Meningen med livet

Da jeg lette etter et bilde til å illustrere forrige post med, var jeg innom dette, veldig kjente bildet: Underveis fant jeg ut at "napalm-jenta" lever i dag, Kim Phuc heter hun. Du kan lese mer om henne her . Men på det første bildet synes jeg faktisk skriket til gutten som løper forrest, er det aller sterkeste. Jeg har sett mange j-vlige bilder av krig, men ingen er liksom j-vlige nok. Dette kommer dog høyt opp.

Dette innlegget har ligget i utkastboksen min siden februar. De siste dagers metablogging og metametablogging om hvor alt for mye innovertissmennesker versus utovertissmennesker-blogging det er, har altså ingenting å gjøre med at jeg poster et innlegg som ikke handler om kjønn:) En av de få meningene jeg alltid har hatt, og aldri stilt spørsmålstegn ved, helt siden pappa sang "Herr president" som nattasang for meg, er at jeg er pasifist. Da jeg begynte å nærme meg voksen alder, overrasket det meg at min fredelighet provoserte så mange så sterkt. Alle ville diskutere dette de mente var så latterlig — det er jo selvsagt av vi snille må drepe de slemme for at verden skal bli bra! Tre samtaleforløp gikk igjen: 1) Den naivistiske: "Men vi må jo ha et forsvar, tenk om noen angriper oss?" Slik beskriver man maktforhold i stor skala mellom land. Men man kan bruke det samme utsagnet i forhold til en liten skala. Det gjør man i USA; der har "alle" (mange fler enn he...

En FrP-politiker i Tønsberg skal ha bestukket velgere med danskebåtbilletter ! Dette er mest morsomt fordi det glir rett inn i det stereotype bildet av en FrP-velger, og det sier seg selv at andre partier måtte ha tydd til noe annet for å innynde seg hos sine velgere: Høyre — operabilletter og rødvin Venstre — solcellekalkulator eller økologisk kalvecarpaccio SV — Plan-fadderbarn eller Oslo Sporveiers flexikort Arbeiderpartiet — hammer, tang eller multi-tool KrF — bibel og salmebok RV/Rødt — sykkelklemmer og soyapølser Nei til de slappe partidropsene og kortstokkene! Vi vil ha ordentlige bestikkelser!

(Les dette først.) Bloggen min gir kanskje ikke helt inntrykk av det, men jeg er faktisk opptatt av mer enn at norske jenter skal få lik lønn for likt arbeid, gå trygt i gatene, slippe sex- og slankepress og slippe å velge mellom familie og jobb. Jeg mener, det finnes viktigere ting i verden. Dette med at det finnes viktigere ting i verden, lærer vi nordmenn oss fra barnsben av; er maten vond, skal vi ta oss sammen og tenke på de sultne barna i Afrika. Visst finnes det mange som har det verre enn oss. Mange . Jeg kan berolige deg med at jeg ofte tenker på barna i Afrika. Og i Øst-Timor, Tsjetsjenia og Irak. Det finnes enda viktigere ting enn krig, også. For eksempel antallet mennesker som omkommer av malaria og AIDS hver dag. Jeg er helt sikker på at klimakrisen er reell, og tror ikke kapitalisme er veien å gå. Jeg blir sint av kjønnslemlesting, nynazisme, rasisme, overgrep, salg av mennesker, diktatur og maktmisbruk. Hadde jeg vært akademiker eller bare litt smartere, hadde jeg forhå...

Med disse rosene følger det en historie. Ingen roseselgere har giddet å bry seg med vårt restaurantbord tidligere på reisen, fordi vi ikke har noen mann med oss. Men i dag kom ei tolvårs jente bort til oss. Jeg var oppriktig glad for at hun ikke avskrev oss som kunder på grunn av våre manglende peniser, men jeg kranglet på prisen, og det endte med at hun forlot restauranten med bare noen småsjokolader fra innehaveren i neven. Etterpå fikk jeg dårlig samvittighet, så mye at jeg begynte å gråte. Mitt reisefølge syntes dette var sterkt overdrevet, men jeg er jo sånn - dessuten har jeg nettopp lest "to kill a mockingbird", der bare barna gråter for det urettferdige. Da den neste roseselgeren på sin tredje runde nedlot seg til å tilby oss damene å kjøpe, til dobbel pris av det ungjenta hadde tilbudt, måte jeg nesten slå til for å lette samvittigheten. En rose til hver av mine medreisende. Men etter en god stund kom jenta tilbake, og da måtte det jo bli en rose til meg også... Nå s...

Skjønner ikkeno' jeg... Dette tårnet er da ikke så skjevt... Kirken, derimot... Og meg... Eh...

Som lovet, utsikt fra Brunelleschis kuppel.

Kort kaffepause, så skal jeg opp i kuppelen. Utsiktsbilde følger.

Nå skal jeg fortelle deg om en av de ekleste opplevelsene jeg hadde som barn. Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært, men hvis jeg skal tippe, tipper jeg ti år. Jeg var på skolen, og vi skulle se en av de ørten filmversjonene som er laget av historien om Huckleberry Finn og vennene hans. Et stykke ut i filmen hadde de to skurkene blitt dømt til å tjærebres. Jeg lo inni meg. Tenk, nesten som i Andeby, hvor de alltid ruller folk (eh, ender) i tjære og fjær! Men latteren stilnet da skurkene ble fortalt hvordan det fungerte: "Tjæren tetter igjen alle porene dine så huden din ikke får puste. Omtrent halvparten dør. Den andre halvparten — skulle ønske de gjorde det."* Forklaringen var nok for meg, men filmen viste også skurkene som ble kjørt dekket i tjære gjennom byen. Det bildet satt brent til netthinna mi i mange år. Nå hadde jeg jo på sett og vis mistet uskylden min, og litt senere, da jeg ble tenåring, ble jeg veldig interessert i hekseprossesser og torturmetoder fra middela...

