Ekstase

Jeg anbefaler alle som ikke er fotballinteresserte å se filmen ”Fever Pitch” (tribunefeber) basert på Nick Hornbys roman med samme navn. Se den britiske versjonen med Colin Firth, vel og merke, ikke den amerikanske baseballversjonen.

Filmens kvinnelige hovedperson, som ikke bryr seg katta om fotball, dater sin mannlige, Arsenalfanatiske kollega. (Selvfølgelig er kjønnsfordelinga sånn, vi snakker Nick Hornby her. Men drit i det åpenbart stereotype i situasjonen akkurat nå.) Hun lar seg motvillig dra med på kamp i kaldt, vått, vær, men ser ikke helt sjarmen. Det spøker til og med for forholdet, da hun ikke forstår at Arsenal-kamper må prioriteres over alt.

I slutten av filmen er det blitt 26. mai 1989, dagen da Arsenal vant med de nødvendige to målene og dermed snappet seriemesterskapet fra motstander Liverpool — på overtid! Vår heltinne (?) beveger seg ut på gata og blir sugd opp av den ekstatiske feiringen. Jublende mennesker svøper henne i et Arsenalflagg og fyller byen med fotballrus.

Fotballrelaterte følelsesutbrudd kan kanskje se litt komiske eller tåpelige ut fra utsiden, og kanskje er det å gå så til de grader opp i det som ”bare” er et ballspill noe vi kan tillate oss fordi vi ikke har noen virkelige problemer å bekymre oss over. (På den andre side finnes det dødsens dedikerte fotballsupportere også i fattige og herjede områder.) Men kanskje er det nettopp det vi trenger i blant, å fokusere på noe utenfor oss selv og hvor våre liv står i forhold til samfunnets suksessfaktorer. En arena der det er lov å gråte, skrike og klemme sidemannen, også for innbitte mannemenn.

Jeg er i nedrykkssorg for Skeid, men lørdag var jeg på et fullsatt Viking stadion og så bronsemedaljen gå i boks for stavangerlaget. Flomlys, femten tusen stemmer i kor og nedslåtte VIF-tryner kan redde dagen min når som helst:)

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Den store posten om å reise med tog i Europa

Bilde
Togsuss Jeg har akkurat reist fra Oslo til London med tog (for andre gang), og postet ganske mye fra reisen på Snapstory. Flere har sendt meg svar og sagt at de blir inspirerte og får lyst til å ta tog. Men et vanlig spørsmål er også «tog til London/Berlin/Paris/Roma, går det an da?» Ja, det går an. Men det tar mer tid enn å fly, det gjør det. Først, her er mine argumenter for å ta toget: Det er mye mer miljøvennlig. Dette er viktig. Vi bør fly mindre om barnebarna våre skal overta en jordklode det går an å leve på. Du vet det. Du synes kanskje jeg moraliserer, men til trøst må jeg innrømme at jeg ennå flyr alt for mye selv. Jeg mener miljøtiltak bør oppmuntres med «alle monner drar», ikke «alt eller ingenting». Jeg liker å besøke steder og er dessuten ikke det eneste medlemmet med feriestemmerett i min husholdning. Det er ikke utslippsfritt å ta tog! Men det er mye bedre enn å fly. Det er ikke realistisk til å få alle nordmenn til å bli hjemme og spise rotgrønnsaker hel...
Les mer

Statsbudsjettet fra et kulturpolitisk ståsted

Ettersom "everybody who's anybody" kommer til å blogge om budsjettet i dag, blåbloggerne kommer til å sutre og rødbloggerne kommer til å hylle, vil jeg ha fokus på den delen av budsjettet som jeg regner med at veldig mange kommer til å utelate eller avfeie med én setning. Den delen som heter kulturformål. (Men først, her kommer lenker til gode bloggposter om budsjettet, etterhvert som jeg finner dem: Audun Lysbakken s " Statsbudsjettets ti beste ", Rosenbusken s post om bistand ) " Kulturløftet " innebærer at innen 2014 skal én prosent av statsbudsjettet gå til kulturformål. 2014 er lenge til, så dagens budsjett tar bare et skritt på veien. Det skrittet utgjør likevel nesten en halv milliard kroner i økning. Norge er et lite land. Det er tilnærmet umulig å produsere økonomisk lønnsom kultur uten tilskudd. Tusenvis av kunstnere jobber nesten gratis allerede. Forestillinger som settes opp av private institusjoner bærer preg av å være nødvendig kommersiel...
Les mer

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Jeg vet hvilke kjendiser Marianne Aulie navnga og anklaget for voldtektsforsøk på P3. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke visste det. Hva som egentlig skjedde den gangen for 14 år siden, får jeg aldri vite. Det vet bare de involverte. Det er ikke det at jeg anklager Marianne Aulie for å lyve. Det er bare det at jeg får litt vondt i magen av måten ting skjer på her. Jeg ser at en del bloggere hyller Aulie for at hun sier fra. Voldtektsforsøk er grusomt. Men vår kvinnekamp og kvinnesolidaritet skal ikke gå ut over rettssikkerhet! Vi setter ikke folk i gapestokk, vi fotokopierer ikke bilder av pedofile og henger opp advarsler i nabolaget! Uansett! Hallo! Heller skyldige fri enn uskyldige dømt! Aulie skulle ha anmeldt voltektsforsøket innen foreldelsesfristen. Nå er det for sent for henne. Jeg kan forstå at hun er bitter for det, men det hjelper ikke. Det eneste hun oppnår nå er å spre sladder og ondsinnede rykter. For hundrevis av andre jenter er det derimot ikke for sent! Jeg vil opp...
Les mer