Heia ungdommen!

Voksne i alle aldre har visst stor glede av å sutre over — ja, sutre over — ungdommens nye motedille: onepiecen, daffedressen, sparkebuksa for store barn.

«Den er stygg», lyder kritikken, og jeg må trekke på smilebåndet av mine grinebiterske medmennesker.

For ærlig talt: veldig få har påstått at den er pen. Ungdommens lovprisning går heller på at den er «digg». Og er det ikke egentlig fantastisk befriende med en ungdomsmote som setter komfort foran det evige kravet om å være sexy og tiltrekkende?

Da jeg var fjortis var det åletrange bukser, nakne mager og pushup-behåer som gjaldt. Den moten skilte raskt de «riktige» kroppene fra de gale, og førte til tårer og fortvilelse på mangt et pikerom.

Onepiecen passer til alle kropper, den er ikke antydende på noen måte, den er ikke bevegelseshemmende og hindrer ingen i å kunne løpe etter bussen.

Beklager til alle vennene mine som melder seg inn i «æsj, onepiece»-grupper på Facebook... Jeg heier på dagens ungdom! I'm reading: Heia ungdommen!Kvitre dette!

Pappaen min

Jeg syntes verden var minst like skummel da jeg var liten som jeg gjør nå. Heldigvis fantes det også stunder da den var helt ålreit. Et av de aller klareste barndomsminnene mine er pappa som satt på sengekanten vår og klimpret på gitar og sang «Herr president» (André Bjerkes gjendiktning av Boris Vians Le Déserteur). Hver gang jeg hører myk visesang på akustisk gitar, tenker jeg på pappa.

Veldig mange av de tingene jeg er glad i nå, var det pappa som introduserte meg for. Brettspill, sjakk, skrivemaskiner, tallgåter, piroger og ekte hjemmelaget lasagne (ingen lager disse rettene som pappa!), bøker, loppemarkeder, Alfred Hitchcock, M. C. Esher, Russland og sikkert tusen andre ting.

Jentene på førskolen min var redd for pappa, fordi med det fyldige håret og skjegget sitt så han litt ut som et troll. Nå ser han mer ut som julenissen. Han fyller nemlig 60 år i dag, 24. april. (Mamma har bursdag samme dag, men fyller bare 59, så hun får få et blogginlegg neste år:D)

Under er en YouTube-kavalkade med klipp jeg forbinder med pappa. Gratulerer med dagen, fatter'n!


«Til ungdommen», som pappa skrev i hver eneste minnebok jeg hadde. Sorry, pappa, på YouTube kunne jeg bare velge mellom fremføringer av Kim Larsen og Herborg Kråkevik, og du er vel ikke akkurat en fan av den godeste kråka...?


Monty Pythons hysterisk morsomme svarte ridder


Working Class Hero (OK, Green Day-coveren er det kanskje helst jeg som foretrekker...)


North by Northwest-slutten


Le Déserteur

...og tilslutt må vi selvsagt ha med:

«Happy Birthday» med The Beatles:) I'm reading: Pappaen minKvitre dette!

Om å ha «makten på kjønnsmarkedet»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, fra Mads Larsen og hans likesinnede¹, men også fra andre: «kvinner har makten på kjønnsmarkedet».

Dette skal visstnok bety at menns lyst er underlagt kvinners vilje. Vi kvinner kan etter sigende «få oss noe» når enn vi måtte ønske; i verste fall må vi senke standarden noe. Menn, derimot, er prisgitt vår nåde. Dette har igjen rot i forestillingen om at menn har et utømmelig og alltid tilstedeværende begjær, mens kvinner aldri lar seg overmanne (pun intended) av sin seksualitet.

Dette er vanskelig å protestere på, for hvilken kvinne vil vel gå ut i offentlighet og si «unnskyld meg! Jeg gikk ut på byen desperat etter å få med meg noen hjem, men dro alene med uforrettet sak selv etter å ha "senket standarden" flere hakk»?

Dessuten, i følge de selvutnevnte kjønnsmarkedsspesialistene, kan kvinner alltid med suksess spille på sin seksualitet for å oppnå andre goder. Dette forutsetter selvsagt at dem som i utgangspunktet sitter på godene, for eksempel rikinger eller arbeidslivsledere, er menn, men et kjapt blikk på samfunnet røper at det som oftest ikke er noe problem.

Det jeg gjerne vil vite er: hvis jeg, simpelthen i egenskap av å være kvinne, sitter på så mye makt, hva skal jeg bruke den til, mon tro? Jeg ser for meg mulighetene for et kjempe-harem! Bare så synd at jeg sånn strengt tatt ikke befinner meg på dette kjønnsmarkedet lenger. Filler'n, altså. Jeg skulle ha tenkt på det før.

¹Ja, jeg vet. Det er sååå 2008, i disse Hjernevask-tider er vi mer seriøse, lizzm. I'm reading: Om å ha «makten på kjønnsmarkedet»Kvitre dette!

Gjør Google oss late?

Geeksugar spør om Google gjør oss late, fordi de retter stavefeil for deg og gjør at du ikke egentlig trenger å lære hvordan et ord staves. Umiddelbart tenker jeg at det kan gå i begge retninger — når jeg Googler et ord som søkemotoren forteller meg staves på en annen måte, legger jeg alltid merke til det og anstrenger meg for å huske det til neste gang jeg skal bruke det ordet.

Likevel er det grunn til å være pessimistisk. Dagens skoleelever har ikke bare Googles automatiske søkeforslag å hjelpe seg med, men gjerne innebygd stavekontroll i både skriveprogrammet og nettleseren. Er det så ille, da? Trenger vi egentlig å lære å stave når maskiner kan gjøre det for oss? Kan ikke vi heller bruke kreftene på andre ting?

