I. Fy faen. Den verste mandagen noensinne, den gangen da Beate fortalte ham at hun var tre dager for sent ute med mensen samme dag som han fikk sparken, hadde fått konkurranse. Han la sekken ved siden av seg så han hadde hele toseteren for seg selv, og håpet han ville komme unna med det. Han stirret intenst ut av vinduet og prøvde å innta en minst mulig imøtekommende holdning. Tre holdeplasser holdt det. Tre holdeplasser, og det var allerede folk som sto. «Unnskyld, kan jeg sitte her?» Han lurte på om han kunne late som om han ikke hørte, men hadde allerede snudd hodet som av refleks, og stirret rett inn i et åpent og ventende kvinneansikt med rosavåte lepper. Vakrere enn noe han noensinne kunne drømme om å kysse. Uten ord løftet han vesken sin opp på fanget, selv om det fikk ham til å føle seg som en neger på en afrikansk landsbybuss. Han ble sittende i dype tanker og våget ikke røre seg, torde ikke trenge seg forbi. Da han endelig gikk av trikken, et stopp etter henne (så hun i...