprer groteskium på Kjøpeslottet og ødelegger hele jula!” “Pøh!” sa Mysterud. “Et ekte juleeventyr kan da ikke ha en kvinnelig skurk! Nei, dama kommer til å gi seg. Det er jeg som er skurken i denne fortellingen.” “Åja?”...

Forrige avsnitt Anna åpnet øynene. Det var alt for lyst i rommet, et glorete lys. Veggene var lyseblå, en marineblå sovesofa sto langs den ene veggen, og noen gammeldagse reklameplakater prydet veggen. Det lot ikke til å være et rom som var i daglig bruk. På sovesofaen lå den korpulente Preben Mysterud og — ja, sov, mens Thomas, Jeppe og Harry satt på gulvet lent opp mot veggen. Alle var bundet på hender og føtter. Plutselig ble en nøkkel vridd rundt i låsen og døra gikk opp. Der sto Linda, bredbent og i høye støvletter. Hun gliste bredt og kikket ned på dem. Preben våknet og satte seg halvveis opp. “Så, tapere! Er dere klare for å si farvel til jula?” Hun viste frem flasken med groteskium. “Snart, nå… En liten dose av dette, og så er alt glemt…” Hun lente seg helt inntil øret til Mysterud. “Med mindre du har ombestemt deg?” Mysterud ble helt ildrød i fjeset og ristet fort på hodet. “Da så”, sa Linda og forlot rommet med en ond latter. Hun ventet fem sekunder før hun vred nøkkelen om i...

Forrige post Fjøsnissen ristet irritert på hodet over de historieløse ungdommene. Visste de ikke at fjøsnissen helt fra gammelt av var kjent for å kunne snakke med dyra? Han gikk rolig bort til bikkja, hvisket noe i øret dens, og på sekunder var den groteske monsterhunden forandret til en liten, storøyd valp. Den ble liggende og rullet seg rundt i gresset, tilsynelatende uten å legge merke til at våre fem nærmet seg hoveddøra. Dørhammeren var formet som en engel lik dem i smijernsporten. Alt var dekket med gull og ornamenter. Hunden hadde sin egen lille dør i døra, og den kunne fjøsnissen lett krype gjennom. “Vent her”, var det siste han hveste før han forsvant. “Whoaw”, gispet Harry. Han lente en hånd mot døra. Den gled opp uten en lyd. “Hei, den er åp —” begynte han, men før han fikk fullført setningen, lød alarmen, grusom og skingrende. Monsterbikkja våknet fra transen og ble stående foran porten og bjeffe, lyset ble skrudd på i annen etasje. Nå var de ille ute. Dette kan umulig gå...

Forrige post Det var ikke lett å forklare Jeppe historien uten å avsløre at Mysterud var faren hans. Med god hjelp fra st. Nicola, som sannelig kunne prate for seg, klarte de det til slutt. Nå var spørsmålet hvordan de skulle klare å ta seg inn på Lindas eiendom, redde Preben og hindre Linda i å spre groteskiumet. Nicola fikk selvsagt bli igjen hjemme, det ville være for risikabelt for henne å dra til Lindas hus. Villaen lå helt på den andre kanten av byen. Da de endelig kom fram, hadde det alt blitt bekmørkt. Lindas hus var flombelyst, så den høye smijernsporten sto foran dem som en mørk skygge i motlyset. Absurd nok var porten dekorert med snirklete motiver av engler, det så nesten ut som om porten besto av blyrammen fra et glassmaleri i et kirkevindu. "Vi kommer oss aldri over der", mente Harry. "Pøh! Er du feig?" utfordret fjøsnissen. Med litt knoting, puffing og samarbeid, klarte de å hjelpe hverandre over den høye porten. Fjøsnissen gikk sist og måtte gå alene...

