Er det nødvendig å advare så voldsomt...

...mot noe man har så liten kontroll over?

Jeg er ikke den flinke damen som forblir upåvirket av reklamer og tabloide nettaviser. Det er én ting jeg spesielt hater å se, og det er sånne ting som dette (fra Dagbladet):

 

Dette er langt fra det verste eksempelet. Norske kvinner får altså barn alt for sent, og det er et problem. Visstnok. Men er det et problem man løser med skremselspropaganda og advarende ekspertpekefingre?

Nei. For det er faktisk ikke sånn norske kvinner venter med å få barn fordi de er så høye på seg selv og sin egen selvrealiseringsboble at de ikke har tid til å tenke på familie. Det er ikke sånn for de fleste av oss at vi nedprioriterer bleieskift fordi vi reiser jorden rundt med sjampanjeglasset i den ene hånden og sigaren i den andre.

Ikke for det, jeg har mye jorden rundt-reising og sjampanjedrikking igjen i meg, som jeg faktisk har tenkt å ta meg av både før og etter jeg får barn.

Det er mye som skal passe når man skal prøve å få barn. Noen får barn når det ikke passer og blir lykkelige med det, all ære til dem. Men i utgangspunktet er det altså slik at man for eksempel bør være to som skaffer dette barnet. Først må man finne dette andre mennesket; et prosjekt som neppe kan sies å være under hver enkelts fulle kontroll, og så skal man faktisk være enige om dette med familieforøkelse begge to. Sånn er det jo ikke bestandig.

I tillegg bør du kunne forsørge dette stakkars lille vesenet du har tenkt å sette til verden. Du må ha et sted å bo, helst med plass til et leketeppe og et stellebord. Opptjente permisjonsrettigheter og en plan for fremtiden.

Ikke alle har full kontroll på alt dette når de er tredve. Jada, samfunnet har forandret seg, men det er ikke bare egoisme og evig ungdomskultur alt sammen.

Jeg åpner en avis og får ei stor, tikkende klokke viftet fremfor nesen. Downs syndrom-statistikk og faktabokser lyser mot meg, og ja, jeg blir stressa fordi jeg ikke lenger har all tid i verden på meg. Livet mitt er fint akkurat sånn det er nå, noen puslespillbiter trenger å falle på plass før neste kapittel kan starte. Så kjære, kjære aviser...

Slutt å mase. Vær så snill. Bare... hold kjeft.

I'm reading: Er det nødvendig å advare så voldsomt...Kvitre dette!

Julia Brännström, kunstneren og sugerøret i statskassa

Via Facebook ble jeg gjort oppmerksom på dette klippet fra Fremskrittspartiets landsmøte:

Som en person som forsøker å leve av et kunstneryrke, er det klart jeg blir sjokkert av sånt. Sugerør ned i statskassa?

Før vi går videre, la meg sjekke kontoen min.

Wohoo, 1337,- kroner!

Kunstnerhverdag, kjære Julia Brännström, er for de aller fleste ingen dans på roser. Selv blant de heldige få som blir tildelt Statens Kunstnerstipends arbeidsstipend på 190 000 kroner i året tviler jeg på at sjampanjeføringen er noe særlig høy (og man kan bare jobbe i 50% stilling ved siden av det arbeidet stipendet skal dekke). Jeg har heller ikke hørt om noen som lever på kunstnerstipend karrieren sin igjennom, til de er pensjonister. (Det kan godt hende de finnes, men de utgjør garantert ikke en betydelig andel av landets kunstnerstand.)

De fleste av oss søker Statens Kunstnerstipend uten å få det. I blant får vi kanskje tildelt produksjonsstøtte til prosjektene våre; man er nokså heldig hvis man får tildelt halvparten av det beløpet man søker om til en produksjon.

Statsstøtte til for eksempel teaterproduksjoner gjør at man kan selge billetter til en pris som gjør at «folk flest» har råd til å gå og se på, også til produksjoner som ikke er überkommersielle brød og sirkus-prosjekter. Ikke bare det: det lønner seg samfunnsøkonomisk, i følge en dansk undersøkelse som dessverre later til å ha forsvunnet fra nettet. (Folk kjøper subsidierte teaterbilletter, reiser kollektivt til teateret, spiser på restaurant og så videre.)