Vel, stavekontroller er verken overalt eller ufeilbarlige, og det finnes selvsagt stavefeil en slik funksjon ikke vil snappe opp fordi det finnes et annet ord som staves nettopp slik. Og la meg ikke en gang begynne å snakke om orddelingsfeil... Det finnes absolutt årsak til å bekymre seg for folks ortografiske ferdigheter, men jeg mener det finnes enda viktigere varseltrekanter i forhold til kunnskap og Internett.

Det ene er dette med at vi visstnok ikke lenger klarer å fordype oss i lange tekster. Vi er blitt for vant til nettformatet med komprimert informasjon; mye, kjapt og overfladisk. (Jeg fant ikke den artikkelen jeg egentlig ville lenke til her. Lenka går til en artikkel om noe i samme gate.)

Det andre er at mange unge (og voksne!) er fullstendig overbevist om at for eksempel Wikipedia er en helt pålitelig kilde til informasjon. Det virker som om vi har begynt å sette tilgjengelighet fremfor kvalitet når det gjelder kunnskap. Det synes jeg helt ærlig er skummelt.

Det finnes selvsagt en million fine og lure ting med Internett som jo faktisk kan gjøre oss både mer opplyste og mer bevisste på enkelte ting, så helsvart er det ikke. Men det er verdt å reflektere over på en mandag: gjør Google oss late?

(En liten småartig fotnote: Jeg har lagt merke til at dagens ungdom, i alle fall dem som jeg har med å gjøre, bruker mindre-enn-tre-tegnet — <3 — også i håndskrevne kjærlighetsbrev og notater, der vi i min tid faktisk tegnet et hjerte. Jeg lurer på om de selv tenker over at det jo faktisk er litt ekstra tungvint i forhold til alternativet akkurat når man skriver for hånd?)

Bildet er hentet fra Googles logosamling. I'm reading: Gjør Google oss late?Kvitre dette!

Nytt utseende på bloggen

Jeg har bestemt meg for endelig å høre på dere sutrebasser som ikke synes lys tekst på mørk bakgrunn er noe. Så nå ser det riktig så lyst og sommerlig (og lesbart) ut her. Jeg benyttet også muligheten til å legge inn et skikkelig analogt blogghode. Bildet i blogghodet er tatt med mitt instax mini-kamera, og er av en kameliablomst i botanisk hage. (Den er farget rød med tusj etterpå.)

Så, hva synes dere?

Oppdatert litt-senere-samme-kveld: Jeg har også endelig fått oppdatert bloggrullen min; du finner den et stykke ned i sidemargen her. Driver også og rydder opp i andre lenker, men nå kommer kjæresten med dronning Maud-pudding og setter Twin Peaks i DVD-spilleren, så jeg fortsetter nok med det i morgen. I'm reading: Nytt utseende på bloggenKvitre dette!

Menneske vs natur

Jeg blir bare mer og mer oppslukt av å følge nyhetsbildet for tiden. Hver gang jeg leser at et land har forlenget stengingen av luftrommet sitt grunnet asken fra Eyjafjallajökull, er det noe som hopper inni meg.

Det til tross for at jeg har ordentlig sympati for mine venner og kjente som er strandet både i Norge og andre steder — noen kommer seg ikke på en etterlengtet sydentur, andre kommer seg ikke hjem til universitetet i Storbritannia, og det er selvsagt kjipt.

Enda verre er det å lese om luftambulanser som ikke kommer fram, og jeg er jamen glad for at vi ikke har lagt ned alle lokalsykehusene våre ennå...

Likevel liker jeg å følge med på historiene om «krisen» fordi de minner meg på at jeg ennå bor på ei levende jord, og vi mennesker er ikke herrer over den, enda vi liker å tro det. Vi kan bygge så høye skyskrapere vi bare vil, asfaltere jorda og stenge vannet inne, men under alt sammen ulmer og puster det.

Ikke bare tror vi at vi er herrer over jorda, vi tar det for gitt. Derfor er det «krise» når vi ikke kan sette oss i de gigantiske, forurensende jernfuglene våre og krysse hav og kontinenter på noen få timer. Det finnes et sted inni meg som ville likt å se hva som skjedde om «krisen» ble langvarig. Om nabovulkanen med det tøffe Brødrene Løvehjerte-navnet Katla fikk et utbrudd som lammet flytrafikken vår i månedsvis. Hva ville vi gjøre da?

Det hadde vært interessant å se hvordan samfunnet vårt ville taklet å bli tvunget til å skru ned tempoet et hakk. Hva vi mennesker ville ha gjort når vi ikke lenger kunne befinne oss hvor som helst i verden om en liten stund, ved hjelp av et lite kredittkortsveip og en begrensning av mengden flytende væske i håndbagasjen.

Neida, misforstå meg rett, jeg går ikke og håper på naturkatastrofer, egentlig. Mest av alt håper jeg at mennesker vil begynne å tenke over av seg selv dette med at naturen er levende og ikke kan temmes av oss. Jeg håper at det vil bli moderne å reise på en annen måte; ikke transkontinentalt på en middagslur, men på måter der reisen i seg selv er en del av målet. (Skjønt store skip forurenser omtrent like mye som fly, men det er en annen sak. Heia toget!) Vi har godt av å skru ned tempoet et hakk, men tør vi, makter vi, når vi ikke blir tvunget til det? Jeg gir ikke opp håpet.

Foto fra Sverrir Thor under en Creative Commons-lisens I'm reading: Menneske vs naturKvitre dette!