Jeg er livredd for å være naken. Det vil si, jeg er ikke redd for å vise min nakne hud. Tvert i mot har jeg et veldig uanstrengt forhold til nakne bryster og kjønnsorganer. Derfor har jeg uten problemer badet naken sammen med andre og jobbet som aktmodell. Uten problemer, fordi jeg fortsatt ikke er helt naken. Jeg har smykker, tatovering og piercinger som jeg aldri tar av. Jeg har mitt møysommelig fargede hår på hodet og kun et selektivt utvalg av kroppshår. Min såkalte identitet som jeg har kjøpt meg, og brukt masse tid og energi på. De fleste mennesker i verden har ikke mulighet til å plukke utseende og stil fra hvilken hylle de vil. De er heldige hvis de kan velge klær ut fra andre kriterier enn funksjonalitet, og når de er nakne — er de alle like. Det må visst være ille det der med likheten, for vår lille, vestlige verdens muligheter til å kjøpe oss personligheter knuger vi til brystet og betrakter det som en av våre viktigste verdier . Vi kaller det frihet. Frihet til å velge. Fri...

Forrige avsnitt Thomas ville absolutt ikke være med på en storstilt redningsaksjon for Preben Mysterud, mannen som så å si hadde tatt fra ham levebrødet da han ikke lenger fikk lov til å spille foran Kjøpeslottet. “Kom igjen”, bønnfalt st. Nicola. “Hvis Linda klarer å slippe ut groteskium i lufta på Kjøpeslottet, blir det jo ikke jul!” Thomas skulle til å si noe om at det ga han blanke i, han som skulle feire jula alene, men det var umulig å si nei til den vakre jenta med det vakre, sorte håret og de store, brune øynene som stirret på ham. Hun holdt seg sannelig godt til å være over 1600 år gammel! “Vi må tenke ut en plan”, sa Anna. Hun vendte seg mot fjøsnissen. “Hva slags hus har Linda?” “Hun bor i en stor villa med en stor hage. En stor, låst smijernsport vender mot gata. Hun har en kamphund som jeg tror er ulovlig her i landet, og et alarmsystem som er produsert av de fremste ekspertene på området.” Harry sukket. “Vi kommer oss aldri inn dit!” Fjøsnissen trakk på skuldrene. “Jeg ha...

Forrige avsnitt Det nissen kunne fortelle, overrasket dem alle sammen. Linda hadde aldri klart å kidnappe ham. I stedet han fulgt etter henne for å finne ut mer om planene hennes. Det viste seg at hun ikke ville nøye seg med å fjerne de ekte julenissene og presse Mysterud for en million. Fjøsnissen hadde gjemt seg hjemme hos Linda i flere dager, og funnet ut alt om de onde planene hennes. Han hadde også skjønt at Harry ikke sto i ledetog med verken henne eller Mysterud (som jo var den som først kom på planen å kidnappe nissene). Derfor hadde han fortet seg til leiligheten deres da han oppdaget Linda slepe den kneblede og bevisstløse kroppen til Preben Mysterud over terskelen. “Hele jula er i fare”, sa fjøsnissen. “Hun har et eller annet stoff på en flaske… Det er lysende grønt, og det står “groteskium” på etiketten… Nå truer hun Preben Mysterud med å spre stoffet via ventilasjonsanlegget på Kjøpeslottet lille julaften. Det vil få alle kundene til å glemme at det er jul, og da vil ikke ...

Forrige avsnitt Det banket hardt på døra til Anna og Harry. Harry for sammen. Han lå på sofaen, og den rosa plastposen lå gjemt under sofaputene. “Det er henne! Hun er ute etter meg!” stotret Harry frem. “Ikke vær innbilsk, Harry. Det er pengene hun er ute etter. Alt du trenger å gjøre er å levere dem tilbake!” Det banket hardt på døra igjen. Den som sto der ute banket og banket. Til slutt ble de enige om at Thomas skulle gå og åpne. Han gikk ut i entreen, og de hørte ham slamre døra igjen. Han kom inn i stua, blek om nebbet. “D-d-det er… Et eller annet slags vesen… Ikke et menneske, men…" Anna og Thomas så på hverandre. “Fjøsnissen!” Anna gikk ut og åpnet døra for å slippe fjøsnissen inn. Han så nøyaktig ut som han hadde gjort sist hun så ham. “Eh… Jeg har lua di”, sa Anna. Nissen tok lua og plasserte den på det fjonete hodet sitt. Anna kremtet. “Hvordan klarte du å rømme fra Linda?” Nissen så spørrende på henne. “Rømme?” Da jeg var liten, sa venninnen min en gang at vi måtte røm...