Brännström mener at dersom man ikke er den beste kunstneren eller den beste politikeren må man «finne seg i å jobbe ved siden av». Hva med dersom man ikke er den beste snekkeren, den beste revisoren eller den beste eiendomsmegleren? — Blir det som Fremskrittspartiet vil må vil vel alle snart jobbe døgnet rundt for å tjene til føden.

Er å være kunstner ikke en ordentlig jobb? Er det ikke hardt arbeid? Er det man produserer ikke av verdi for samfunnet? FrP later til å mene det. Til det vet jeg nesten ikke hva jeg skal si. FrP kan jo bygge sitt drømmesamfunn med grå, uniforme «kommunistblokker» (he-he), da, eller la frivillige (se neste avsnitt) få dekorere dem. Riktignok er de sterkt imot lovlig gratismaling på vegger... De kan skru på TV'ene sine og velge mellom tolv kanaler med Paradise Hotel finansiert av nettpokerreklame, og lese krimbøker med glansede omslag. For noen av oss er kunst og kultur noe mer, og noe viktig. Why we need art.

FrP vil ikke utrydde all kultur. Neida. De vil, i følge programmet sitt, ha «(...)et levende kulturliv, fritt for politisk styring basert på personlig engasjement og frivillighet.»

Vel. Man kan både snekre et hus og sette opp en revy basert på frivillighet, men å sikre et visst kvalitetsnivå krever som oftest profesjonalitet. Profesjonalitet krever hardt arbeid og nok tid, og tid krever faktisk penger. Jeg ønsker sjansen til å oppleve kultur som hever seg over det frivillighet alene kan få til. Jeg er også villig til å jobbe hardt for å levere det samme. Det får jeg ikke til på den fritida jeg eventuelt måtte ha til overs mellom andre jobber. Og jeg må faktisk spise mat og betale husleie jeg også.

Vis meg dette sugerøret vi kunstnere visstnok har i statskassa «som ingen andre yrkesgrupper», og jeg tar gjerne en sup mot å få gi noe tilbake. Foreløbig har jeg, mine lange frilanserarbeidskvelder og studielånsrentene mine sett veldig lite til det omtalte slurperedskapet.

Tomme teaterstoler. Bilde fra Bennet V på flickr under en Creative Commons-lisens.

 Dette er dagens blogglydspor.

«Look inside, look inside your tiny mind
Then look a bit harder
'Cause we're so uninspired, so sick and tired
Of all the hatred you harbor
 
(...)
 
Fuck you, fuck you very, very much
'Cause we hate what you do
And we hate your whole crew
So please don't stay in touch»

Sorry. Barnslig. Men, ja. 

I'm reading: Julia Brännström, kunstneren og sugerøret i statskassaKvitre dette!

Mine norske verdier

Christian Tybring-Gjedde spyr edder og rasist-galle fra talerstolen på FrPs landsmøte. På Twitter ser jeg at en del har gitt opp fyren og bare ler. Jeg, derimot, blir så lei meg og sint at jeg må sette meg ned å skrive dette selv om jeg egentlig ikke har tid.

Som Trine Skei Grande påpeker i Aftenposten har islamofobi nærmest blitt til stueren rasisme.

Skei Grande trekker også frem følgende sitat fra Tybring-Gjedde: «Disse liberale verdiene som representanten Skei Grande står her og snakker om, er det virkelig dem hun føler når hun går forbi moskeen på Grønland, eller hvor hun bor – på Grünerløkka? Jeg tviler på det.»

Jeg har nesten ikke ord. Men hvis du hadde sett meg nå, hadde du sett dette: :-O

Jeg bor på Tøyen, en av de innvandrertette bydelene i Oslo. Jeg har en moské i nabolaget. Barna som leker på lekeplassen utenfor vinduet mitt er stort sett mørke i huden. Og det å bo her — det har om noe gjort meg mindre rasistisk, ikke mer.

Jeg handler grønnsakene mine hos en muslim som pakker dem i en pose for meg mens han gir meg tilberedningstips og oppskrifter. Jeg blir ofte tilbudt hjelp — til og med av de tidligere nevnte barna — hvis jeg bærer noe tungt på vei hjem. Disse barna snakker forresten fint norsk, også seg i mellom.

