Roller på nett
Fy søren, så mye jeg har lest i det siste av advarsler om hva du legger ut på nett og hvem du legger til på facebook. Mange mener det er upassende å ha sjefer eller elever som venner på sosiale nettsamfunn.
Jeg har begge deler. Ungdommer som er elever av meg ligger i en egen venneliste. (Jeg har aldri aktivt lagt til noen elever, men akseptert venneforespørsler.) På facebook har man muligheten til å begrense hva ulike lister kan se av profilen ens.
Da jeg satt og skulle lage innstillingene for ungdomslisten min, måtte jeg vurdere hva det var upassende at elevene skulle få se. Skal jeg nekte dem å se bilder av meg? Tja, hvorfor det? Så lenge det ikke er noen porno- eller flatfyllbilder av meg der ute, synes jeg ikke det er skadelig at bildene mine er tilgjengelige. Selv om det i noen tilfeller kan skimtes et ølglass eller lignende. Dersom jeg sensurerer sistnevnte, sender jeg jo signaler om at det er uprofesjonelt eller skambelagt å nyte en sosial utepils på fritiden. Det er det ikke.
Bør jeg skjule statusoppdateringer, som kan ha et politisk innhold, for sjefer eller andre jeg kun arbeider med? Det kunne jeg ha gjort, men da må jeg også avstå fra å sende leserbrev til avisen i eget navn. Og når jeg kommenterer NRK-programmet Trekant, synes jeg ikke det er noe pinlig over det. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunnlag av en nettprofil som speiler meg som person, er ikke en arbeidsgiver jeg vil være ansatt hos.
Hva med familien min? Tåler de å se hvilke saker jeg støtter ved å være facebooktilhenger? Det er de pent nødt til.
Det har endt med at selv om jeg har folk organisert i vennelister, får alle lov til å se alt.
Facebookprofilen min forteller mye, men ikke alt om meg. Jeg viser fram omtrent like mye på nett som jeg gjør på offentlige arenaer i det virkelige liv, og det er ingenting jeg ikke står for hundre prosent. Det kan godt hende noen blir provoserte, sjokkerte, oppgitte eller frastøtte, men det er ikke mitt ansvar. Jeg klarer faktisk ikke å sjonglere mange ulike (permanente) roller, verken på nett eller i virkeligheten. Sånn er det. Heldigvis har dette aldri fått meg i problemer før, jeg snakker like lite dritt om folk på nettet som jeg anstrenger meg for å gjøre i det virkelige liv.
Jeg liker å se det hele bildet av elevene og sjefene og barndomsvennene, også. Det kan godt hende at det kommer fram at jeg er fryktelig uenig med dem om noe. Men jeg liker å se dem som fullstendige personer med hobbyer og politiske sympatier og helgevaner og trivialiteter. Jeg liker det.
Jeg har begge deler. Ungdommer som er elever av meg ligger i en egen venneliste. (Jeg har aldri aktivt lagt til noen elever, men akseptert venneforespørsler.) På facebook har man muligheten til å begrense hva ulike lister kan se av profilen ens.
Da jeg satt og skulle lage innstillingene for ungdomslisten min, måtte jeg vurdere hva det var upassende at elevene skulle få se. Skal jeg nekte dem å se bilder av meg? Tja, hvorfor det? Så lenge det ikke er noen porno- eller flatfyllbilder av meg der ute, synes jeg ikke det er skadelig at bildene mine er tilgjengelige. Selv om det i noen tilfeller kan skimtes et ølglass eller lignende. Dersom jeg sensurerer sistnevnte, sender jeg jo signaler om at det er uprofesjonelt eller skambelagt å nyte en sosial utepils på fritiden. Det er det ikke.
Bør jeg skjule statusoppdateringer, som kan ha et politisk innhold, for sjefer eller andre jeg kun arbeider med? Det kunne jeg ha gjort, men da må jeg også avstå fra å sende leserbrev til avisen i eget navn. Og når jeg kommenterer NRK-programmet Trekant, synes jeg ikke det er noe pinlig over det. En arbeidsgiver som ikke vil ansette meg på grunnlag av en nettprofil som speiler meg som person, er ikke en arbeidsgiver jeg vil være ansatt hos.
Hva med familien min? Tåler de å se hvilke saker jeg støtter ved å være facebooktilhenger? Det er de pent nødt til.
Det har endt med at selv om jeg har folk organisert i vennelister, får alle lov til å se alt.
Facebookprofilen min forteller mye, men ikke alt om meg. Jeg viser fram omtrent like mye på nett som jeg gjør på offentlige arenaer i det virkelige liv, og det er ingenting jeg ikke står for hundre prosent. Det kan godt hende noen blir provoserte, sjokkerte, oppgitte eller frastøtte, men det er ikke mitt ansvar. Jeg klarer faktisk ikke å sjonglere mange ulike (permanente) roller, verken på nett eller i virkeligheten. Sånn er det. Heldigvis har dette aldri fått meg i problemer før, jeg snakker like lite dritt om folk på nettet som jeg anstrenger meg for å gjøre i det virkelige liv.
Jeg liker å se det hele bildet av elevene og sjefene og barndomsvennene, også. Det kan godt hende at det kommer fram at jeg er fryktelig uenig med dem om noe. Men jeg liker å se dem som fullstendige personer med hobbyer og politiske sympatier og helgevaner og trivialiteter. Jeg liker det.
Vel talt, jeg er så hjertens enig - og har tilsvarende praksis.
SvarSlett