Forrige avsnitt Jeppe hadde rukket å slippe fri og bli gjenforent med sin sjef den dagen på Kjøpeslottet. Han hadde ingen anelse om at den tykkfalne, bebartede mannen han var så vant til å adlyde, også var faren hans. Når sant skal sies, var ikke Jeppe den aller skarpeste kniven i skuffen, så han hadde aldri brydd seg om å bla gjennom den tykke, brune arkivmappen som moren hadde etterlatt seg. Hadde han gjort det, hadde han selv, ikke Harry den dagen han brøt seg inn på jakt etter spor, funnet barnebidragsutskriftene med farens navn. Den femtende desember var ting tilsynelatende normale på kontoret. Mysterud var naturligvis sur og gretten etter tapet av en million. Han sendte Jeppe ut for å kjøpe kaffe og tre ekstra store osteburgere. Så trykket han på telefonen og kalte på sin sekretær. Linda kom inn døra. Mysterud syntes hun så litt mer sliten og litt mindre velstelt ut enn vanlig. Hun hadde vel strengt tatt fylt 30 tidligere i år. Det var kanskje på tide å skaffe seg en litt yngre s...

Vinteren er bare OK så lenge man kan la juletreet stå. Jeg koser meg nå med lussekatt- og pepperkakebaking, pynting av hus og prøving av julebordskjole, men jeg gruer meg til januar og februar. Jeg er sommerbarn. Andre kan glede seg over vårens begynnende milde drag eller høstens flotte farger — jeg våkner bare til liv når kvikksølvet kryper over 20 ºC. I sted tente jeg lyset i den flotte adventsstjernelykta vi har i vinduet i balkongdøra. Jeg kikket ut på balkongen og tenkte: der skal vi sitte og drikke kald hvitvin, og grille mat på balkonggrillen vår (en liten sak som likner en primus med grillpanne på), og mate hverandre med jordbær, og le og kysse, og blomsterkassene skal bugne av flotte planter og duftende urter. Og så skal vi ta med oss et pledd og ha piknik på Myraløkka med vennene våre, danse tango i parken, spille minigolf (og jeg skal vinne), og løpe om kapp rundt hele Torshovdalen. Ta båten ut til Hovedøya og synge allsang. Kanskje får vi tid og råd til et besøk vestover, ...

Forrige avsnitt Igjen var de samlet rundt kjøkkenbordet. Anna stirret olmt på kjæresten sin. Ingen sa noe på en lang stund. Det var til slutt St. Nicola som brøt stillheten: “så… hva gjør vi nå, da?” Thomas trakk på skuldrene. “Hvis ikke det kortet lyver, er det Linda vi må konsentrere oss om. Jeg skjønner ikke helt hva det er hun vil, men…” Anna brøt inn. “Det er jo så enkelt. Linda har kuppet sjefen sine planer fordi hun vil starte sitt eget, konkurrerende kjøpesenter. Jeg så reklameplakaten i forgårs. ‘Moder Alladin’, det er et anagram av Linda Ormedal, ikke sant.” “Ah”, sa Thomas. “Men da trenger hun… den plastposen der, vel?” Han nikket mot den rosa posen som Harry fortsatt knuget mellom hendene sine. Han hadde fortsatt ikke våget å åpne den, men nå ble han nødt. Thomas spurte: “er det virkelig penger oppi der?” Det var det. Nye, ubrettede tusenlapper i bunker. (En million i tusenlapper tar forresten ikke så stor plass som man tror, så det var ikke en helt fullstappet pose de satt...