Går jeg hjemover alene og det er sent, hender det ikke sjelden at den «nye nordmannen» som gjør det samme krysser over til den andre siden av gata som for å demonstrere at han ikke har tenkt å overfalle meg og voldta meg. Det er nesten hjerteskjærende. Her i bydelen høres bønnerop og her høres kirkeklokker. Hvorfor skulle det plage meg?

Tybring-Gjedde lister opp mobbeårsaker som de melkehvite barna i Groruddalen skal bli utsatt for. Vel, barn blir mobbet over hele landet, og alle sammen av fullstendig idiotiske årsaker. Fortell meg noe nytt.

Tybring-Gjedde oppfordrer også til «ubetinget kjærlighet til Norge og vår kristne kulturarv». Ubetinget kjærlighet? Nei, jeg elsker ikke landet mitt og mine forfedres kultur ubetinget. Derimot er jeg glad i landet mitt helt uten å behøve å være tvunget til det, men det er nok fordi det jeg forbinder med norske verdier er noe helt, helt annet enn det gjedda prediker.

Norske verdier for meg er åpenhet, toleranse, religionsfrihet, utvikling, sameksistens, nestekjærlighet og omtanke for mennesker som trenger hjelp og beskyttelse.

Nordmenn som Tybring-Gjedde gjør meg kvalm. Hjelp meg å holde ham og hans meningsfeller borte fra makta!

I'm reading: Mine norske verdierKvitre dette!

Oh! The places you'll go! (98 and ¾ percent guaranteed!)

Dr. Seuss er kanskje en litt undervurdert barnebokforfatter her i Norge. Vi kjenner til «Grinchen» og «The Cat in the Hat», som begge har blitt filmatisert. Sistnevnte er også den eneste av de mange bøkene hans som er oversatt til norsk. De vil nok også være vanskelige å oversette, eller gjendikte, fulle av rim og rytme og språklek som de er. (De fleste bøkene er skrevet på anapestisk tetrameter, — bare sånn i tilfelle det er flere versenerder der ute...)

Dr. Seuss balanserte tøys og moral på en glitrende måte, og han var både politisk og universell gjennom karrieren sin.

For tiden har jeg dilla på «Oh, the Places you'll go!», Seuss' siste bok, som er en enestående lang motivasjonstale om alt du kan få til, uten The Secret-bismak og tannpastasmil. Bare se:

Congratulations!

Today is your day.

You’re off to Great Places!

You’re off and away!

You have brains in your head.

You have feet in your shoes.

You can steer yourself any direction you choose.

You’re on your own. And you know what you know. And YOU are the guy who’ll decide where to go.

(...)

And if you go in, should you turn left or right…or right-and-three-quarters? Or, maybe, not quite? Or go around back and sneak in from behind? Simple it’s not, I’m afraid you will find, for a mind-maker-upper to make up his mind.

(...)

So be sure when you step. Step with care and great tact and remember that Life’s a Great Balancing Act. Just never forget to be dexterous and deft. And never mix up your right foot with your left.

And will you succeed?

Yes! You will, indeed!

(98 and ¾ percent guaranteed.)

Det går jo ikke an å sette seg ned å gi opp etter å ha lest noe sånt!

Her kan du lese hele teksten i boka, og her er ei lenke til en YouTube-video der John Lithgow (han som spiller presten i «Footloose») leser den.

Her kan du lese noen artige fakta om forfatteren og bøkene hans, som at han var den første som skrev ordet «nerd» (i 1950) og at «Green Eggs and Ham» inneholder bare 50 ulike ord — som resultat av et veddemål.

Så gå! Les!

Don't give up! I believe in you all.

A person's a person, no matter how small!

And you very small persons will not have to die

If you make yourselves heard! So come on, now, and TRY!

 Fra Horton Hears a Who! (1954)

Unless someone like you cares a whole awful lot,

nothing is going to get better. It's not.

Fra The Lorax (1971)

I'm reading: Oh! The places you'll go! (98 and ¾ percent guaranteed!)Kvitre dette!