Sendt rett fra mobilen, så nå kan jeg reiseblogge også:)

Jeg drar ofte opp mobilkameraet når jeg går rundt i Oslo og ser ting som vekker oppmerksomheten min. Det er veldig ofte skrift eller bilder på vegger eller liknende. Dessverre glemmer jeg ofte å overføre bildene, så da jeg byttet mobil for et halvår siden, mistet jeg mange, men her er noen fra min nåværende mobil (og altså fra det siste halve året):

The Body Shops grunnlegger Anita Roddick er død av hjerneblødning, 65 år gammel. Dama var et forretningsgeni, men også en helt ekte idealist som begynte med en bitteliten butikk med 15 naturprodukter, og som for ikke lenge siden annonserte at hun ønsket å gi bort formuen sin. Jeg ble skuffet da hun solgte The Body Shop til L'oreal, men forholder meg til at The Body Shop-produktene ikke er testet på dyr, og kjøper derfor mange av kosmetikkproduktene mine der. Illustrasjonen er fra kjedens fantastiske Ruby-kampanje. Mer om Anita Roddick — The Body Shop — Produsenter som ikke tester på dyr .

Folk som er i denne bransjen snakker om Bransjen som jeg forestiller meg en god, gammel kommunist ville snakket om Partiet. Vi som er innenfor Bransjen deler en forståelse for noe de utenfor Bransjen aldri vil kunne ta del av. Du skal helst bruke all din tid og alle dine krefter på Bransjen. Det er en ære å dø for Bransjen (å omkomme på scenen, for eksempel). Bransjen er ikke jobben din, den er livet ditt. Det finnes avhoppere fra Bransjen, og dem skyter man riktignok ikke, man bare ser litt velmenende ned på dem. Av og til er det nesten som om Bransjen er en parallell verden. Kanskje vi burde hatt et eget hemmelig håndtrykk. Inntil videre nøyer vi oss med å blunke og si "du vet. Jeg er i Bransjen."

Nei, jeg skal ikke disse barnefamiliene. Jeg vet nemlig at det er dyrt å ha barn. Det vet jeg fordi jeg kjenner ganske mange barnefamilier. Jeg kjenner barnefamilier med og uten barnehageplass, jeg kjenner dem som følger barna sine med buss til barnehagen, enten fordi de ikke har råd til bil eller fordi det går raskere med bussen, dem som sykler til barnehagen og dem som tar bilen. Derimot kjenner jeg ikke en eneste famile som krysser bomringen på vei til barnehagen hver dag. Det finnes sikkert noen, men hver gang jeg har stått i kø ved bomringen i rushtida, har jeg for det meste sett biler med én person i. Mange av dem personer, utvilsomt, som ikke har fleksibel arbeidstid og må jobbe ni til fire, men enten har de råd til å betale rushtidsavgift eller så kan de begynne å kjøre flere i én bil, og jeg er sikker på at Moder Jord vil bli atskillig mildere mot barnehagebarna når de blir voksne. Det irriterer meg voldsomt at avgiftsmotstanderne skyver de stakkars barnefamiliene foran seg so...

...kan påstå til hun blir blå i trynet at uttalelsene hennes er tatt ut av sammenheng — men i hvilken sammenheng ville egentlig disse setningene vært OK å si?

...blir sett på som den ultimate turn-off. Menn som beholder sokkene på blir latterliggjort på film, TV, i blader og skjønnlitteratur. Damer som knuller med sokker derimot, det er visst bare unevnelig. Herregud, alle vet jo at damer har på seg stilletthæler i senga... Men mannfolk, altså, kan visst finne på å begå en sånn fotplaggrelatert feil rett som det er. (Sokker er visst opphav til mye sosial elendighet; sokker i sandalene er også ganske uglesett har jeg hørt.) Jeg lurer på hva folk som finner seg selv i seng med en sokkesynder gjør med situasjonen? Er det snakk om en fast partner, bør det vel være akseptert å si fra, men hva med en impulsiv one night stand? Betyr sokker i senga umiddelbar avslutning av seansen? Er iskalde føtter nødvendigvis bedre? Og selv om sokker på et ellers nakent legeme ser teit ut, gjør det egentlig noe når man bare ser vedkommende på fem centimeters avstand? Har det noe med typen av sokker å gjøre? Jeg forestiller meg at gode, gamle tennissokker med en...

Jeg har ikke blogget på en stund fordi det er ingenting som opprører meg nok. Jeg er for tilfreds. Eller også har jeg resignert, og insett at noen idioter kommer aldri til å fatte noe som helst uansett. Den siste måneden har jeg tilbragt med å jobbe, forfatte søknader til diverse stiftelser om produksjonsstøtte til teaterproduksjon, lese alle syv bøkene i Harry Potter-serien (bedre sent enn aldri), og planlegge diverse reiser. (I det minste har jeg kjøpt klimabillett til nevnte reiser, selv om jeg egentlig begynner å tro at det er for seint å redde planeten. Og en del av meg håper selvsagt at klimaskeptikerne skal bli sakte kvalt av luften eller drukne i den smeltede grønlandsisen.) Nå har jeg tenkt å tvangsblogge litt, for å se om det fortsatt er noe gøy. Og kanskje kommer jeg tilbake med storm. Vi får se. PS. Selv om du skulle være like resignert som meg, gå nå for helvete og stem ! Har du lyst til å stemme for blåblokkas kampsak - at ikke all skole og eldreomsorg skal være like bra...