Forrige avsnitt Thomas, Anna og Harry befant seg ved lysfontenen på kjøpeslottet klokken 15.45. De bestemte seg for å splitte opp og gjemme seg på forskjellige steder i menneskemengden. Som de hadde håpet, dukket Preben Mysterud opp med en rosa plastpose klokken 15.55. Han sto og så seg rundt, tydelig nervøs. Eksakt klokken 16.00 ringte mobilen hans. Anna prøvde å komme seg så nære som mulig for å høre hva han sa. Det var vanskelig, han mumlet utydelig, men hun oppfattet noen “ja” og “ja vel”-er før han sa “da vil jeg se Jeppe først”. Etter noen sekunder vendte han blikket opp mot et glassvindu i kontoretasjene. Anna fulgte blikket hans og fikk så vidt øye på Jeppes ansikt som ble presset opp mot ruta før han ble dratt ned i skjul igjen. Mysterud nikket igjen, svelget, og fulgte tydeligvis instrukser da han stappet plastposen i ei søppelkasse og forsvant raskt ut ei personaldør. Og ganske riktig, etter et snaut minutt kom en høy skikkelse i en lang, mørkegrønn kappe med hette som skjul...

Forrige avsnitt Våre helter sukket unisont. De hadde ingen spor. Verken Jeppe eller fjøsnissen var å finne, og de visste ikke om noen flere steder å lete. “Og nå er vi halveis i adventskalenderen allerede”, sa st. Nicola. Trekløveret sendte henne hvert sitt megetsigende blikk. “Jeg antar det eneste vi kan gjøre er å møte opp ved lysfontenen i morgen og ta det derfra”, sa Anna. “Forutsatt at Mysterud faktisk leverer pengene, må jo noen plukke dem opp.” Harry pustet ut. “I så fall stikker jeg og ser litt på TV nå.” Anna var misfornøyd med å gå til sengs uten å ha kommet videre, men tilslutt måtte hun innse at hun måtte legge seg dersom hun skulle være opplagt nok til å jage forbrytere påfølgende dag. I det hun la hodet ned på puten, så hun et nytt, opplyst reklamepanel på blokka på den andre siden av gata. Det sto: “Moder Alladin kjøpesenter. Åpner snart.” Flott. Enda et kjøpesenter i byen. I morgen blir det virkelig forbryterjakt! For Preben Mysterud har vel pakket millionen ned i plas...

Esquil har tagget meg, og memet går ut på å poste bilder av drømmepartneren, en selv, og denne konstellasjonens potensielle avkom. Så, her kommer det: + = Drømmemann: Knut Nærum + Prinsesse Lea = Baby Stewie fra Family Guy (Jeg ser at flere av dem som har svart på dette memet har valgt fiktive drømmepartnere, og det er jo sikkert fornuftig. Knut, hvis du eller kona di skulle snuble innom siden — ikke ta det ille opp;) ) Åja, og — tagges den som tagges vil!

Forrige avsnitt Over en kopp varm sjokolade i leiligheten til Anna og Harry fortalte skikkelsen hele historien. “Så det er altså deg som er… opprinnelsen til julenissen?” stotret Thomas. Skikkelsen nikket. “Jaha… jeg tror vi alle ble litt overrasket over at du er…” “Innvandrer”, skjøt Harry inn. Anna stirret på kjæresten sin. Hun anstrengte seg for ikke å bli irritert. “St. Nicholas kom… kommer fra det som i dag er Tyrkia, det vet da alle“, rettet hun. “Det overrasker vel litt mer at du er… kvinne!” St. Nicholas — som viste seg å egentlig hete Nicola (Harry hadde trodd at jentenavnet Jeppe hadde skriblet ned var en slags kode) — lo hjertelig, en dyp, rungende latter. “Det kan jeg tenke meg, og det er jo ikke så rart, da. Men det fantes liksom ikke så mange andre måter å bli biskop på på den tiden enn å kle seg ut som mann.” Anna ristet forvirret på hodet. Det var så mange andre ting hun hadde lyst til å spørre om, hvordan var dette mulig?, men hun visste at de hadde knapt med tid. “Hv...