Frokost

I dag har jeg for én gangs skyld noe å si, og så er Blogger nede. Får bruke mobil-appen og ta bilde av frokosten min i stedet. Det er trendy, har  jeg hørt. Weetabix og økologisk lettmelk med hipsterfilter. Vær så god.

I'm reading: FrokostKvitre dette!

Apropos Eurovision Song Contest

Som nordmenn flest elsker jeg å hate Eurovision Song Contest. Egentlig synes jeg en del av de gamle norske bidragene er perler. Som for eksempel Voi Voi, Lenge leve livet, Brandenburger Tor og ikke minst den sangen som faktisk er ordentlig fin: Mitt liv. De norske bidragene de seinere åra er derimot ikke så mye å snakke om, synes jeg.

Mitt sterkeste Grand Prix-minne fra barndommen er dette islandske bidraget fra 1997. Jeg får ikke lov å embedde videoen, men her er et stillbilde:

Det er kvinnekropp du ser bak der, ja. Altså, låta var crap. Men kombinasjonen sminket mannesanger og lakk- og nettingstrømpekledte damer som gnikket seg mot ham var så ny og fremmed og seksuelt pirrende på mitt trettenårige sinn at han lå øverst i runkeskuffen i omtrent et år. Fakta.

I nyere tid har jeg funnet andre kanaler å få visuell voksenstimulans gjennom. Men så har da Island — nøyaktig ti år senere — bidratt med ei låt som er ei skikkelig godlåt også. Denne kom ikke videre fra semifinalen en gang, vi får vel skylde på østeuropeerne. Artisten er Eirikur Hauksson, som også har vært med å konkurrere for Norge med gruppa Just 4 Fun.

Godlåt, ja. Men altså, nok ESC nå, nå må jeg faktisk gå og vaske ørene og hjernen min med litt ordentlig musikk, kjenner jeg.

Hva er dine favoritt-ESC-sanger? 

I'm reading: Apropos Eurovision Song ContestKvitre dette!

English and norsk

I have been speaking English quite a lot recently.

Først med vennene til min superflinke kamerakunstnervenn Pål som hadde utstilling i helgen. Vennene kom helt fra Wales for å se på, og Thomas og jeg tok ansvar for å fore dem med akevitt og brunost før de sloknet på sofaen vår. «Skål», sa de. (Men ikke med akevitten, den ble for heftig, gitt.)

Deretter med en filmregissør fra London og dama hans på cocktailselskap hos min onkel dagen etterpå. «We had the leopard suits refitted a bit before the next costume party we were invited to», sa de. Hyggelige folk. Som jobber med film. Og musikk. I føkkings London. Jeg bare «dere er den nye vinen. Og jeg er Ringnes på plastflaske.» Inni hodet mitt da, såklart.

Sist, men ikke minst har jeg konversert på engelsk med den irske stjerneregissøren som holder Sarah Kane-workshop på Skuespillersenteret denne uken. Hun ville vite hva hver enkelt deltagers mål som skuespiller var.

Lea: I work a lot in children's theatre at the moment, and I love that, but I would love to do something else as well. I feel that my main problem is that though I love the actual stagework, being kind of shy as a person I hate the networking and selling yourself bit.

Stjerneregissøren: I see, that doesn't come naturally to you. Well, I understand, but shyness is a form of arrogance, isn't it?

Og jeg bare, nei, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si og så fortsatte hun med å si lure ting og masse som jeg skal tenke nøye på.

Deretter jobbet vi med improvisasjoner over jævlige greier og fikk rope ut til Gud, og så fikk jeg jobbe med en fremmed medskuespiller og være i et destruktivt forhold og sloss, klemme og gråte på et hotellrom, og kjenne på håpløshet.

Så dro jeg på jobb og var smilende teaterlærer for sju år gamle elever, og så danset jeg tango og var på et jobbmøte. Nå skal jeg se på et par manus og gjøre som stjerneregissøren ga oss beskjed om, skrive dagbok etter hver kursdag. Samt finne ut av what my goal really is. Because when I find that out, it will happen sooner or later apparently.

Well, what can I say? That that is, is. That that is not, is not. Is that it? It is.

I'm reading: English and norskKvitre dette!