Forrige avsnitt Beklager sen kalender denne gang! Jeg har hatt gjester på juleverksted i hele dag... :) Anna og Thomas, gatemusikanten, som hadde overrasket Anna på Kjøpeslottet, møtte Harry på bussholdeplassen. Harry så skeptisk på Thomas. “Skal han være med?” Anna trakk på skuldrene. “Slapp av, det er Thomas, jo. Vi kan stole på ham.” Hele trekløveret tok bussen til Holmlia. Etter at de hadde gått av, ble de stående i villelse og se til forskjellige kanter til Thomas trakk opp et kart. Han så med store blå øyne på de to andre. “Nå? Hva var adressen?” Med kartet var det ikke vanskelig å finne fram til Muhammed Olsens vei 96, et lite, rødt trehus med en sånn liten byhageflekk foran. Guttene ble stående øverst i trappen. Anna trengte seg forbi dem og banket på. Hun ventet fem sekunder. Så tok hun i dørhåndtaket. Overraskende nok var døra åpen. De listet seg inn, Anna først. Kjøkkenet var tomt, stua og det vesle toalettet nedenunder likeså. De snek seg opp trappen. I annenetasje lå et st...

Forrige avsnitt Harry hadde dratt til leiligheten til Jeppe for å lete etter spor. Det var naturligvis ingen hjemme. Etter å ha snust litt rundt utenfor uten å ha funnet noe, dirket Harry opp døren. Leiligheten til Jeppe luktet røyk, men var forøvrig preget av hvit minimalisme og sirlig orden. Harry gikk forsiktig rundt. Han følte ubehag ved å snoke på denne måten, men overbeviste seg selv om at det var for kameratens beste. På kaffetrakteren sto fortsatt en halv kanne kaffe. Det tydet på at den ellers så ryddige Jeppe hadde forlatt leiligheten i all hast. Harry begynte å bla gjennom noen lapper og papirer på kontorpulten, som ellers var hjem for en telefon og en bærbar PC. Det var stort sett dagligdagse regninger og lapper med jentenavn og telefonnumre på. Han smilte for seg selv. “Stine… Ellen… Lisbeth… Nicola…” Nicola? På den siste lappen sto det ikke noe telefonnummer, men en adresse: Muhammed Olsens vei 96, Holmlia. Kunne det være… (Antageligvis, ellers blir det rimelig antiklima...

I natt drømte jeg at jeg var Josef K. , og plutselig en dag var tiltalt for et eller annet. Så våknet jeg og hørte på radioen at Fredrik Fasting Torgersen ikke får prøvd sin sak på nytt , og ikke har flere ankemuligheter. Jeg føler meg utrygg. Vet jeg at Torgersen er uskyldig? Nei, men jeg kan ikke unngå å tenke at en mann som har sonet sin straff, neppe ville brukt så ufattelig mye tid og krefter på å sloss for renvasking dersom han visste at han var skyldig. Kan man virkelig i rettstaten Norge oppleve å sone år i fengsel for en forbrytelse man ikke har begått? Ja, det vet vi allerede etter Liland-saken og Fritz Moen s frikjennelse. Men Fredrik Fasting Torgersen får altså ikke sjansen til å forsøke å bevise sin uskyld en gang. Dette til tross for at flere fagpersoner har uttrykt tvil omkring de opprinnelige sakkyndige vurderingene i saken. Jeg har ikke peiling på juss. Men jeg klarer ikke se noe annet enn at i denne saken ligger det mye prestisje. Troverdigheten til rettssystemet v...

Forrige avsnitt Tilbake på Kjøpeslottet prøvde Anna å finne ut hvor døra til personalgangene lå. Hun lusket rundt butikkene i en halvtime før hun fikk øye på en kioskansatt som bar på en kasse med penger i. Hun fulgte etter, og ganske riktig — den ansatte stoppet foran ei hvit dør, dro et kort og tastet en kode før hun forsvant inn døra. Anna hadde en liten pappbit klar i lommen, og den kilte hun mellom døra og dørkarmen slik at den ikke ble låst. Så så hun seg rundt flere ganger for å forsikre seg om at det ikke var noen vektere i nærheten før hun smatt inn. Sentersjefens kontor var ikke vanskelig å finne. Det lå bak den største døra av dem alle, i enden av en korridor, og det sto Preben Mysterud med store bokstaver på døra, og under navnet: — kjøpekongen. Anna trakk pusten og banket på. Ingen svarte. Hun ventet litt, og banket hardere. Ved siden av kontordøra hang ei postkasse. Hun lurte forsiktig ei hånd nedi, og trakk opp en stor konvolutt. Utenpå den sto det bare “Preben”. Inni lå...

Forrige avsnitt Anna og Harry satt og snakket sammen. Harry virket oppriktig bekymret for kameraten sin. “Han var kanskje litt rar sist jeg snakket med ham, men det var da han ikke dukket opp på puben jeg virkelig begynte å lure.” “Tror du det er noen i ledelsen til Kjøpeslottet som har gitt ham oppdraget å fange fjøsnissen?” Harry nikket. “Men hvem? Og hvorfor?” “Jeg tror… sånn som jeg forsto det… at de ikke ville at deres nisseversjon skulle ha konkurranse. Du vet, den der glorete brusnissen? Voksne og barn har lest koselige eventyr og spør etter ‘den ordentlige nissen’… De ville utrydde alternativene, rett og slett.” Anna rynket pannen. “Men den norske fjøsnissen er det da mange som har glemt allerede! De burde vel heller bekymre seg for julenissen, vel, jeg mener…” Hun stoppet opp. Det unge paret så på hverandre og utbrøt: “St. Nicholas!” Men hvem er St. Nicholas egentlig? Og hvordan skal Preben Mysterud klare å få fatt på ham? Hvor er Jeppe? Rädda Jeppe! Död eller levende! I morge...

Forrige avsnitt Etter å ha forsikret seg om at gutten ikke kom til å si noe dumt igjen, leverte Linda guttungen i informasjonsskranken, som foretok et opprop over høyttaleranlegget. Moren ville anta at gutten hadde gått seg bort. Tross alt var en kidnappingssak det siste de trengte oppmerksomhet rundt nå som de forsøkte å sette kjøpefestrekord. Da Anna møtte opp i informasjonen hadde mor og sønn heldigvis blitt lykkelig, om enn noe forfjamset gjenforent. “Unnskyld, kan jeg få snakke med sentersjefen?” lurte hun på. “Beklager” svarte damen bak skranken. “Sentersjefen er en meget opptatt mann”. “Jeg skjønner det,” sa Anna. “Det er viktig.” “Hva gjelder det?” “Jula er i fare! Noen er på jakt etter nissen, og jeg har mistanke om at ordren kommer herfra et sted!” “Hør..” begynte resepsjonisten. “Siden det er advent, skal jeg vente med å ringe sikkerhetsvakten, men da kommer du deg ut herfra med en gang, OK?” Anna skjønte at det ikke ville være noen vits i å erte på seg sikkerhetsvaktene, så...

Forrige avsnitt Anna satt på trikken og tenkte på det Harry hadde fortalt henne. Harry hadde trodd at kompisen Jeppe spøkte da han fortalte at han var på jakt etter fjøsnissen. Jeppe hadde sagt at han hadde sett nissen smette inn i blokka deres, men Harry hadde bare ledd. Om morgen den 1. desember, den dagen nissen tilfeldigvis hadde funnet på å gjemme seg i akkurat deres kjøkkenskap, hadde han skjønt at det var noe i kompisens vanvittige historie. Han hadde løpt ut i gangen og ut på gata, men det var ingen spor av nissen. Lua hadde han funnet på gata utenfor. Nå var det femte desember, og Harry satt på stampuben og ventet på Jeppe. De pleide å gå på pubquiz sammen hver tirsdag. Kompisen skulle vært der for en halvtime siden. Ikke svarte han på telefonen heller. Anna gikk av trikken ved Kjøpeslottet. Utenfor inngangen sto en feit, knallrød nisse helt lik den på sesongens brusflasker. “Ho-ho-ho!” ropte han. “Ho-ho-ho!” Han delte ut røde og gullfargede ballonger til alle barna. En gutt s...

Kjøpefest Selv om du er lei av handlefri-mas og idealister som prøver å pådytte deg dårlig samvittighet, bør du lese én kommentar om desemberkjøpefesten: Denne fra Anders Heger, som skriver glimrende. Kakekasting Kakekasteren John Waagaard har blitt dømt til 30 dagers ubetinget fengsel . Jeg måtte bare le når han beklaget seg på TV-nyhetene i dag om at han sikkert kom til å dele celle med samfunnets verste avskum. Æsj! Daakar. Bloggeren Pleym skriver at kasting av kaker og andre næringsmidler egentlig er venstresidens aksjonsform, og mener at de voldelige Blitz -kidsa heller burde vært sperret inne for lengst. Ja, noen innen Blitz-miljøet har ikke nøyet seg med stille og fredelige demonstrasjoner — men så er da også de fleste av dem, i motsetning til Waagaard, bevisste på at de kan havne i fengsel, og villige til å gjøre det for det de tror på. Feministisk sex Jessica hos Feministing har sporet opp et blogginnlegg fra en anonym stakkars pike som mener feminisme har ødelagt sexliv...

Bare ordet gir meg en vond klump i magen og blodsmak i munnen. Ja, jeg var en av dem som hatet gym. Ikke fordi jeg misliker fysisk aktivitet. Tvert i mot er jeg minst tre ganger i uka på SATS, jeg trener både kondisjon og styrke der i tillegg til sporadiske dansekurs og utendørsaktiviteter jeg måtte finne på å drive med. Jeg har også i forbindelse med yrke og utdanning trent blant annet scenekamp og akrobatikk. Ikke bare gir treningen meg overskudd og styrke, den gir meg også selvtillit. Gymtimer på skolen gjennom elleve år, derimot, bidro til det motsatte. Så jeg blir kvalm når jeg leser debatter om at problemer med barn og unges fysiske form bør løses med en gymtime på skolen hver eneste dag. Fysisk aktivitet er viktig, selvfølgelig. Men gymtimene i den norske skolen er stort sett dominert av ballspill, friidrett og turn. Tilfeldigvis tre ting jeg aldri har taklet. (Med unntak av kanonball, fordi jeg var bitteliten og umulig å treffe...) "Ta det med ro, det handler bare om å kon...

Forrige avsnitt Preben Mysterud lente seg fornøyd tilbake den store skinnstolen på kontoret sitt. Han la bena på det enorme skrivebordet. “Ja-ja-ja, Linda… Det ser visst ut til at det blir tidenes kjøpefest i år igjen…” Linda stilte seg bak ham og masserte ham i nakken. “Flott, sjef! Bra jobba” Mysterud gliste. “Jess, baby! Kom hit, så skal du og jeg feire!” Han tok armen hennes og dro henne foran seg før han dyttet henne ned på fanget sitt. “Hele kjøpesenteret kommer til å sette millionrekord, håhåhååå!” Preben var nemlig sentersjef på landets største kjøpesenter, Kjøpeslottet. Julehandelen hadde startet i helgen, og alle butikkene satset stort på glitter, lys og nisser. Sentersjefen kløp sekretæren sin fornøyd i kinnet. Plutselig gikk den enorme døra opp. Det var Jeppe, annonseansvarlig. “Sjef… vi har et problem…” Linda ble vinket ut på gangen. Jeppe satte seg ned på den andre siden av skrivebordet og begynte lavmælt å fortelle. “Svarte!” utbrøt Mysterud. “Da må vi pønske ut en ny pl...

(Tittelen er stjålet fra dette albumet.) Omgangskretsens hverdagsrasister* irriterer seg over at jeg i all min uskyld omfavner multikulturalismen med glede. Da mener jeg i enkleste forstand — altså at jeg fascineres av "nye" kulturelle uttrykk . Hvilke utfordringer det multikulturelle samfunnet ellers har å by på, er en helt annen diskusjon, for meg personlig , ei bortskjemt, hvit og beskyttet jente, betyr det valgmuligheter. (Dessuten er jeg, etter å ha bodd på østkanten, langt mer redd for striglede, norske forretningsmenn som har ting å putte i drinker på byens trendy utesteder, enn for pakistanergjenger med interne konflikter.) Jeg sluker Migrapolis og arabisk musikk, og lager indisk mat hjemme — som hverdagsrasistene blir sittende å pirke i. De mest spennende tingene skjer gjerne i møte mellom ulike kulturer. Inspirasjonen til dette innlegget kom i går, da ei venninne og jeg spiste en sen middag på en kinesisk restaurant i byen. Vi spiste chopsuey og drakk juleøl i et ...

Forrige avsnitt Søndag våknet Anna sent og lå i sengen og leste lenge. Harry hadde dratt på treningssenteret. Anna spiste en marsipangris til frokost og bestemte seg for å sette på en klesvask. Hun fant frem noen av sine egne og Harrys olabukser og sjekket lommene for småmynter og leppepomader før hun puttet buksene i vaskemaskinen. I en av Harrys lommer fant hun noe som kjentes som stikkende, grov ull. Hun fisket det opp. Det var ei lita, rød topplue. Den minte henne om noe… Hun gispet. Det var fjøsnissens lue! Det hadde slett ikke vært noen drøm. Hun løp ut på kjøkkenet. Harry hadde reparert skapdøra, men på innsiden kunne hun fortsatt tydelig se spikerhullene. Da Harry kom hjem, viste hun ham lua uten et ord. Han tok den. “Hva har du å si til ditt forsvar?” spurte Anna. “Jenta mi… det er ikke som du tror.” Kva trur DU? Er heltinna vår i lag med ein skurk? Eg vonar for min del ikkje at mysteriet blir løyst i morgon, for kva skal eg då skrive om resten av dagane fram mot jul? Kor er f...

Fortsettelse fra i går . Anna blunket to ganger. Var det bare søvnen i øynene hennes som gjorde at hun så syner? Der, oppe fra skapet, stirret to store, sorte, hundeaktige øyne ned på henne. Øynene satt fast omtrent midt i et rundt, skrukkete hode med mørke, fjonete hårtuster på toppen, og hodet satt fast på en liten, stutt barnekropp, omtrent en meter lang. Vesenet hoppet ned fra skapet, først ned på benken, deretter ned til Anna som satt forfjamset på gulvet. “Jaja”, mumlet det, “da kan jeg i alle fall få meg noe skikkelig mat. Hva har du?” “Vent nå litt…” sa Anna. “Hvem er du?” “Beklager”, svarte vesenet. Det fisket opp en strikket topplue av rød ull fra lomma og satte den på hodet. Anna var stille. Så stotret hun fram: “fj… fjøs… nissen?” “I egen høye person”, sa nissen. “Skjønner du? Høye person… Hehe…” Anna var for forvirret til å bry seg om vitsen. “Men… hva gjør du her?” spurte hun. Samtidig ringte vekkerklokken høyt og skjærende fra inne på soverommet. Klokken var blitt 0600 ...

(Mannemumsen og jeg har pleid å lage pakkekalendere til hverandre, men i år tenkte vi at vi skulle være litt mindre materialistiske. Min julekalender til ham er et juleeventyr — og generøs som jeg er, deler jeg det også med deg, kjære leser.) Anna våknet plutselig. Det var kjølig, mørkt og helt stille i leiligheten. De røde tallene på klokkeradioen viste 04:48. Det hadde altså blitt 1. desember. Hun kom ikke til å få sove igjen nå. Harry lå og pustet tungt med ryggen til. Hun visste at det ikke ville nytte å vekke ham. Hun tok på seg et par ullsokker og tasset ut på kjøkkenet. Hun fylte vannkokeren med vann og skulle til å åpne skapet der teposene sto. Overraskende nok satt skapdøra helt fast. Hun forsøkte igjen, hardere. Ei slik vanlig kjøkkenskapdør kunne da ikke bli sittende fast sånn uten videre? Anna klatret opp på kjøkkenbenken, satte spenntak med beina og dro så hardt hun kunne. Det ene festet på håndtaket røk. Hun fant en stor skrutrekker i boden og forsøkte å bende opp døra me...